Dansens iboende evner

Sol Léon og Paul Lightfoots to koreografier Shoot the Moon fra 2006 og den nye Salle de danse, som nå vises sammen i Nasjonalballetten, tilhører tydelig hver sin tid, men begge inneholder på hvert sitt vis både noe besnærende mørkt og en tro på dansens språk. Léon og Lightfoot koreograferte for Nasjonalballetten første gang i 2000. Siden har de vært tilbake en rekke ganger, og ifølge Operaen er den nye koreografien Salle de danse samarbeid nummer 17. Når teppet går opp for Shoot the moon, er scenen mørklagt. På den ene av to store skjermer høyt oppe på veggen ser vi ryggen til en kvinne som sitter i et vindu. På den andre ser vi en dør og en hånd som beveger seg mot dørklinken, før døren langsomt åpnes. Når det kommer lys på scenen, avdekkes en konstruksjon med blomstrete vegger, et vindu og en dør. Konstruksjonen kan vendes på sånn at nye, lignende rom kommer til syne. Til sammen får vi se tre rom der de eneste forskjellene er ulik plassering av vinduer og dører og fargenyansene i tapetet.

Gotisk danseteater

Det er dansere i alle rommene, i ulike konstellasjoner. Noen danser solo, andre som par. Bevegelsene deres er store og ekspressive. Koreografien henter hovedelementene sine fra den klassiske balletten, men inneholder underliggjørende brudd som bidrar til å skape uhygge. For eksempel får høye skuldre kombinert med grasiøse spark danserne til å fremstå både virtuost elegante og nesten dyriske. Det samme gjelder flyten i bevegelsene som ofte blir avsluttet med noe plutselig kantete og abrupt. Alle danserne skaper ekspressive uttrykk i ansiktene sine. De gaper og lager grimaser som tidvis kan minne om pantomime. Kombinert med at vi innmellom får se danserne på skjermer får estetikken med dette et stumfilmpreg. At scenografien minner om et hus med mange rom bidrar til en opplevelse av en gotisk estetikk som sammen stumfilmkonnotasjonene får tankene til å gå til tidlige skrekkfilmer. Estetikken er overskuddspreget, og koreografien er presis og mangetydig. Mot slutten av Shoot the moon synes jeg det gotiske og forsøksvis uhyggelige går over i noe mer sentimentalt, med et større fokus på det relasjonelle. Da mister uttrykket intensitet og blir raskt litt kjedeligere. På mange måter fremstår Shoot the moon som ganske datert. Det er kanskje ikke så rart, siden det er 20 år siden urpremieren, men det merkes både på musikken som er brukt og på de koreografiske strategiene. Glass er en aktiv komponist som har skrevet mye for dans og teater i løpet av karrieren, og jeg har sett en del scenekunst der Glass’ musikk er brukt opp gjennom årene. Musikkvalget fremstår derfor litt uoriginalt. Samtidig må jeg innrømme at Glass’ estetikk kler dette danseuttrykket. Musikken hans er kjent for å repetere de samme mønstrene over lang tid, og det gjør dansen til den sentrale uttrykksleverandøren i rommet, mens musikken utfordrer og bygger opp under koreografien. Når det gjelder de koreografiske rammene, gir forestillingen tidvis et inntrykk av danseteater, og danserne fremstår nesten som karakterer. Her savner jeg en større tiltro til at dansen i seg selv er meningsbærer, ikke minst fordi selve bevegelsesmaterialet gjennomgående er interessant og inneholder flere overraskelsesmomenter.

Salle de danse

Koreografien Salle de danse som vi får se etter pause fremstår sammenlignet med Shoot the moonumiddelbart som et danseverk fra vår tid. Når teppet trekkes fra, ser vi en kvinnelig danser stå midt på scenen i lyset fra en spot. Hun er kledd i en hvit og transparent ballettdrakt med lyse blomster integrert i drakten. Først står hun helt stille, og så begynner hun å bevege seg forsiktig og elegant, før hun krøller kroppen litt sammen og lager et sint fjes. Hun svøper seg i et stort stoffstykke som ser ut som rød sateng, noe som gir assosiasjoner til blod, lidenskap og død. Salle de danse består av en lang rekke deler der titlene på de ulike delene står skrevet på en skjerm over danserne. De har alle titler hentet fra ulike danseøvelser, og koreografien skal være inspirert av danseres øvelser i et dansestudio. To solister har rollene som danseklassens mestere. Dette utgangspunktet gir koreografene anledning til å veksle mellom store ensemblepartier, sekvenser med færre dansere, pas de deux-er og soloer. Alle danserne er kledd i svart, med mennene i bar overkropp, og veggene har svart inndekning, men det er ingen scenografi på scenen. Dette skaper et sobert uttrykk der det blir tydelig at det er dansen som står i sentrum. Det gir også rom for dansens egenart. Dansespråket er gjenkjennelig Leon og Lightfoot og ligner således på uttrykket fra før pause, men den nye koreografien gir mindre inntrykk av danseteater, og bruddene virker mer integrert i helheten. I Salle de danse er det færre fortellende elementer. Dette gjør at estetikken oppleves mer selvsikker og helhetlig og som et uttrykk for en spesifikk koreografisk identitet, snarere enn at den bygger på konvensjoner den har lyst til å utfordre. Det er ikke tvil om at både koreografien og utøvelsen av den er virtuos og at Nasjonalballettens dansere virkelig får vist frem hva de kan. Bevegelsene utføres presist, og det er nok av elementer man kan la seg begeistre over rett og slett på grunn av vanskelighetsgraden, som en lang rekke piruetter eller høye, grasiøse løft.

Musikk som slår seg selv i hjel

Salle de danse danses til nyskrevet musikk av Ilya Demutsky. I motsetning til Philip Glass konkurrerer Demutskys musikk så til de grader med dansen om oppmerksomheten i rommet. Uttrykket er så massivt at det raskt tar min primære oppmerksomhet. Den begynner i et neoklassisk landskap som kan minne om filmmusikk, før den blir mer abstrakt med markante cymbalslag og langtrukne strykerharmonier. Etterpå kommer en del referanser til tidlig 1900-tall og cabaret-estetikk, men også en nesten aggressiv rytmikk som minner om Igor Stravinskij. De mange kontrasterende elementene i Demutskys musikk slår hverandre nesten i hjel, og det gjør at dansen kommer litt i bakgrunnen. I tillegg skjønner jeg ikke helt hvor samspillet mellom musikk og koreografi vil. Koreografien er lagt tett opptil musikken: Når musikken er ekspressiv, er bevegelsene uttrykksfulle, og når musikken roer seg og blir mer flytende, gjør bevegelsene det samme. Måten det er gjort på er i seg selv presis og åpenbart svært gjennomtenkt, men jeg savner noe mer dialog mellom elementene og at dansen og musikken ikke alltid må ligge på det samme uttrykksnivået. En av grunnene til at sammenkoblingen mellom musikk og dans ikke fungerer helt, er at den later til å stride mot koreografiens sentrale poeng, nemlig ideen om dansesalen som et estetisk rom for fellesskap og utforskning. Når musikken legger så sterke føringer for hvordan dansen ser ut, forsvinner den lekne rammen for kreativitet som kan komme til uttrykk i et studio. I stedet kunne man tenke seg noe som var tilsynelatende improvisatorisk eller brøt med alle konvensjoner for ballettopptreden, men som allikevel ville føles naturlig i et øvingsstudio. Jeg skjønner at koreografien ikke har som mål å etterligne ballettstudioet, men jeg savner noe mer refleksjon rundt dansens posisjon i rommet. Jeg tror musikken bidrar til at ikke gis rom til denne refleksjonen. Når det er sagt, er det allikevel noe besnærende med det kraftfulle uttrykket og insisteringen på dansens makt i rommet. I en del med tittelen «Ensemble» er det omkring 40 dansere på scenen. Flesteparten av dem beveger seg synkront, mens musikken som spilles inneholder tydelige og lett synkoperte trommerytmer. De sterke, virtuose kroppene på scenen og musikken som nærmer seg marsjtakt, gir meg et ubehag fordi det gir assosiasjoner til politiske estetikker. Selv om jeg ikke tror dette ubehaget og de politiske konnotasjonene er tiltenkt, er koreografiene interessante i ensemblescenene fordi de utforsker det kraftfulle ved mengden dansere og deres synkronitet. Her finnes det også en selvsikkerhet i at dansespråket i seg selv uttrykker noe vesentlig uten å måtte strekke seg etter et annet type språk. Med prikkfri utførelse og selvtillit som uttrykkes gjennom ensemblets størrelse, ressurser og evner, er det mye å hente i denne koreografien selv om musikken står litt i veien.