De som forsvinner og de som blir

Blant rolletolkninger er noe av det mest krevende som finnes å være alminnelig på en scene. Bare alminnelig. I Arne Lygres dramatikk finnes lite eller ingen spesifikke kjennetegn: Hovedrollen har ikke et navn, hun er bare «Jeg». Hun har alminnelige karakteristika: voksen, gift, et hus, rimelig fornøyd med livet, et tap et sted i fortida. Men hun er i en spesiell situasjon: Hun må vekk. Noe uhyggelig er i ferd med å skje der hun bor, noe som presser fram valget: Hun skal rømme. Hun, mannen hennes, venninnen og venninnens datter. Det haster. Men mannen hennes kommer ikke.

Imponerende alminnelighet Trude Øines spiller kvinnen, og hun makter nettopp dette: Å være alminnelig i karakter. Alminnelig betyr her slett ikke pregløs, hun løser oppgaven ved å være veldig spesifikt alminnelig, men med den åpenheten som slipper publikum inn, som lar oss med-oppleve hennes liv. Det er en prestasjon. Det gir også liv til kjernen i stykket: Hvordan, og til hvilken grad er det mulig å leve seg inn i andres liv?

Vi lever nesten åtte milliarder liv her på jorden, siden du begynte å lese denne teksten har noen hundre kvinner gitt liv til nyfødte barn – og det har dødd nesten like mange. De fleste med skjebner vi nesten ikke kan forestille oss. Eller kan vi?

Ekte drama Jeg forsvinner er et snart ti år gammelt skuespill. Det er oversatt og spilt i en rekke land, og det er et av få nye norske skuespill som er satt opp flere ganger på norske scener. I en teatervirkelighet der det oppleves som driftsmessig tryggere å sette opp dramatiserte romaner enn nyskrevet, selvstendig dramatikk er det særlig godt at Arne Lygre har vist at det er mulig å skrive nyskapende scenetekster som gir skuespillere og regissør mulighet til å utforske virkeligheten kunstnerisk, uten en roman som mellomstasjon.

På Hålogaland Teater har Anders T Andersen lykkes med et minimalistisk scenespråk. Han dobler som minimalistisk scenograf: En naken platting, kofferter som bæres inn, en lysrigg som senkes. Det emosjonelle rommet tegnes like mye av Adrien Mundens musikk. Vi er i et rom som er truende tomt, skremmende midlertidig.

Troverdig distanse Trude Øines’ jeg-skikkelse skal rømme med en mann hun elsker og med sin beste venninne – men i dette nye, truende og truede rommet – hva har skjedd med relasjonene? Camilla Freys venninne spilles litt uutgrunnelig: Hun er kanskje fjernere, absolutt mer bundet til sin datter. Det er en fin troverdighet i hennes distanse. Og mannen kommer bare ikke. De tre må rømme uten ham.

I dette landskapet lever så kvinnene ut de forskjellige stadiene av flukt, fra de forlater hjemmet til de beveger seg stadig fjernere fra alt som har definert dem til nå. Og Lygres karakteristiske grep åpner for samtidigheten og for våre parallelle liv: På flukt kan de andres liv fort bli våre egne. Og de tre kvinnene maner fram andre liv, liv som kan ligne deres, eller liv de kanskje skal inn i: Flyktninger tvunget til å svømme over havstred, halvt knuste mennesker under utbombede bygninger, unge kvinner som velges ut av bevæpnede menn og føres inn i andre rom.

Våre vakre liv Og samtidig, et eller annet sted der ute: Glade kvinner på strandtur med vin som gjerne vil hjelpe noe, men ikke for mye, med alt det forferdelig som skjer i verden. Kvinnenes mulige tragedier forblir bare mulige, aldri virkelige. Kort sagt, mennesker omtrent som oss, der vi sitter i salen og lever oss inn i disse kvinnene på scenen som lever seg inn i liv.

Forestillingen er en studie i mulighetene og rammene for innlevelse i andres liv der coronavirkeligheten samtidig skaper en følbar forskjell der vi sitter sosialt distansert i salen og betrakter utforskningen av den eksistensielle distansen mellom menneskene. Dette er en emosjonelt intelligent forestilling der regien og spillet lykkes best i ikke å stå i veien for tekstens kompleksitet. For publikum kan nok forestillingen være krevende, med sine parallelle handlingsplan og tidsplan, men den nakne nerven kommer gjennom: Hvem er vi egentlig når vi ikke lenger kan være dem vi var?

Lykkelig uempatisk Og, spoiler alert, siste scene er igjen et brudd: Mannen lever. Han har bare valgt ikke å dra, valgt å bli, og istedet tilpasse seg den nye virkeligheten og det nye regimet der. Med et nytt liv, en ny kjærlighet. Og så får dette valget stykkets siste ord – det er som våre minner om kvinnene og deres mulige skjebne blekner for oss slik de gjør for mannen selv. Ketil Høegh spiller overbevisende mannen som kan overleve nettopp fordi han ikke evner empatien eller innlevelsens kunst: Han lever seg inn i sitt eget liv, der han er nå. Og slik kan han leve godt. Slik vi, som kvinnene på stranden, kan leve våre liv, på tross av alt som skjer samtidig i verden. Vi kan ringe en støttetelefon. Og ringer vi feil støttenummer, hva gjør vel det? Vi hjelper jo til.

På Hålogaland har Anders T. Andersen og ensemblet lykkes i å behandle Arne Lygres tekst med den sceniske nennsomhet og presise, nakne men dempet spill den trenger for å leve. Den vil ikke så lett forsvinne ut av hodet for de få som får sett den.