Demokrati i negativ

I forestillingen Some use for your broken clay pots møter vi en mann, en scene, og en projeksjonvegg. Scene USF er omgjort til en foredragssal, og Christophe Meierhans skal presentere en helt ny måte å organisere demokratiet på. Nå, endelig, skal vi få skikk på demokratiet. Presentasjonen er så gjennomført at det er lett å la seg forføre. Men takket være at to blomsterpotter med herlig gulblomstrende Narciss faller ned fra oven og smeller i gulvet, blir det mulig å beholde en ambivalent innstilling og veksle mellom å se dette som en forestilling og en oppriktig ment vervekampanje. Slik krever forestillingen en ytterligere refleksjon over demokratiets rolle, og det gjør forestillingen til helgens underholdningstilbud av ypperste klasse.

Utgangspunktet for idéen til Meierhans er like gammel som demokratimodellen selv: I det greske demokratiet kunne man samle 6000 stemmeberettigede som alle skrev navnet på en representant de ønsket å fjerne på et potteskår – et ostrakon – og metoden er kjent som ostrakisme. Meierhans' variant av ostrakisme fungerer meget enkelt forklart slik: Hver politiker skal kontinuerlig kunne få “diskvalifiserende poeng” fra borgerne, når borgerne ikke er fornøyde med hva politikeren har gjennomført. Meierhans demokratimodell velger dermed politikere på grunnlag av det de har fått gjennomført, ikke deres løfter. Er det mange nok som diskvalifiserer politikeren, ryker politikeren ut.

Velkjent format Selvfølgelig er modellen mer komplisert enn som så. Gjennom forestillingen forklarer Meierhans hvordan politikere kan vinne tilbake tillit, hvordan man i denne demokratimodellen velger sine representanter, hvordan kandidater velges fra et utvalgt “pool” av borgere, og så videre og så videre. Kompleksiteten øker etterhvert som publikum stiller spørsmål. I forhåndsomtalen omtales forestillingen som en “pressekonferanse”, og formen på forestillingen er velkjent for alle som har tilbrakt arbeidsdagen på en konferanse der hensikten er at du skal lære å tenke nytt, enten det er en helt ny metode for å bygge hus, bedrive undervisning, jobbe mer effektivt, kompostere kjøkkenavfallet eller som her, organisere vårt demokratiske system. Han har ikke et tradisjonelt manus, men det er lett å se for seg at han forholder seg til et FAQ – eller et “Frequently Asked Questions” – i sitt møte med publikum. Meierhans er godt forberedt, med anekdoter, plansjer og illustrasjoner.

I retorikken heter det at skal du overbevise om noe, må du begynne der tilhørerne er enige med deg. Som en god retoriker starter Meierhans med en velkjent beskrivelse av dagens vestlige demokrati: Demokratiet er i krise. Politiske partier samles for å finne ut av hva som er deres egentlige politiske plattform, – som om man ikke burde vite dette på forhånd, argumenterer Meierhans. Samtidig forvalter store multinasjonale selskaper større ressurser enn bruttonasjonalproduktet til flere land i verden. Handlingsrommet til politikere er begrenset. Politikere er ikke våre representanter, men består av en elite som gjerne bytter samfunnsroller, slik at de på ett tidspunkt i karrieren tilhører privat sektor, og i neste skal forvalte felleskapets interesser. – Slik det fungerer i dag, argumenterer Meierhans, har vi å gjøre med et selvrekrutterende system der noen få opererer etter sin egen logikk, med fokus på valgløfter og kostbare kampanjer. For borgerne fremstår politikere som varer vi skal shoppe fremfor et annet “politikerprodukt”, og det skal vi gjøre basert på løfter om fremtiden.

Valg ved diskvalifisering I tillegg fremmer modellen et fokus på kontinuitet, i og med at en politiker når som helst kan ende opp med å få mistillit i stedet for at vi har perioder som bygger seg opp mot valgkamp med tilhørende løfter og slagord. Mest interessant er det likevel hvordan valget av våre representanter skal skje gjennom at borgerne skal “diskvalifisere seg”, altså ved at folk flest sier at “denne jobben er ikke jeg kvalifisert til å gjøre”. Den som sist diskvalifiserer seg, blir den som har kvalifisert seg for å gjøre jobben for oss alle. En slik situasjon får de fleste til å trekke på smilebåndet. Her gjelder det å trekke seg først. For hvem har vel lyst til å bli sittende igjen med svarteper?

På et punkt i denne forestillingen slår det meg at dette systemet minner om hvordan man i dag velger foreldrerepresentanter til skoleutvalg eller borgere til andre mindre utvalg i lokalsamfunnet – ja den delen av demokratiet som ikke er tilknyttet partipolitikken, og som heller ikke er forbundet med særlig mye annet enn traurig arbeid som bare må gjøres. Hvem har vel ikke sittet på et foreldremøte og sett ned i gulvet når foreldretillitsvalgt skal velges, helt til man kan puste lettet ut fordi en stakkars tulling ikke har holdt ut den pinlige stillheten og dermed sagt “Javel, jeg kan gjøre det”. Slik utfordrer Meierhans’ modell oss på et sentralt punkt vi gjerne ikke snakker om: Det er lett å kritisere politikerne, og ha forakt for dem. Men ville vi egentlig ha stilt opp som kandidater selv? Hadde vi maktet å gjøre den viktige jobben som de tross alt gjør?

Praktiserer selv politisk retorikk Gjennom forestillingen behersker Meierhans sine retoriske bevismidler godt. Han spiller på følelser ved å peke på demokratiet i krise, han spiller på troverdighet ved å være godt forberedt, og han spiller på fornuft ved å hele tiden være argumenterende, forklarende og demonstrerende. Det er bare såvidt fremføringen slår sprekker. Som publikum må du virkelig bruke hodet for å henge med, finne problematiske sider ved systemet, være i stand til å stille de kritiske spørsmålene. Meierhans gir nemlig ikke ved dørene, men praktiserer selv kjente grep i politisk retorikk. Ved et par tilfeller svarer han ikke skikkelig på spørsmålet fra salen, men gir seg til å snakke om noe annet. Han benytter seg også av grepet med å love at han skal “komme tilbake til saken” når han blir bedt om å svare på noe, noe han ikke alltid gjør. Han er hele tiden vennlig, imøtekommende og empatisk, og ligger alltid et steg foran. Alt ligger til rette for at her kan vi la oss rive med for å bli med i en ny demokratibevegelse.

Litt hjelp til å skape distanse får vi likevel. Midt under presentasjonen faller plutselig en blomsterpotte ned fra taket med et voldsomt smell. Det er såvidt ikke Meierhans får den i hodet. Publikum skvetter, men Meierhans fremstår som uberørt, som om dette er en helt vanlig hendelse. Denne fremmedgjørende, eller kanskje heller teatraliserende effekten, gjør at vi undrer oss på hvor denne blomsterpotten kommer fra, og hvem man tenker seg har interesse av å sette Meierhans i fare. Forestillingen blir dermed ikke bare en dialog mellom aktør og publikum, men også et tredje, uforutsigbart element: Scenografi som antyder at her finnes det flere stemmer enn Meierhans’. Den knuste leirpotten ligger der i mange potteskår, som en invitasjon til at publikum ikke bare kan ta ordet, men også reise seg opp og skrive et navn på den brente leirbiten.

Hvem vinner på politikerforakt? Et av spørsmålene fra salen som ikke blir skikkelig besvart, er hvorvidt selve Meierhans' utgangspunkt, nemlig at demokratiet er i krise, er en overdrivelse. En kan nemlig undre seg over hvem som har interesse av å spre en slik mistillit til vårt eksisterende demokratiske system. Hvem vinner på politikerforakt, og baserer ikke den gjengse mistillit til systemet seg også på en overfladisk forståelse av hvordan et demokratisk samfunn – i all sin kompleksistet – fungerer? Flere ganger gjennom forestillingen argumenterer Meierhans for at hans system – som i utgangspunktet fremstår som enkelt, men som også øker i sin kompleksitet, selvfølgelig er avhengig av tillit: Tillit til systemet, tillit til representantene og tillit til borgerne. Det samme kan vi si om dagens system, og kanskje er det ikke selve modellen som er problemet, men borgerne, som ikke bidrar til at systemet fungerer etter intensjonen. Forestillingens styrke er at den gjennom sin alternative modell gir oss en mulighet til å se den eksisterende modellen med nye øyne og gå våre vante klisjekommentarer om et demokrati i krise nærmere i sømmene.

Hvordan denne forestillingen arter seg, er naturligvis avhengig av publikum. Der forestillingen på fredagen etter sigende var mer intens, var den på lørdagskvelden, da jeg var tilstede, mer tenksom. Det som er på det rene, er at Meierhans er forberedt på det meste og behersker det som i retorikken omtales som “kairos” – evnen til å si det “rette ord til rett tid” – altså opptre “høvelig” eller “betimelig”. Formen er også velkomponert ved at han har med de sedvanlige elementer en slik konferansepresentasjon pleier å ha. For naturligvis opplyser Meierhans om at det er mulig å kjøpe boken, og forslaget til konstitusjon, på vei ut etter forestillingen. Og den kan du signere, og slik bli en borger av Meierhans demokrati. Dersom du vil. På vei ut døren overlates du dermed til et konkret valg: Handle, eller ikke handle.