Det levende teatret

I kommentaren «Det dødelige teatret» spør Julie Rongved Amundsen om teatrene er villige til å ta stilling til bruken av kunstig intelligens. Det er et betimelig spørsmål. Kunstig intelligens (KI) kan være nyttige verktøy, men Oslo Nye Teater kommer ikke til å bruke KI til å erstatte kunstnerisk skapende arbeid. Her er noen grunner til det. Et moderne teater er avhengig av teknologi, og kunstig intelligens vil åpenbart kunne hjelpe oss med en lang rekke administrative, analytiske og praktiske oppgaver. Det er naivt å late som om denne teknologien ikke finnes. Men teatret oppstår i mellomrommet mellom scenen og salen, og mellom dramatikeren, scenografen, komponisten, kostymedesigneren, lysdesigneren, regissøren og alle de andre som forsøker å skape noe de ennå ikke vet hva er. For Peter Brook er teatret levende når det ikke gjentar det kjente. Det døde teatret oppstår når vi gjentar former og konvensjoner fordi vi ikke tar risikoen ved å la noe nytt oppstå. Spørsmålet om KI handler ikke om hvorvidt en maskin kan produsere en god tekst, et godt bilde eller et godt musikkspor. Men et kunstverk bærer spor av erfaring, tvil, intuisjon, misforståelser, konflikter, tilfeldigheter og feil. På teatret finnes kropper, stemmer, nerver og svette. Dette er ineffektivt, langsomt og feilbarlig. I den verden er KI et fremmedlegeme. Den tyske filosofen Günther Anders beskrev allerede i 1956 hvordan mennesket kan komme til å erfare sine egne tekniske produkter som mer fullkomne, effektive og tilpasningsdyktige enn seg selv. Vi skaper teknologien, men begynner samtidig å oppleve oss selv som utilstrekkelige i møte med den. KI gjør dette spørsmålet akutt. Hvis hastighet, presisjon og produksjonskapasitet også blir målestokken for kunstnerisk virksomhet, vil mennesket nødvendigvis komme dårlig ut. Jeg tror spor av ekte mennesker kommer til å bli betydelig viktigere fremover, og at det vil komme en reell reaksjon på den gentrifiseringen av tanke, tekst og uttrykk vi oversvømmes av. Skjønnheten i en skrivefeil i en e-post eller en befriende særegen menneskeskapt formulering er allerede tegn på noe som ikke er generert. Teatret har lite å tape på å være tydelig her. Tvert imot har vi alt å vinne på å markere at det vi lager har tydelige menneskelige fingermerker, avtrykk av hender og tanker. Anders’ spørsmål er ikke hvordan vi skal bruke teknologien, men hvordan teknologien bruker oss. Teknologien forandrer ikke bare hva vi kan gjøre. Den forandrer vår oppmerksomhet, vår selvforståelse og våre forestillinger om hva som er ønskelig. Teatret er et rom der mennesker trer frem for hverandre, taler sammen og handler i fellesskap. Et slikt rom må skapes og opprettholdes gjennom måten vi møtes og kommuniserer på. Det samler mennesker på samme sted og til samme tid. Vi er kropper som ser og blir sett, som lytter og sanser sammen. Der ligger en grunnleggende forskjell mellom teatret og den generative logikken. Teatret er ikke reproduksjon. Det er nærvær. Derfor blir spørsmålet om KI også et spørsmål om hvilken oppgave kunstinstitusjonene skal ha i en tid der stadig mer av samfunnet organiseres etter prinsipper om effektivisering og automatisering. Oslo Nye Teater har selv vært gjennom en omfattende omstilling, og vi kjenner svært godt nødvendigheten av å finne smartere måter å arbeide på. Vi skal effektivisere der vi kan, men dersom begrunnelsen for å bruke KI er at det går raskere og er billigere, vil det på sikt bety at vi bygger ned det kunstneriske økosystemet teatret selv er avhengig av.

KI vil bli integrert i stadig flere programmer og verktøy, ofte på måter vi knapt vil være klar over. Vi trenger diskusjon, kunnskap og retningslinjer, ikke teknologisk puritanisme. Men noen prinsipper er enkle: På Oslo Nye Teater ønsker vi at dramatikk skal skrives av dramatikere. Plakater skal skapes av kunstnere, fotografer og designere. Musikk skal skapes av komponister og musikere, og scenografien skal utvikles av scenografer og bygges av snekkere. Teatret kan ikke stanse den teknologiske utviklingen, men det kan opprettholde et rom hvor mennesker trer frem for hverandre, deler oppmerksomhet og skaper noe felles. I en verden der stadig mer genereres øyeblikkelig, kommer vi til å trenge det menneskelige håndverket enda mer. Det levende teatret krever at noen har prøvd, øvd og også feilet på veien.