Demokratiforsøk på skolekjøkkenet

Enhver som har forsøkt å lage mat i fellesskap med andre vet at for å lykkes kreves det en god porsjon samhandling og evne til enighet. Hva skal tilberedes? Hvordan skal det gjøres? Eller sagt på en mer filosofisk måte: Hva vil handlingene til det enkelte individ bety for fellesskapet?

På årets Meteorfestival problematiseres demokratiet på nytt i et gjensyn med arbeidet til komponist og regissør Christophe Meierhans. I fjor bidro han til grunnlovsjubileet med forestillingen some use for your broken clay pots. Da presenterte Meierhans et teoretisk rammeverk for en annen måte å organisere demokratiet på, med utgangspunkt i greske antikkens bruk av ostrakisme, der fellesskapet stemmer medlemmer ut av styringsposisjon dersom man er misfornøyd. Publikum ble invitert til å problematisere Meierhans modell, komme med endringsforslag og bidra med sine refleksjoner og synspunkter underveis i forestillingen.

I år legger Christophe Meierhans demokratiet til kjøkkenet – et kjøkken som er ment å ha et pedagogisk tilsnitt. I et intervju med med teaterkritiker Evelyne Coussens forteller Meierhans at han håper at publikum skjønner at dette ikke handler om mat, men om å skape en situasjon der man må erkjenne at måltidet er noe man har gjort sammen. Dermed må publikum spørre seg om hvordan man har kommet dit når maten står på bordet. Meierhans formulerer det slik: “Hvis alt mislykkes, har det å gjøre med den spesifikke dynamikken mellom folk som var tilstede i teaterrommet akkurat den kvelden”.

Her skal det altså bli learning by doing i tråd med pedagogen John Deweys filosofi om elevaktivitet og arbeidsskole. Allerede før vi får slippe inn i rommet kan et oppslag med BIT-teatergarasjens egen logo fungere som et fortellerteknisk frampek: Dear audiences, Due to general food regulations, all consumption during this performance is at your own risk. Her er det ansvar for egen matlaging.

Mens Meierhans var fysisk tilstede på scenen forrige gang, har han i Verein zur Aufhebung de Notwendiges (One hundred wars to world peace) valgt å la seg representere gjennom tekst – gjennom en kokebok og tekstlinjer som projiseres på et lerret. Som arbeidsleder er han derfor ikke helt fraværende, men heller en læringsleder som arbeider i tråd med tankegodset til nok en representant for pedagogikken, nemlig russeren Lev Vygoskij. Den sosiokulturelle læringsteorien til Vygoskij vektlegger balansegangen mellom hva eleven lærer selv og hva eleven lærer ved assistanse. Hos Vygotskij er det lærerens oppgave å bygge et slags stillas for eleven, som kan hjelpe eleven å bevege seg inn i den proksimale utvikklingssone, den sonen der eleven trenger hjelp for å strekke seg lenger enn vanlig i erkjennelsesarbeidet. Innledningvis organiseres publikum ved at alle må plukke med seg to pingpong-balller utstyrt med et nummer på. Dette nummeret vil senere avgjøre når det er den enkeltes tur til å gå på scenen for å kokke. Når alle har satt seg projiseres den første tekstlinjen som ber om at noen i publikum går til mikrofonen for å låne bort sin stemme.

Det er altså slett ikke fritt frem for det uorganiserte kaos hos Meierhans. Man må forholde seg til et pedagogisk stillas i form av en oppskrift og instruksjoner som forklarer i hvilken retning det er ønskelig at man strekker seg. Her er det tydelig at Meierhans har som utgangspunkt at å våge seg opp på scenen for å følge en instruksjon, ja, dét er innenfor publikums eksisterende mestringsområde. Det tar heller ikke lang tid før et medlem av publikum er seg sitt ansvar bevisst, og går til mikrofonen for å lese opp teksten som forklarer spillets gang. Dermed har vedkommende etablert den første regel for samhandling: Det går fint an å delta i dette. De videre instruksjonene er preget av at den enkelte etter tur oppfordres til å gjøre sine egne valg: Finn den ingrediensen du liker best og start forberedelsen. Deretter er det nestemanns tur: Finn den ingrediensen du ikke liker, og bær den ut av rommet. Nestemann får beskjed om noe slikt som: Finn den ingrediensen du mener ser penest ut, og tilberede den sammen med det som allerede er tilberedt. Og slik fortsetter det med instruksjoner som har et poetisk tilsnitt. I og med at vi forrige gang kunne få et eksemplar av Meierhans’ forslag til ny grunnlov, skulle jeg gjerne ha kunnet skaffet meg et eksemplar av kveldens kokebok for å bedre reflektere over hva slags rammeverk Meierhans har å tilby.

Det som skjer mens vi alle er i gang, er at det etableres en spenning knyttet til hva de andre i gruppen vil velge å gjøre. Følges instruksjonene uten tanke på sluttresultat, kan jo retten bli meget spesiell. Noen ganger skaper den enkeltes handlinger reaksjoner hos publikum: – Nei, nei, ikke gjør det! roper én når noen er i ferd med å bære en ingrediens ut av rommet. – Velg potetene, anbefaler en annen. Atter andre repeterer Meierhans understreking av det individuelle ansvar, ved å respondere: – It´s her decision! gjerne etterfulgt av latter i salen. Denne siste frasen skal flere ganger ropes ut fra salen, som en humoristisk og litt skadefro kommentar til at dersom det enkelte individ bestemmer alt helt alene, kan resultatet så absolutt bli snodig.

Å involvere sitt publikum er altså Meierhans' metode, og selv om det ikke er vanskelig å slå fast at komponisten og regissøren er godt plassert i en performancetradisjon med røtter i musikk, billedkunst og scenekunst, så peker hans arbeider helt tydelig ut over kunstfeltet og inn på andre samfunnsområder, som for eksempel utdanningsfeltet. Arbeidsformen som velges minner mye om pedagogikkens bruk av rollespill som læringsaktivitet. Meierhans prosjekt har i sin ambisjon visse fellestrekk med rollespillet The World Peace Game, utviklet av den amerikanske pedagogen John Hunter, så vel så om Raftostiftelsens læringsressurser Engasjementskortet, Demokratikaken ellers deres siste rollespill Fremtidspiloten, et spill jeg dagen etter forestillingen opplevde at mine egne elever ved Laksevåg videregående skole deltok i. Det var også da et av spørsmålene fra intervjuet med Meierhans melder seg på nytt. I det ovennevnte intervjuet er han ute etter å spørre: Hva er den spesifikke dynamikken blant publikum som er i salen denne kvelden?

For nettopp denne kvelden møter jeg en rekke gamle bekjentskaper, mennesker som jeg i løpet av mine tyve år som borger av Bergen by har delt en rekke teatererfaringer med. Mens vi venter på å slippe inn utveksles lette, reflekterende ytringer knyttet til hva vi kan forvente å oppleve i kveld. Det utveksles tanker omkring korets plass i det greske teater, om det første teaterhistoriske eksemplet på at et medlem av koret trer ut av fellesskapet og blir en individuell stemme, ord misforstås slik at når noen sier “festspill” blir det forstått som “testspill”, med påfølgende erkjennelse om at i enhver misforståelse ligger det en ny forståelse og venter – og hvem vet – kanskje hadde et Testspillene i Bergen vært en god ide. I løpet av spillets gang samhandles det, det poseres, det tøyses og det handles med kulinarisk kompetanse.

Med sitt sosiale design berører Meierhans ikke bare publikums rolle, men også min egen – kritikerens. Det klassiske ideal er jo at kritikeren forholder seg distansert og betraktende, en som i minst mulig grad skal la seg rive med av handlingen. For å illustrere med et eksempel fra populærmusikkens verden: En av Bergens markante musikkkritikere er kjent for å stå helt bakerst i lokalet på konsert, med kaffekoppen i hånden. Du finner han aldri foran scenen, i moshpit, eller i full gang med stagediving.

Slik velger jeg også selv å forholde meg i starten: Jeg finner meg en plass på bakerste benk. Jeg er imidlertid allerede involvert i spillet, all den tid jeg har valgt å ta imot to pingpong-baller, slik at også jeg står for tur. Jeg må foreta et valg – og det raskt. Her er det ikke tid for å la nobelprisvinner Daniel Kahnemans System 2 operere, her er det kun rom for System 1 – som er den automatiske måten å tenke på, den som hurtig, som krever liten eller ingen anstrengelse – og følgelig en liten opplevelse av viljeskontroll. Beslutningen blir tatt: Denne gangen får det bli deltagende observasjon og selvrefleksjon, i tråd med Meierhans egne ønsker.

Det har selvsagt visse implikasjoner for denne teksten: På et punkt i forestillingen ender jeg opp med å legge sjelen min i en slags dessertrett bestående av oppskårne epler og honning sammen med en teaterbekjent, og som deltaker i verket blir jeg rimelig inhabil i vurderingen av resultatet. Irritert blir jeg også, når hele retten blir kastet i søpla av en person som unnskyldende hevder at hun egentlig ikke kaster mat, men at hun nå er litt lei av å holde på og foreslår at alle rester av forestillingen skal gå i bosset. Men da er det for sent, for jeg har allerede valgt å ikke følge institusjonen BIT-teatergarasjens konvensjonelle orkestrering av min kritikerrolle ved å ha reservert en plass til sånne som meg, sånn litt foran i salen, men likevel på siden.

Som publikum tør jeg derfor påstå at jeg er rimelig innforstått, selv de menneskene jeg ikke har møtt før kjenner jeg igjen, for det er ikke til å komme bort fra at det er en bestemt type mennesker som engasjerer seg i denne delen av scenekunstfeltet. Til tider blir de – eller vi – klandret for for at vi er så homogene, så innforståtte, og at dette er “kunst for spesielt interesserte”. Som om det er deres – eller vår – feil at ikke flere møter opp til en type kunstopplevelser som oppfordrer publikum til å tenke litt utenfor boksen. For å være litt instrumentalistisk på kunstens vegne her: Er det noe dagens samfunn trenger, så er det muligens nettopp en vilje til å tenke litt ukonvensjonelt.

Men la oss likevel dvele ved slike innvendinger, for Meierhans kommer med slike selv i intervjuet: – Jeg er ikke så glad i kunst som krever at tilskueren må være “innforstått”, der teoriene til den og den filosofen er presentert visuelt, og der tilskuerens oppgave er å dekode arbeider, mens forfatteren, som har alle svarene, skjuler seg bak kunstverket, sier han. Dette kaller han ‘kryptering’, noe pakkes inn på en vanskelig måte slik at publikums oppgave består i å finne nøkkelen og avkode meldingen.

Det er ikke vanskelig å være sympatisk innstilt til en slik holdning. Den minner også litt om Claire Bishops kritikk av den relasjonelle estetikken, der hun hevder at relasjonelle kunstverk fort kan bli til en slags feiring av kunstfeltet selv. Men løser denne forestillingen egentlig dette problemet? Jeg mener at svaret er nei. Siden det blir så avgjørende hvem publikum er, hva som er publikums forkunnskaper, kan ikke dette unngås dersom den skal spilles i en kunstkontekst. Men det kunne være interessant å se hva som ville skje dersom forestillingen spilles på nytt, i en annen kontekst. Her er mulighetene mange: Som en del av den kulturelle skolesekken, som en aktivitet på en konferanse for norske bedriftsledere, politikere, leger, psykologer, håndverkere, eller som et realityshow på fjernsyn – ja i det hele tatt – det er bare å velge seg en ny arena – eller kanskje enda bedre – å tilgjengeliggjøre kokeboken, slik at de berømmelige “folk flest” kan få prøve ut oppskriften hjemme hos seg selv. Ikke dermed sagt at suppen vil bli god.