Den onde friheten

Januar har startet litt røft i år med sibirkulde, pågående folkemord og drapsbølge her hjemme, og når jeg går mot Det Norske Teatret for å se den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès’ stykke om den italienske seriemorderen Robert Succo, tenker jeg på hva slags størrelse ondskap er. Til tider har jeg vært besatt av emnet. Jeg har lest Hannah Arendt, som påpekte at sann ondskap oftere blir født av det banale og normale enn av perverse gleder. Jeg har lest Kants idé om radikal ondskap, Marquis de Sade som skrev at hvis forbrytelsen fant sted under ens lyst på nytelse, kunne det ikke straffes ved lov, og Quentin Meillassoux som skrev at kriminelle onder er ondene vi mennesker med vilje påfører hverandre. Han hevder at disse ondskapene bare kan tilskrives mennesker og at deres forekomst stiller spørsmål om en såkalt guds eksistens.

Det sanne og det mytiske

Roberto Zucco (Carl Martin Eggesbø) er en pen, ung mann som dreper uten kvaler. Mens publikum setter seg på plassene sine på Scene 2, går skuespillerne rundt på scenen, setter blikket i oss, kommer inn med ting og går ut igjen. To gutter på henholdsvis tretten og fjorten år sier at de heter Bobo og Heine og skal snakke-synge den ekte historien om Roberto Succo. Dette peker på dobbeltheten i teksten og leken med hva som er ekte og hva som er fiksjon. Scenen er for øvrig overfylt av plaststoler, et lite partytelt, en snackbar, et stort gult banner fra den italienske bensinstasjonen Agip og oppsettet til et band. Den første scenen har en kvalitet som mangler senere i forestillingen. Det er noe uskyldsrent og grotesk som blander seg. I teksten krasjer det lave og høye, mytiske og sanne inn i hverandre. Dette kunne vært interessant å utforske scenisk, men herfra stuper vi inn i to timer melodrama, som begynner i fengselet Zucco rømmer fra etter å ha drept sin far. Her får vi en slags Hamlet-parafrase, som var et stykke dramatikeren Koltès ofte vendte tilbake til. Zucco drar hjem til sin mor, og i skuespillet er det nettopp i denne scenen deres komplekse relasjon trer frem. Det er hat og avsky, men også en ømhet og håp. På Det Norske Teatret er moren spilt av Ellen Birgitte Winther, hun er uhyggelig, slem og nesten med på å rettferdiggjøre Zuccos vold. Språket i den dramatiske teksten viser, som i scenen mellom Zucco og moren, at karakterene stort sett er fanget i monologer som aldri blir virkelige dialoger fordi spørsmålene forblir ubesvart. Stykket er fragmentert, poetisk og episodisk, og i neste scene møter Zucco jenta, spilt av Sarakka Gaup. Zucco tar hennes møydom, og resten av forestillingen bruker hun på å prøve finne ham igjen. Det kan beskrives som en umulig kjærlighetshistorie eller det psykolog Sissel Gran ville ha kalt et hekt. Fortellingen er preget av dysfunksjonelle familier. I jentas familie er faren alkoholiker og slår kona si, kona er ødelagt av det, og hun har en søster som tar alle husets følelser til seg og en bror som stenger alle kvinnene inne i huset. Kjærligheten deres har råtnet til noe dødelig, som en tunge som er forgiftet, klør som famler eller hender som slår, og dette kommer tidvis godt frem i iscenesettelsen.

Kostymene har klare referanser til 1980-tallet, det er spisse støvler, posete skinnbukser, tracksuits og jakker med brede skuldre. Scenografien er smart på den måten at den følger stykkets fragmenterte form og kan være både jentas hjem, horehus, parken og togstasjonen.

Foreldet regi

Forestillingen har et stort ensemble, men det er lite nyanser i spillet, og det er som om de spiller på samme frekvens gjennom hele forestillingen, noe som ganske raskt gjør meg utmattet. Det ligger gjennomgående en slags forventning om at jeg skal synes at noe er grenseoverskridende, men det føles mest som et supertradisjonelt og eldgammelt portrett av kjønnsstereotypier. Når Carl Martin Eggesbø i rollen som Roberto Zucco drar av seg skjorta for sjette gang og flekser sixpacken sin for å bryte, slåss og knuffe, og kvinnene stort sett balanserer på kanten til hysteri, lurer jeg på om forestillingen hadde tjent på å skape litt mer samtidige, tvetydige og sammensatte bilder. Bruken av nakenhet, bryst inn i kjeft, blotting av fitte og slapp poledance er verken ubehagelig eller sjokkerende. Det kjennes ganske unødvendig og tidvis umotivert og skriver seg inn i det litt utdaterte og foreldede i regissør Ivica Buljans iscenesettelse.

Det finnes dog kvaliteter og fine scener, som når Kirsti Refseth danser en rykkete dans og leverer en Ofelia-inspirert monolog om at menn er som rotter og kjærligheten en slagmark, eller når Eggesbø og Berven bryter i parken og teksten er helt løsrevet fra slåsskampen, da trer de poetiske og hardtslående kvalitetene i teksten frem og ut av dramaet.

Buljan har tidligere iscenesatt Jens Bjørneboes Bestialitetens historie og Den siste Kongsfesten av kroaten Miroslav Krleža på Det Norske Teatret. Jeg har slitt med å forstå motivasjonene hans. For kanskje er det ikke ondskap, det jeg har vært så besatt av, som er det han undersøker. Hvis det er det, må det i så fall være en ondskap som ligger tettere opp til de Sade eller Meillassoux sine kriminelle onder, men dette trer ikke tydelig nok frem i iscenesettelsen. Det kan komme av at det er så overlesset med ting og følelser at det er vanskelig å få øye på en tematisk kjerne, eller det kan være at Buljans interesser er andre steder, som i kjærligheten, fraværet av den eller karakterenes grunnleggende ensomhet. Flere ganger under forestillingen sliter jeg med å få med meg teksten, og det er synd, for det er en tekst med så mange litterære kvaliteter som potensielt kunne ha forsterket hva den tematiske undersøkelsen i iscenesettelsen var. De siste ordene i skuespillet er en stemme som sier “han faller”. I forestillingen er Zucco på dette tidspunktet gnidd inn i teaterblod, han er naken og danser rundt høyt over oss andre. Solen har hele tiden fungert som en sentral metafor og har gitt en mytologisk dimensjon som kanskje har pekt på Ikaros’ umulige kjærlighet til solen, og Zuccos like umulige jakt på total frihet. Koltès blandet skamløst myter og referanser i skuespillene sine, og i Roberto Zucco er både Ikaros og en oppdatert Ødipusmyte sentral, men der Ødipus dreper faren og gifter seg med moren, dreper Zucco begge sine foreldre og overtar sin egen skjebne som mester for sitt eget tap.  Teksten er rik og fasiliterer for flere mulige lesninger, men iscenesettelsen av den blir endimensjonal og uklar, og jeg savner en tydeligere vilje i all den iboende ambivalensen. Dessverre fremstår forestillingen som en gammel og lite samtidig versjon av et stykke som har en eksistensiell og tidløs karakter. Det får meg også til å stille spørsmål om hvorfor de skal iscenesette denne teksten nå, hva slags agens og betydning mener Det Norske Teatret at den har? For det trer i alle fall ikke frem og over i meg.