De ubekymrete figurspillerne best

Festivalens navn: Fri figur 2007

Forestillinger: Oslo nye teater: Trollmannen fra Oz,

Kulturproduksjoner: inn i Peer Gynts rike,

Hordaland teater: Klovn utan sirkus,

BOA scenekunst: Busteper,

La Canela (Spania): La salida,

Buchty a loutky (Tsjekkia): Rocky IX,

Teater Joker: Trillefolket,

Musidra teater: Peter og ulven,

Hege Haagenrud produksjon: Morgenfuglen,

Jazzfigurene: I tråd med musikken,

Teater Fusentast: Sand mellom tærne,

Baldrian og Musa dukketeater: Passe hatt.

Spillesteder: Oslo Nye Trikkestallen/Lilleborg skole i Oslo

På programmet sto ti norskproduserte forestillinger, de fleste allerede godt kjent, samt et tsjekkisk og et spansk gjestespill. Å skulle oppsummere en hel festival i én anmeldelse er en utfordring, og det sier seg selv at enkeltforestillingene ikke vil bli ytt full rettferdighet. Figurteatermiljøet føler seg ofte oversett i media. Mange i miljøet skylder på et statushierarki som utelukkende definerer figurteater som barneteater, som fjas med en raggsokk på hånden. Miljøet hevder at barnekunst systematisk blir nedvurdert og forfordelt i medier og kampen om kulturmidlene. Ironisk nok var hovedvekten av forestillingene på Fri Figur rettet mot barn, men det er selvsagt ikke noe ved figurteateret som sådan som begrenser det til barneteater.

Hvorfor figur?

Hvis man skulle tillate seg å bli litt kunstteoretisk (og polemisk) kan man spørre seg: hvorfor gå omveien om en figur for å formidle noe scenisk? Et mulig svar er at en dukke eller figur gjør det mulig å stilisere karakteren på scenen. Figurspill gir andre visuelle muligheter, flere bevegelsesmuligheter, mer ekspressivitet. En mer kvalitativ forskjell fra skuespillerteater kan man finne i bruddet mellom figurspiller og figur, mellom spiller og karakter. Den brechtianske fremmedgjørende skuespilleren påpeker også denne distansen, men med figurteater blir bruddet endelig og uttrykt i rommet. I tråd med bevisstheten rundt skuespilleren som romlig og billedlig element, som har preget teatret siden 1900-talls-avantgarden, burde figurspill i dag by på rike muligheter for å viske ut grenser mellom teater og billedkunst. For eksempel.

Ubrukte muligheter

Tilbake til helgens festival: Et av hovedinntrykkene var at flere forestillinger ikke utnyttet sine muligheter. I tillegg til et ujevnt manus blir Hordaland teaters Klovn utan sirkus begrenset av en litt påklistret og uttrykksløs figurbruk, særlig i kontrast til Ljudmil Nikolovs eminente klovning.

Forsøk på å inkludere publikum blir i flere forestillinger mer en pliktøvelse, som i Oslo nye teaters Trollmannen fra Oz, eller Musidras versjon av Prokofievs Peter og Ulven. Vi føler oss ikke helt inkludert når “bruddene” i spillet så åpenbart er et spill, og egentlig ikke noen invitasjon i det hele tatt.

Selvsagt skal det ikke være noe krav om å finne opp kruttet hver gang; det er positivt når Trillefolket er insisterende og presist tro mot sitt eget fiksjonsunivers. Den har ingen virkemiddelbruk som er vesensforskjellig fra f.eks. Peter og ulven, men er så lettbent naivistisk at man må la seg sjarmere.

Sokk is dead

Forestillingen som tilsynelatende har som mål å vise fram figurspillets muligheter, Jazzfigurenes I tråd med musikken, peker også på egne begrensninger. Idéen med å la dukkespillet møte jazzen er spennende, men improvisasjon og samhandling mellom de to uttrykkene uteblir. Den imponerende presise dukkeføringen blir dessverre ikke noe mer enn nettopp det.

Ironisk nok er det tsjekkiske Buchty a loutkys dødserklæring over figurteateret, Rocky IX, som åpner øynene for mulighetene. Med en nøye gjennomført uvørenhet i alle forestillingselementer parodierer Buchty a loutky sitt eget uttrykk og egen håndverkstradisjon i thrash-parafraseringen av Rocky-filmene. Til stor forargelse i dukketeater-nasjonen Tsjekkia (ifølge festivalprogrammet) spiller de med alt fra marionetter og gammelt leketøy, til kjøttdeig, stråler med “urin” og garderobeskap. Rammen er to dukketeatertitteskap av typen man gjerne forbinder med hånddukke-slapstick. Deilig fandenivoldsk. Sokk is dead. Eller tvert imot fylles den av faen til den rakner.

Skapervilje

En annen vellykket integrering av figurer, animasjon og andre visuelle elementer får vi servert i den befriende burleske Busteper av BOA scenekunst, en gruppe som vanligvis ikke jobber innenfor en figurteatertradisjon. Morgenfuglen demonstrerer at det er mulig å lage formmessig spennende forestillinger også for de minste. Med historien om den slemme søsteren med det enorme dyretekket, som den snille søsteren mangler, tør Hege Haagenrud Produksjoner male i andre nyanser enn svart og hvitt. Teater Fusentast presenterte kanskje den mest eksentriske figurbruken, i Sand mellom tærne tyter papirdukker og historier ut av alle skuffer og sprekker i et Reodor Felgen-aktig raritetskabinett. Historien om en jødisk familie i Nederland under krigen blir ble belønnet med Birgit Strøms minnepris.

Stor skapervilje, utrettelig arbeid og turnering ligger bak dette brede tilbudet av figurteater. De gruppene som lyktes best, var de som forholdt seg mest ubekymret til bruken av sine virkemidler, mens de mer trauste forestillingene liksom ikke tok helt av.

Sigurd Ziegler er 23 år gammel, har studert teatervitenskap ved Universitetet i Oslo, og er nå bachelorstudent i sosiologi. Han er interessert i scenekunst i bred forstand, både fra et teoretisk og et praktisk ståsted.