De som vet prisen på alt

Næringsforeningen i Trondheim arrangerte fredag 27. april en konferanse med den klingende tittelen ”Marvin, Hair og Kulturhus XXL”, hvor næringslivet, kommunen og ulike kulturaktører var til stede. Men det spørs om det egentlig var noe helt annet enn kulturen foreningen hadde i bakhodet da invitasjonene ble sendt ut.

Det var kanskje ikke annet å vente av en konferanse som ble avholdt i Petter Stordalens nye storstue på Brattøra, som kostet 700 kroner per hode og hvor møteleder Marvin Wiseth konsekvent karakteriserte suksess som ”fulle hus”, betegnende nok eksemplifisert ved et kunstnerisk innslag fra ensemblet i ”Hair” på Trøndelag Teater. Misforstå meg rett; jeg skulle gjerne sett at det var fulle hus på ethvert kulturarrangement i Trondheim og landet for øvrig – det er ikke der problemet ligger. Problemet er snarere at Næringsforeningen først og fremst ser kulturen som en arena for å tjene penger, mens kulturens egenverdi i seg selv er mindre interessant. En slik holdning til kultur er ikke unik for Trondheim eller landet for øvrig, vi ser blant annet den samme tendensen i våre naboland.

I siste utgave av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift diskuteres denne samfunnsutviklingen, og dramaturg ved Dramaten i Stockholm – Jacob Hirdwall – ser på det hele med bekymrede øyne: ”Akkurat nå er det et veldig økonomisk språk som dominerer. Vi lever i en tid der kravet om målbarhet er absolutt, verdien av noe må kunne beskrives i kroner og øre, ellers kan man ikke snakke om det. Men hvordan måler man med den målestokken virksomheter som produserer immaterielle verdier? På en dårlig dag tenker jeg at vi holder på å forvandles til de menneskene Oscar Wilde engang snakket om, de som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe” (min egen oversettelse).

Oftere og oftere er det altså det økonomiske, og ikke det kunstneriske argumentet som er styrende. At enkelte investorer ikke engang snakker med kulturlivet før de lanserer sine luftslott, var konsernsjef i Realinvest og hjernen bak hotellet på Brattøra, Hans Hoff, et godt eksempel på. Til en pris på 1,1 mrd. ønsket han å bygge et ”Kulturhus XXL”, også dette på Brattøra, som skulle ha en kapasitet på 12500 tilskuere for å kunne ta imot artister som Rihanna, Bruce Springsteen og Madonna, og dermed gi store positive ringvirkninger til byens næringsliv. At det er et behov for store konsertarenaer i Trondheim, er det ingen tvil om, men vet egentlig Hoff at Kulturkomitéen i kommunen arrangerte en høring med politikere, konsertarrangører og andre kulturaktører om nettopp dette temaet før påske? Hvor det attpåtil ble fastslått at artister av den størrelsen også Hoff ser for seg trenger en arena med plass til minst 15000 – 30000 tilskuere?

Hans Hoff ble introdusert som en mann som tenker stort, men i realiteten tenker han for lite. Ikke minst tenker han verken med, eller egentlig på, kulturlivet.

Innlegget til Hoff føltes også som en avsporing i forhold til det konferansen egentlig burde dreid seg om, og som rådgiver i Trondheim Kommune, Ulrika Wallin, var inne på i sitt innlegg da hun presenterte forslag til Kommunedelplan for kulturarenaer 2012-2024; hvilke kulturarenaer er det kulturaktørene selv mener at Trondheim mangler og hvordan kan vi best mulig legge til rette for det? Vi i Propellen Teater tilhører det frie scenekunstfeltet, hvor det er en stor mangel på egnede prøve-, produksjons- og visningsarenaer, noe også Wallin påpekte. Samtidig er også de få visningsarenaene som finnes, dersom de ikke er opptatt, som oftest for dyre å leie med den støtten man får fra Kulturrådet og andre støtteorganer. At det likevel er et behov for det vi produserer, viste scenekunstmønstringen for barn og unge Trondheim Kommune avholdt i samarbeid med oss i Olavshallen siste fredag før påske. I inngangen til påskeferien dukket det opp hele 250 barn og voksne, men arrangementet hadde likevel ikke vært mulig om det ikke hadde vært for Trondheim Kommune, til det er selv Lille Sal i Olavshallen for dyr å leie, noe som i det lange løp fører til at publikum får dårlig tilgang til det som produseres.

At kultur er dyrt, samtidig som behovet absolutt er tilstede, synliggjorde også Georg Arnestad fra Høgskolen i Sogn og Fjordane i sitt innlegg under konferansen. Han har forsket på effektene av oppblomstringen av kulturhus i kommunene, og kunne til Marvin Wiseth og Næringsforeningens store skuffelse fastslå at etablering av kulturhus ikke fører til noen økonomisk vekst i seg selv, hvilket ofte er den avgjørende beveggrunnen for å bygge disse husene rundt om i landet. Når husene så er bygd og man etter hvert ser at de er for dyre å drive, er det tilslutt kulturen selv som blir skadelidende. Ønsket om å satse på kultur må derfor være rotfestet i et ønske om å skape positive kulturelle ringvirkninger, og ikke være et resultat av økonomiske argumenter. Dette belyste også musiker Eldbjørg Raknes i Adresseavisen 30. april, da hun påpekte at kunstens egenverdi må være kjernen i kulturpolitikken. Kultur er altså et argument i seg selv.

Så, dersom næringslivet virkelig ønsker å gjøre noe for kulturlivet, kan de først begynne å legge merke til kulturens egenverdi, før de kommer kulturaktørene i møte basert på kulturaktørenes egne behov. Det vil til syvende og sist komme publikum til gode.