Diskusjonen om familieteater er nødvendig

I høst startet Scenekunst.no sin nye podkast, Scenesamtaler. Det er et pilotprosjekt med støtte fra Kulturrådet, og planen er i første omgang å lage ti episoder før vi evaluerer og ser om vi har penger til videre drift. Utgangspunktet har vært å løfte scenekunstkritikken opp fra teksten, og at kritikere og innimellom andre gjester fra feltet, skal få komme sammen å diskutere forestillinger og kritikkene av dem. I episode tre snakker Mariken Lauvstad, Anette Therese Pettersen, Hedda Fredly og jeg blant annet om to av høstens familieforestillinger, Alice i Vidunderland på Nationaltheatret og Charlie og sjokoladefabrikken på Det Norske Teatret. I denne diskusjonen mener teatersjef på Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, at vi fremstiller et bilde av teatrets arbeid som ikke stemmer overens med virkeligheten og kritiserer oss for å være helt enige. Podkastprosjektet er fremdeles nytt, og formatet under utforskning. Vi ønsker derfor kritikk og innspill velkommen.

Til det siste først: Jeg forstår kritikken om at vi er enige både når det kommer til selve forestillingene og i den videre diskusjonen om familieforestillinger og målgruppetenkning i teatret. Det kunne vært mer interessant dersom vi hadde hatt et større spekter av meninger. Vi kan i fremtiden jobbe mer med sammensetningene av panelet, men det er ikke til å komme bort fra at avtalene om tema og panel gjøres før forestillingene ses, og dette vil nødvendigvis kunne føre til at vi sitter igjen med like bedømminger av de aktuelle forestillingene.

I programmet er vi også enige om måten teatrene jobber på for å nå barna. Vi uttrykker alle sammen at vi er tilhengere av at de som lager teater, tenker på målgruppe når de lager teater for de yngste. Diskusjonen om målgruppetenkning i barneteatret kan oppleves som skjev. I de akademiske fagmiljøene innenfor scenekunstfeltet for barn har dette vært en kjepphest lenge, og det er nok også mange kritikere som deler denne inngangen, men motstemmene er ikke like tydelige å få tak på. Vi ser at de såkalte familieforestillingene gjør sitt for å nå mange aldersgrupper, men det argumenteres sjelden faglig for at dette er den beste strategien for å lage det beste teatret. Inngangen til diskusjonen vår kan ha vært litt innforstått i utgangspunktet og vi kunne lett bedre. Kanskje ble vi litt for ivrige i meningsfellesskapet. Jeg er imidlertid overbevist om at målgruppediskusjonen er viktig og riktig ikke minst i undersøkingen av om den klassiske familieforestillingen på institusjonsteatrene kan utfordres.

Når man som kritiker kritiserer teatrene for kommersiell tenkning er svaret fra instiutsjonsteatrene ofte det samme: De tjener ikke penger på store, kostnadskrevende forestillinger. Familieforestillinger er ikke big business. I tillegg skal ikke de offentlige teatrene ta ut overskudd. Alle penger som tjenes skal gå inn i annen kunstskapelse. Jeg synes ikke egentlig det er så interessant i seg selv, fra et kritikerperspektiv, å diskutere hva teatrene gjør av økonomiske motiver. I podkasten stiller jeg spørsmål om teatrene i de store, kostnadskrevende forestillingene er redde for å miste noen, og derfor jobber litt for hardt for at alle i publikum skal finne noe som appellerer til akkurat dem, noe som kan gå på bekostning av det helhetlige estetiske uttrykket. Anette Therese Pettersen henviser til Anne-Britt Gran og Rikke Gürgens Gjærums nye bok Teaterbransjen og til at av de offentlige teatrenes inntekter utgjør billettinntekter 14%. Men, sier hun videre, i de aktuelle forestillingene kan det virke som om de 14% spiller en litt for stor rolle. Kommersialitet handler ikke bare om kroner og øre, men om hva man gjør for å tiltrekke seg publikum. Charlie og sjokoladefabrikken er en godt gjennomført forestilling som kunne vært mye tydeligere i hva den ville og hvem den ville det for. Hvis man er for redd for å skyve noen fra seg lykkes man kanskje ikke helt med å lage det beste barneteatret.

Vi er fire mennesker som har sett teater profesjonelt i en årrekke. Derfor vet vi selvfølgelig at barneteater ikke bare settes opp på hovedscenen. Spørsmålet er vel heller hva hovedsceneformatet gjør med barneteatret, og om det er heniktsmessig. I episoden forsøker vi å nøste opp i hva familieforestillinger er for noe, og hva man vil med å lage teater for storfamiliene. For egen regning vil jeg si at jeg synes det er veldig fint at også de yngste får ta del i hovedsceneformatet, og at det maskineriet en sånn scene kan bidra med har muligheten til å skape en teatermagi som har helt andre forutsetninger enn det mindre formatet. Samtidig er jeg redd for at teater ”som bygger i høyden” , som jeg formulerte det i episoden, mister barneteaterfagligheten av syne. Dette dilemmaet var noe av poenget med diskusjonen.

Jeg er glad for muligheten for å ha denne debatten. Podkasten er ny og debatt om hva den skal være er bra. Mye av kritikken vil bli tatt til etterretning og vi vil ta den med oss inn i det videre arbeidet. Jeg er også veldig glad for at debatten har oppstått akkurat om barneteater. Jeg er overbevist om at man må bruke et annet apparat i møte med barneteatret enn i voksenteater, og at det må anses som et eget fagfelt. Dette hadde alle podkastdeltakerne entusiastiske meninger om, og vi synes å se at det er en mangel på dette i noen av institusjonene. Dette gjør diskusjonen i podkasten ensidig, men jeg synes poenget står seg. Det vi i stor grad etterlyser er en tydeligere faglighet i barneteatret i noen av institusjonene. Vi tror at dette kommer til uttrykk i en større forståelse av hvem man skal nå og hvorfor. Her skulle vi hatt flere stemmer, og hvis Det Norske Teatret har andre kunstneriske og faglige strategier enn de akkurat vi fire mener er best har jeg lyst til å høre om dem.