Diagnose Norge: klassisk borderline

Frigruppa Statsteatret gjør det de sier de skal – lager god underholdning med sin viltre western. Spørsmålet er om de også i sin serie forestillinger om Norge greier å si noe om hvem vi nordmenn er, og hva vi kommer fra. Hvis man har litt sans for metaforer, er det ikke til å underslå at de til en viss grad makter det også.

Gjennom ti forestillinger vil Statsteatret fortelle sin egen versjon av Norgeshistorien fra år 1066 til 2066. Dette er fjerde produksjon i serien som knytter an til grunnlovsjubileet. Hadde den ikke gjort det, hadde nok denne forestillingen hatt mindre å by på av refleksjoner ut over westernkomikken.

Norge som overgriper Storyen er banal. Men fordi ensemblet velger et ofte ignorert perspektiv, nemlig bildet av Norge som overgriper etter selv å ha blitt en selvstendig nasjon, gir stykket det lille ekstra.

Norges kolonialisering av samisk territorium og den knallharde fornorskingspolitikken som ble ført fra midten av 1800-tallet er kjent, men den direkte sammenhengen med Norges eget nasjonsbyggingsprosjekt som trer så tydelig fram i forlengelsen av grunnlovsjubileet, gir festen et betimelig stikk.

Mørkt og mannsdominert Begivenhetenes sentrum er et lite mannssamfunn i Finnmark. Her er guvernøren og hans assistent, lappologen Kayser. De henger i baren til Per Pedersen, tidligere same, nå god kristen. På vidda bor samen Ailo, og han vil de alle få has på. Men det skjer ikke stort før den kriminelle John kommer ridende inn fra sidelinja. Han er blitt forvist fra Kristiania og har fått lovnad om et stykke land dersom han blir i Finnmark, subsidiært et reip rundt halsen dersom han kommer tilbake til Kristiania.

Depresjonen henger tjukk over vidda. Livet her er ensomt og repetitivt, og karakterene bytter på å være den mest suicidale i selskapet. Men de har også filosofiske øyeblikk.

Metaforer på Norge Eks-samen Per har store komplekser for sitt samiske utseende og bakgrunn og sitter mye foran speilet. Per ønsker å utslette sin egen identitet og sin egen kultur (og hele samefolket) for å tekkes og omfavne det norske. Samtidig følger han en slags rasjonell logikk og presenterer nøkterne analyser av hva nordmennene egentlig driver med i Finnmark. Det dreier seg om å skape utvikling, i betydningen utnytte naturressursene og fremme kristendommen. Gjennom Per ser vi på en måte Norge som oljenasjon.

Lappologen er Norge som godhetsregime; han vil det beste, men teknokrat som han er, gjør han stadig håpløse valg som fører ham stadig lenger ut på – ja – viddene.

Den mest usympatiske figuren i stykket er guvernøren, et tilfelle av klassisk borderline. Det er han som representerer Norge som ny, selvstendig stat i stykket. Han sliter med traumer etter en brutal barndom, men tar stadig aggresjonen ut på andre. Han veksler mellom å være en sippete grinunge med et enormt behov for medynk, og en triggerhappy tyrann. Han er slik en karikatur over Norge, som sliter med mindreverdighetskomplekser overfor Danmark, men som med den nyvunne selvstendigheten går rett hen og tyranniserer og overkjører urinnvånerne i Finnmark.

Linken til ville Vesten – komplett med cowboys, indianere og saloon – fungerer bra. Urfolksperspektivet versus de opportunistiske, kyniske mennene som representerer staten er lett å kjøpe når det gjelder andres historie, men smerter kanskje litt mer når det er vi selv som er skurkene.

Westernjoik Teatertruppen har et godt samspill. Noe av det beste er detaljene i mimikk og timing, samt de enkle, men effektive virkemidlene. Ved hjelp av stikk skvetter blikkbokser veggimellom når det blir ”skutt” på, og røde, hvite og blå ballonger er blod og knall. Mange av replikkene sitter også som skudd.

Westernmusikk er gjennomgående i stykket og veksler med litt joik og sametrommer innimellom. Det er filmatisk og fint. Scenografien består ganske enkelt av paller som utgjør det som måtte behøves av bar, kontor og gamme, og gir sammen med enkel lyssetting den rette effekten. Forestillingen skjeler med sin blodige humor og sine skrudde detaljer til Quentin Tarantino og Wes Anderson. Ensemblet spiller avslappet og selvtilfreds. De gjør dette fordi de har lyst, og deres spilleglede smitter. Statsteatret lykkes i å skape rein underholdning, god stemning og et beleilig spark til nasjonalfeiringa.