Den siste olje

På scene 2 på Det Norske Teatret kommer vi inn til en stor haug. Haugen ligner jord, men det er granulat – et kunstig stoff, laget av olje. I haugen står et trassig, bladløst, rødlig tre, alene. Assosiasjonene går til en gravhaug, men også til et par Beckett-stykker: Treet er fra «Vi venter på Godot» og haugen fra «Lykkedager» der et menneske er evig fanget i en haug og gjør det beste ut av det.

Så mørkner det på scenen. I et knapt sidelys sanser vi et ansikt. Teksten som leses er fra Bibelen. Vi hører de to skapelsesberetningene fra første Mosebok. Det skapes, det blir lyst, og så kommer fristelsen inn i verden, og vi spiser av visdommens tre. Og to hender kommer opp av haugen, de er tilklint med olje.

Regissør Mina Salephour, som i forrige sesong ga oss en sterk Parsifal på Trøndelag Teater, har her improvisert fram dette stykkets tekst og handling sammen med skuespillerne i samarbeid med dramaturg Siri Løkholm Ramberg. Det er inspirert av Upton Sinclair og Bibelen, men står godt i en egenartet miks, som et blandingsprodukt fra oljebransjen.

Svart gull Romanen «Oil» ble skrevet av Sinclair på 1920-tallet. Den handler om jaget etter olje og rikdom, religion og hykleri, Hollywood og mer. I denne versjonen bruker ensemblet noen av scenene og handlingene i boka. Pål Christian Eggen er sterk i rollen som oljemannen, han som reiser rundt fra farm til farm i Midtvesten og vesten. Målet er å kjøpe opp jorda billig før bøndene skjønner verdien av oljen under bakken. Målet er penger, og midlene er mange. Og de fattige er ivrig med på jakten: Kvinnen som drømmer om å vinne oljeloddet (Marianne Krogh), hun som kler seg opp i gullglitrende kjole er et sterkt bilde på håpet.

Som motsats til oljemannen er hans sønn, den ivrige guttungen Bunny, energisk og lekent spilt av Thea Lambrechts Vaulen. Han har ennå ikke spist av det visdommens tre som har røtter i oljen. Vi ser omsorgen for andre sammen med fryden over oljens gleder: En bil som kan fyke av gårde i 90 kilometer i timen. En bil som samtidig er livsfarlig der den kan kollidere med andre. Det står som nok en konkret metafor om faren ved menneskenes ville ferd gjennom naturen. Ingen har tid eller evne til å redde han som drukner i oljebrønnen.

Slående vakkert Scenebildene er rene og vakre. scenograf Andrea Wagne har, i samarbeid med kostymedesigner Maria Anderski og lysdesignet fra Kyrre Heldal Karlsen skapt en, i beste mening, visuell billedbok fra et mytisk landskap. Skuespillerne har hvert sitt særpregete bevegelsesmønster. Det er tidvis som en synkronisert dans der lyssettingen farger både landskap og lesning av scenene. Det er slående hvordan metaforene her blir visuelt konkrete. Det røde treet som minner meg om Beckett, det kan like gjerne være den brennende busken Gud viste seg for Moses.

Kostymene underbygger myte-preget: Oljemannens glitrende fuskepels er i seg selv et oljeprodukt, de skiftende bildene gir assosiasjon til bibelhistorien. Og slitet med jorda, granulatet, pågår helt til oljegrådigheten tar overhånd: Kjempesekk etter kjempesekk med granulat fylles opp og bæres vekk, skuespillerne jobber steinhardt over lengre tid. (Jeg er sikker på at sceneteknikerne også setter stor pris på den løsningen). Til sist hersker så oljemannen over et tømt og herjet landskap og bare stønner fram et ord der han borrer ned med hendene: Vatn!

Slik blir handlingen en sterk fabel om menneskenes bruk av naturen, et sterkt ensemblespill mellom de fem skuespillerne. Med røtter i bred amerikansk realisme fra Sinclair Lewis lar det seg gjøre å fortelle sterke myter under en høyere himmel. Om et norsk publikum vil klare å trekke linjene til vår egne nære avhengighet og samtidig skjulte forhold til olje er ikke like sikkert, selv om man kan håpe. Vi drukner hverken i vann eller oljebrønner. Vi har druknet i velstand. Nå banker krigen om oljen og gassen, de høye strømprisene og inflasjonen alle på døren.

Redigert 10/9/22: Forfatternavnet er rettet.