Den store poetessen og den engstelige lille klumpen

Av og til når jeg ser en forestilling, får jeg følelsen av at det jeg er vitne til først og fremst er en fiks idé. En idé som er blitt tvunget gjennom, koste hva det koste vil. Anslaget setter tonen, og aldri skal den tonen forlates for det er jo den som definerer forestillingen. Uten å ta hensyn til at den faktoren som ofte gjør en forestilling er bruddet, eller unntaket som bekrefter regelen om man vil. Lenge satt jeg med denne følelsen under Jeg er Sylv. Helt til et seint vendepunkt inntraff, som munnet ut i en avslutning hvor alt falt på plass og jeg ble sittende igjen, merkelig rørt. (Hvorfor må folk alltid reise seg og haste ut straks applausen er avgitt?)

Da jeg leste i Cecilie Løveids originalmanus før forestillingen, undret jeg meg over at jeg ikke hadde lagt merke til det før: Det litterære slektskapet mellom henne og Sylvia Plath. Det er kanskje ikke riktig å karakterisere Løveid som en bekjennelsesdikter, slik Plath er blitt (egentlig en ganske teit betegnelse), men det er noe med en poetisk brutalitet som preger begge to. Evnen til å skrive fram voldsomme bilder parret med poetiske vendinger på en litt sånn henslengt, tilsynelatende selvfølgelig måte. Litt på samme måte som at en oppsiktsvekkende, dramatisk situasjon som du passerer på gata først går opp for deg etter at du har rundet hjørnet.

Commedia dell’arte

Sylvia Plaths egen poesi er lite tilstedeværende i sin originale form i forestillingen, men det gjør ikke noe. Det åndelig-poetiske søsterskapet mellom Løveid og Plath strømmer gjennom teksten på en måte som gjør at jeg ikke savner mer av Plaths egne ord.

Men så var det dette med den fikse idéen. Spillestilen er gjennomgående stilisert i en slags moderne variant av commedia dell’arte. Hovedpersonen framstilles i utgangspunktet av fire skuespillere, alle iført sølvfarget bleket hår-parykk og kledd i den samme tvangstrøyen av et undertøy som liksom setter en representativ standard for en husmor fra 1950- og -60-tallet med tilhørende påtvungne forpliktelser og forventninger. De danser til Beatles-sangen From me to you, snakker høyt og liksom begeistret i munnen på hverandre, til tider synkront i kor. De beveger seg opp og ned langs et avlangt litt skateramp-aktig skråplan, og alt har preg av noe tvangsmessig. Lenge reagerer jeg på det jeg opplever som en mismatch mellom teksten til Cecilie Løveid og måten den framføres på. Det er som om de skarpe stemmene, det høye lydnivået og de brå bevegelsene tar rotta på de mer sensitive poetiske kvalitetene i Løveids tekst. Og likevel endte jeg til slutt opp med den motsatte følelsen, takket være et grep som på en slående, enkel måte belyser og legitimerer det som har foregått fram til da. Og nei, jeg skal ikke avsløre hva det grepet går ut på.

Feministisk ikon

Det Sylvia Plath er mest kjent for i vide kretser er at hun en vinterdag i 1963, 30 år gammel, tettet døra inn til barnerommet, gikk inn på kjøkkenet, skrudde opp for gassen på komfyren og stakk hodet inn i ovnen. Det var først etter dette at hun steg opp på stjernehimmelen som poet og feministisk ikon – eller martyr, som Løveid selv kaller henne - drept av patriarkatet, legemliggjort ved hennes mann, poeten Ted Hughes. Til alle tider siden da er poesien hennes blitt lest i lys av dette, også i Jeg er Sylv.

En annen viktig mann i hennes liv var faren, bieforskeren Otto Plath, som døde fra henne da hun var åtte år gammel. Relasjonen til ham gjennomsyrer rommet det hele spilles ut i med den stadig tilbakevendende, truende, klaustrofobiske lyden av den intense summingen av bier. Og for at det ikke skal være løgn, tar de fire Sylvene rett som det er på seg birøkterkostymer over det sølvfargete undertøyet. Biene går igjen i mange av diktene hennes, men ett av de viktigste heter rett og slett Daddy (Pappa), skrevet bare noen måneder før hun døde, hvor han har tatt steget fra birøkter, havgud og koloss i tidligere dikt til å bli intet mindre enn vampyr og nazist: «...Alle kvinner tilber fascisten,/ støvelen i fjeset, det rå,/ rå hjertet til en råtamp som deg... Det står en stake i ditt feite svarte hjerte/ og landsbyboerne likte deg aldri./ De danser og tramper på deg./ De visste alltid det var du./ Pappa, pappa, din jævel, nå er jeg ferdig.» (Fra Lady Lazarus, gjendiktet av Liv Lundberg, Gyldendal 1986)

Sister in crime

Rollegalleriet teller også den nevrotiske, komplett uforstående moren Aurelia Plath, Sylvias poetvenninne og en slags sister in crime, Anne Sexton og reklamekvinnen, den vordende poeten og Ted Hughes’ elskerinne Assia Wevill. Alle spilt av de samme fire som også spiller Sylvia: Ragnhild Tysse, Seda Witt, Birgitte Larsen og Maria Lingfors. Under den identiske påkledningen spiller de, i kraft av sin ulikhet, på forskjellige nyanser i figuren Sylvia Plath, noe som er en aldri hvilende kilde til fascinasjon. Ted Hughes dukker først opp helt til slutt, gestaltet av Eindride Eidsvold, iført dress og en forgylt laurbærkrans som det er tydelig at han selv er i tvil om at han har fortjent, på bekostning av sin avdøde kone.

Den animerte hysteriske tonen gjennom store deler av forestillingsforløpet er antakelig representativ for den helvetes kampen husmoren og småbarnsmoren Sylvia Plath måtte føre på alle fronter for å rydde plass til det hun egentlig ville, å skrive. Det er en avgrunn mellom bildene av den perfekt utseende Sylvia og de rasende, brutale diktene hun skrev. Mellom lengselen etter å bli den skinnende, store «poetessen» som ble gjenkjent på gata og den engstelige lille klumpen som bare ville forsvinne. Hun lengtet etter den endegyldige forløsningen, det enkle grepet som skulle frigjøre henne fra uroen og depresjonene som red henne, helst i form av Det hvite snitt, lobotomi, eller det som ble det endelige resultatet.

Cecilie Løveids tekst er, i kjent Løveidstil, fragmentert, drømmeaktig og samtidig ekstremt nærværende. Det samme kan sies om måten den spilles ut på. Det er noe risikofylt og farlig over de overordna, tydelige valgene som den svenske regissøren Melanie Mederlind har tatt, og som de fire skuespillerne responderer på med en overbevisning som også ender opp med å overbevise meg.