Det finnes et rom for å slå hardere

Scenekunstbruket er Norges største leverandør av scenekunst til Den kulturelle skolesekken (DKS). De setter sammen et repertoar av scenekunst skapt i det frie scenekunstfeltet som formidles til programmererne av DKS rundt omkring i landet. Siden 2005 har de arrangert festivalen Showbox, noe som betyr at årets utgave er den nittende gangen et interessert publikum kan bruke noen dager mot slutten av året på å se hva som rører seg i scenekunsten for de unge. I år var festivalen kortet ned til tre fullpakkede dager, og jeg deltok på to av dem.

Læreplankunst

I evalueringen av Den kulturelle skolesekken som kom i fjor, vurderer Oxford Research det dithen at det er ønskelig at kunsten som tilbys i DKS er bedre tilpasset skolens læreplan. Evalueringen fikk kritikk for å ha et instrumentelt syn på kunsten og for at rapporten ikke anerkjente kunstens egenverdi i møte med skoleelevene. Selv om mitt inntrykk ikke er at det er match med læreplan som gjør at en forestilling blir programmert eller ikke, så er det en fare for at kunstnerne selv tenker at aktualitet er måten å nå unge mennesker på og at bruk av kjente temaer vil engasjere de som skal bestemme hva de skal få se i skolene. Ved inngangen til årets Showbox kjennes verden utenfor vanskeligere enn tidligere år. Mange av samtalene jeg har med andre tilskuere og aktører i scenekunstfeltet under festivalen handler om kulturpolitikk. Det råder en pessimisme for vår felles fremtid og for hvordan det skal gå med kulturen og verden. Dette vil nødvendigvis komme til å prege både kunsten og resepsjonen. Hvordan skal man egentlig lage teater for de unge når verden brenner?

Prepandemisk

I tillegg til å vise både norske premierer og forestillinger fra de siste årene, er Showbox også alltid en arena for internasjonale gjestespill. Årets åpningsforestilling Forever, av den sveitsiske koreografen Tabea Martin, hadde premiere i 2019. I scenekunstsammenheng kjennes det som at 2019 er veldig lenge siden, og selv om forestillingen absolutt føles relevant, minner den på mange vis om prepandemisk scenekunst. Fem dansere kledd i hvite latexskjørt innleder med å si at de skal være her for alltid. Scenen er bar og dekket med hvite dansematter. Fra taket på høyre side av scenen henger det blant annet en transparent plastkanne som det står «blod» på, og på venstre side henger det en tilsvarende kanne med «tårer». Aktørene begynner å spille ut måter å dø på. «Jeg kommer til å dø sånn her», sier den ene aktøren på nylig innlært norsk, før hun faller om på operatisk vis mens hun synger. Dette gjentas noen ganger, og etter hvert blir de ulike dødsfallene mer outrerte og teatrale, og de innebærer mer og mer teaterblod. Karakterene klarer allikevel ikke å dø, og de skremmes av evig liv, så når de ser ut til å tro at den ene danseren er død, jubler de før de spiller ut en tilsvarende skuffelse når han viser seg å leve. Grunnen til at jeg opplever forestillingen som prepandemisk er at den låner massevis av elementer fra tidlig 2000-tallsteater og det postdramatiske teatret. Alle objekter som skal brukes i løpet av forestillingen er plassert på gulvet fra begynnelsen av, og det grises med både teaterblod og vann i tillegg til at en mann trekkes inn i en stor ballong, og aktørene utfordrer publikumsrelasjonen ved å trekke publikum opp på scenen og å nærme seg salen mer enn vanlig. For meg er det noe befriende og kjent med denne estetikken, men det slår meg hvor lite disse egentlig ganske vanlige sjangertrekkene fra avantgarden brukes i scenekunsten for de yngre målgruppene. Forever er laget for barn fra 10 år, og koreografen har basert forestillingen på intervjuer med barn om liv og død. Forestillingen kombinerer en alvorlig tematikk med lek og teatralitet på en lite selvhøytidelig måte og fremstår med det mer som et formutforskende prosjekt enn et opplysende et, og det får meg til å tenke på hvor mye oftere jeg ser scenekunst for de yngste som primært er basert på formidling av fortellinger og viktige temaer enn teatral form. Forever er en godt laget og leken forestilling som resonnerer svært godt blant 11-12 åringene i publikum, mye fordi den faktisk utfordrer noen tabuer om at vold og død er temaer vi alltid må ta alvorlig.

Nye fortellinger i traust form

Noe av det viktigste som har skjedd i norsk scenekunst etter 2020 er at det er blitt et større mangfold i hvem sine fortellinger som får plass på scenene. Det teatret som har vokst frem etter nedstengningen oppleves mer mangfoldig, og det virker som det nå er større plass til ulike menneskers fortellinger og utfordringer. Norsk scenekunst handler ikke like mye om den hvite middelklassen som den gjorde før, og jeg tror det er mulig å se på dette som et innholdsmessig paradigmeskifte. Men der fortellingene kjennes samtidige og relevante, er måten de fortelles på ofte overraskende trauste. Det postpandemiske teatret trekker veksler på mer sentimentale dramaturgier, særlig hvis man sammenligner med det postdramatiske teatret og scenekunsten som ble laget i det frie scenekunstfeltet på begynnelsen av 2000-tallet.

Forestillingen Korte år, lange dager av SPKRBOX, Hedda Sandvig og Samir Madad , hadde premiere i 2022 og fremstår som et godt eksempel på postpandemisk teater for ungdom. Hiphoperen og fotografen Samir står alene på en scene dekorert med persiske tepper og enkelte møbler. Han begynner med å henvende seg til publikum. Alle skal skrive navnet sitt på en post-it-lapp og henge den på brystet. Samir understreker det kollektive ved å være sammen i teaterrommet, og han gir særlig oppmerksomhet til noen av de unge guttene i salen. Fortellingen hans handler om alt fra toppturer i Lofoten under pandemien og at han ønsker seg en kvinnebunad til bruddstykker av en historie om å flykte fra Afghanistan som seksåring. Etter to år kom familien hans til Norge og ble bosatt i Møre og Romsdal før de flyttet til Oslo. Med det får vi også en fortelling om integrering og om å bli voksen. Samir har en smittende og positiv scenisk tilstedeværelse. Når jeg ser kommunikasjonen med ungdomspublikummet, der mange nok sitter med egne fortellinger om tilpasning, integrering og å finne sin egen plass i et land som ikke har vært foreldrenes, ser jeg betydningen av den direkte kommunikasjonen og tryggheten innvandringsfortellingen formidles med. Det betyr noe at ungdommene i salen kan se teater der fortellingen fortelles av noen som ligner mer på dem enn det norske skuespillere som oftest gjør, og fokuset på samhold og nærvær skaper en varm stemning. Samtidig er fortellingen merkelig ufokusert. Den hopper fra det ene til det andre, og ting nevnes uten å bli fulgt opp. Det er som om man ikke har bestemt seg for om dramaturgien skal være episodisk eller ikke, og resultatet er en forestilling som føles for lang, og som mot slutten ikke klarer å opprettholde en tilstrekkelig nærhet til publikum. Dette siste tror jeg handler om at forestillingen etter hvert føles for innøvd og for lite tilgjengelig i nuet. Det slår meg at dette er et paradoks i vurderingen av denne typen teater. For der jeg ofte synes fortellerteater med personlige historier blir for utleverende og sentimentale, mister det også nerve når vi som publikum føler på en avstand mellom fortellingen og fortelleren.

Liv, død og krig for et ungt publikum

Utforskningen av hva det er å fortelle sin egen eller andres historier var en rød tråd på årets Showbox. Det Andre Teatrets Dette er bare begynnelsen er en tradisjonell improforestilling der barna i publikum på forhånd har funnet på begynnelser av fortellinger som aktørene på scenen dikter videre på og spiller ut. Crooners av NIE er en forestilling der tre menn spiller og synger smooth jazz mens det fortelles en historie om en far som blir borte. I Katja Brita Lindebergs både tankevekkende og morsomme forestilling Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg fremføres innhentet materiale fra intervjuede menn av tre menn på scenen. Disse ulike forestillingene har til felles at de dreier seg om det å fortelle, om det er artige historier som finnes på der og da, ettertenksomme fiksjonsfortellinger om en sønns forhold til en far, eller såkalt virkelige historier om å være mann. På åpningsdagen av Showbox ble det avholdt en fagsamtale på Carls på Carl Berners plass med tittelen Kunstneriske praksiser – død, krig og konflikt i scenekunsten for de unge. Fem kunstnere satt i panelet med skuespiller Guri Glans som ordstyrer. De tre norske scenekunstnerne Kjell Moberg, Marius Kolbenstvedt og Ole Petter Knarvik hadde selskap av nevnte Tabea Martin og den palestinske danseren og koreografen Maria Dally. Verdenssituasjonen og kunstens vanskelige posisjon i lys av høyredreiningen i Europa lå under som premiss, men til tross for det mørke utgangspunktet, var særlig de norske kunstnerne overraskende positive med stor tiltro til egen innsats. De snakket om betydningen av kunsten og om å komme sammen, om samhold, sorg og kontemplasjon, men de kom aldri frem til hvorfor og hvordan dette skulle gjøres i scenekunsten for de unge. Det ble noe nesten selvforherligende og romantisk rundt hvordan kunsten ble omtalt, og jeg savnet at de adresserte programtittelens iboende spørsmål: hvordan og hvorfor lager man kunst for de unge om død, krig og konflikt? Hvilken fremgangsmåte skal man bruke og med hvilket formål skal man skape og formidle kunsten om disse temaene, og hva betyr det å gjøre det for en yngre målgruppe? Heldigvis ble den europeiske troen på kunstens verdi utfordret av rommets palestinere. Da Maria Dally fikk spørsmål om hun mente kunst var motstand, svarte hun at det var det vanskelig å svare på. «My people are dying because they resist, and I am here», sa hun. På denne måten punkterte hun ganske effektivt de mer svevende romantiske ideene om viktigheten av kunst. Vi kan snakke om kunstens betydning for demokratiet til vi blir blå i fjeset, men kanskje særlig når kunsten er under press, gjelder det å holde tunga rett i munnen om hva som er kunst og hva som er motstand og hvordan motstand ytres gjennom kunsten.

Kunst og revolusjon

Noe av det jeg savner i det postpandemiske fortellerteatret om de nære ting er avantgardens arbeid for kunstneriske revolusjoner, og Tabea Martins forestilling ble for meg en påminner om at de formmessige eksperimentene som ble gjort også kan ha en plass i teatret for de unge. Mye av dette handler ikke om å rive ned det bestående eller skape utilgjengelig kunst, men om å utnytte teaterformens potensial til å synliggjøre at andre verdener er mulig. Det handler om å skape med kraft og vilje og sette opp en motsetning til det nære og kjente. I Maria Dally og hennes kompani Stereo48 sin danseforestilling Within This Party – Oslo Edition er det nettopp mangelen på sørgmodighet som er det mest kraftfulle. I trappen på Sentralen og inne i Hvelvet danser fem aktører en blanding av breakdance og tradisjonell palestinsk dans, og det gjøres med en styrke og en stolthet som faktisk føles som motstand. Forestillingen leses nødvendigvis inn i en større kontekst, og det er tydelig at den har et opplysningsformål der det å formidle palestinsk kultur til et norsk publikum i seg selv har en verdi utover den kunstneriske kvaliteten. Kraften i formidlingen fikk meg til å tenke på hvor mye tristhet og oppgitthet som finnes i den norske scenekunsten om dagen.

Dystre tigre

Kanskje var det tittelen på Revolusjonens løfte som gjorde at jeg hadde et håp om at forestillingen faktisk skulle inneholde en kraft eller vilje til endring, ikke bare det sorgfulle og kontemplative rommet, men jeg ble skuffet. MOTforestillingers forestilling om historien til palestinske The Freedom Theatre var hverken effektivt og nært fortellerteater eller teater som ville forhandle om formen eller kjempe seg frem. De tre skuespillerne Marius Kolbenstvedt, Gisle Hass og Anna Dworak står på en bar scene på Kloden teater der den eneste scenografien er et brodert teppe i palestinsk stil som henger på bakveggen. I mesteparten av forestillingen har alle tre på seg store tigermasker, og selv om maskene er laget sånn at det er lett å høre hva de sier, så fører de til at kommunikasjonen mellom scene og sal svekkes. Dramaturgisk sett er fortellingen hoppende, og når vi heller ikke ser ansikter, er det vanskelig å hekte seg på det som fortelles. Stemningen er gjennomgående dyster og høytidelig. Jeg får følelsen av at skuespillerne har et ønske om at publikum skal se det alvorlige i situasjonen, noe som er rett og rimelig, men hvis målet er å nå frem til et ungt publikum, tror jeg den må ha mer dramaturgisk dynamikk og en nærere fortelling. Det skal sies at jeg opplever at forestillingen ikke er helt ferdig, og at mye nærhet kan komme til når teksten og formidlingen sitter bedre.

Slå hardere

Alvorlige temaer som krig og død har vært en del av teatret siden antikken. Det er helt naturlig at de også er en del av den scenekunsten som lages for yngre målgrupper. Kanskje er det særlig relevant og viktig i dag, i en verden både voksne og barn opplever som utrygg. Men etter å ha sett ni av forestillingene på årets Showbox mener jeg det går an å ha større kunstneriske ambisjoner om form og formidling. I den frie scenekunsten finnes det et rom for å slå hardere. Under panelsamtalen på Carls ble det stilt et spørsmål fra salen om det ikke burde være mer håp i scenekunsten for de unge. Jeg er ikke så opptatt av at kunsten skal pakke inn vanskelige temaer og dystre fremtidsutsikter i lyse tanker, men teatret har en unik mulighet til å bruke rommet til å utfordre både tankene og systemet. Jeg tror det finnes et større rom for kraft og motstand om vi tør å utfordre den ensidige nærheten.