Det ærlige og det påtatte

Beat The Drum: Wishful Beginnings starter håpefullt med to skuespillere i trappegangen på hver side av publikum. På scenen er det bygget opp en stor trevegg helt til taket, og rommet føles trangt. Solveig Mohn begynner å spørre Espen Klouman Høiner, som er ikledd en stor pelsjakke – personlige, filosofiske spørsmål. “Espen, hva er du takknemlig for?”. Han tar lang betenkningstid og ser ut til å svare som seg selv. Vi får roen til å undre oss over spørsmålene sammen med ham. “Ville det fylt deg med håp om noen du kjente, døde?”, “Hva er den flaueste tingen du noen gang har gjort?”, “Tror du at du kommer til å få flere venner?”. Samtalen vekker tillit hos meg som tilskuer, og jeg føler en umiddelbar kontakt med skuespillerne.

Dette er andre del i Verk Produksjoners forestillingsserie Beat The Drum, som ifølge dem selv utforsker vår nåtid og fremtid. Første del, Walk, hadde premiere på Meteorfestivalen i Bergen i fjor og var preget av en dialogisk tilnærming der skillet mellom sal og scene ble brutt ned. Publikum ble først invitert med på en gåtur i Nordnesparken, og kom etterpå inn i dansesal med skuespillerne som satt på tepper og fortalte historier og gjenfortalte filosofiske samtaler. En trommeslager ga rommet et rituelt preg ved å gi det en rytme, en puls.

I Wishful Beginnings sitter publikum på tradisjonelle publikumsplasser, og den nære kontakten med skuespillerne får en ganske annen form. På mange måter har veggen som sperrer for store deler av scenen overtatt trommenes funksjon. Veggen nærmest presser skuespillerne inntil publikum og tvinger rent fysisk fram et fellesskap. Scenene spilles ut ikke bare foran oss, men bak oss og rundt oss.

Fremhever det teatrale Den største forskjellen fra Walk er at Wishful Beginnings ikke lenger unngår det teatrale, men tvert imot fremhever det. Tekstene er fortsatt basert på samtaler og historier gruppa har samlet inn, men nå flettes fremføringene sammen med sterke visuelle sekvenser. Aktørene kan gå inn i overdrevne roller og kle seg opp i absurde kostymer. Vi får blant annet se gjenferdet av Hamlets far gestaltet med en Kleopatra-aktig gullhjelm med svarte fjær, hvite tettsittende bukser og et ekstra par sko festet under aktørens virkelige sko.

Det absurde blir et viktig virkemiddel i forestillingen. Gjenferdet ligner ikke direkte på et spøkelse, men minner om en blanding av en dårlig action-figur og en gresk gud. Og når en av skuespillerne spiller ut sin egen død, får han en klovnemaske som dødsmaske. Ikke bare framheves slike teatrale elementer, de forvrenges og snus på hodet. I kontrasten mellom teatrale virkemidler og den vennlige og ærlige holdningen i framføringen av teksten, oppstår det spenning. Den trygge relasjonen skuespillerne etablerer til oss i publikum, utfordres av de komiske og samtidig skremmende karikaturene.

En sterk sekvens var for eksempel da Espen Klouman Høiner ble bedt om å spille ut sin egen frykt for å dø av hudkreft. Mens han spilte ut denne scenen i største alvor, nærmet en Mikke Mus-klovn, et skjelett og det absurde gjenferdet fra Hamlet seg i sakte film med store fakter. Gjenferdet holdt en øks over hodet og gapte overdrevent mens det så på publikum. Scenen balanserte fint mellom det komiske og det skremmende, og det oppstod en spenning mellom det ærlige og det påtatte. Forestillingen fikk en nerve som den mer jordnære Walk ikke hadde.

Noen av sekvensene føltes likevel litt kjedelige og udynamiske. Særlig i midtpartiet kunne jeg ta meg selv i å tenke på andre ting. Det er ikke helt lett å sette fingeren på hvorfor noen av sekvensene ikke sa meg så mye. Kanskje lignet de litt på de foregående scenene, eller kanskje manglet de noe av det autentiske som kunne kontrastere det teatrale. Den store treveggen var et elegant virkemiddel som både skapte et fellesskap og kommenterte hvordan mennesket er “sperret inne” i sin egen eksistens. Samtidig kunne veggen bli en begrensning, og jeg fikk følelsen av at de visuelle ambisjonene til Verk noen ganger stanget litt i det smale rommet skuespillerne hadde å bevege seg i.

Store spørsmål På sitt beste åpner Wishful Beginnings for en assosiativ opplevelse, der de relativt enkle tekstene blir en inngang til ens egne tanker om menneskeheten og hvor den er på vei. Den overdrevne teatraliteten vrir på våre felles referanser og utfordrer oss til å gjøre nye koblinger og se oss selv i et nytt perspektiv. “Hva er din ‘wishful beginning‘”, spør Solveig Laland Mohn henvendt til Saila Hyttinen halvveis ut i forestillingen. Gjennom hele forløpet foreslår de nye mulige begynnelser for menneskeheten blandet med mulige underganger, frykt og dødsangst.

Uttrykket “wishful beginnings” har en snedig dobbeltbetydning i at det høres positivt ut, men også kan tolkes som noe uoppnåelig (som i ‘wishful thinking’). Tittelen på forestillingen er hentet fra en låt av David Bowie, mannen som nylig forlot verden med stram regi på egen død. Hos Bowie brukes begrepet om en ønskedrøm det aldri ble noe av:

We had such wishful beginnings But we lived unbearable lives

Wishful Beginnings er en ambisiøs forestilling som tør å stille store spørsmål, og som lykkes ved å heve hverdagslige tekster til et høyt kunstnerisk nivå. Selv om ikke alle de visuelle sekvensene traff meg like sterkt, opplevde jeg å være med på en reise gjennom egne og andres filosofiske undringer om fremtid. Men fremtiden er vanskelig å få øye på. “Per aspera ad astra”, som Mohn sier. Eller som Håkon Mathias Vassvik oversetter det: “Du må gjennom skiten for å komme til stjernene”. Wishful Beginnings både viderefører og videreutvikler kompaniets Beat The Drum-konsept, og jeg gleder meg til å se hva Verk Produksjoner har planlagt for neste del.