Dansens antifascistiske strategier

Choreographing Antifascism er en minifestival over to dager med forestillingsforedrag, seminar og samtaler kuratert av dramaturg, forfatter og professor i danseteori Bojana Cveijc. En ny doktorgradsstilling ved Kunsthøgskolen i Oslo med samme tittel ble utlyst mot slutten av 2025, og skal veiledes av Cveijc. Antifascisme er et tankesett som fremmer aktiv politisk motstand mot organisert fascisme, nazisme og høyreekstremisme. Tankesettet har sin opprinnelse i mellomkrigstidens Tyskland og sprang ut ifra Tysklands kommunistiske parti (KPD) i 1932 som et forsøk på å danne bred motstand i venstresiden mot nazismens fremvekst. Flere ser nå til mellomkrigstiden for å forsøke å forstå dagens politiske landskap. Cveijc innleder seminaret i foajeen på Dansens Hus der hun nevner undertrykkelse av minoriteter og vold mot transpersoner som et av de tydeligste tegnene på fascisme i dag. Hun spør hva antifascisme kan være og hvorvidt teatret kan skape rom for å reorientere dansekunstneriske praksiser.

Minner om en antikrigsballett

Inne på Hovedscenen er den spanske koreografen Olga de Soto klar for sitt forestillingsforedrag An Introduction (2010). Hun jobber med minner, spor og overføring og blander koreografi med dokumentar, performance og installasjon. Kledd i en rød kjole forteller hun om sitt arbeid med den tyske danseren og koreografen Kurt Jooss sitt politiske verk The Green Table (1932). Jooss blandet klassisk ballett med teatralitet og narrativ og var sentral i skapelsen av moderne «uttrykksdans» eller tysk danseteater. Verket viser nytteløsheten i fredsforhandlingene på 1930-tallet og er inspirert av middelalderens dødsdans, en påminnelse om at alle skal dø uavhengig av status i livet. The Green Table ble svært populær i sin samtid. I An Introduction får vi se videoklipp på en stor skjerm på scenen med intervjuer av eldre personer som så forestillingen og som gir livaktige beskrivelser av den. Slik er det lett for publikum å få et innblikk i tiden verket ble spilt i og mottagelsen det fikk. Skjermen benyttes også til en engelsk oversettelse av de Sotos forelesning, da hun snakker fransk. Jooss var elev av den tysk-slovakiske dansepedagogen og bevegelsesteoretikeren Rudolf Laban som utviklet et system for å notere koreografi kalt Labannotasjon. Dette systemet ble brukt for å dokumentere antikrigsverket The Green Table. Det er nok en medvirkende faktor for at ballettkompanier verden over fortsatt viser verket. På bakveggen projiseres navn på alle danserne som har vært involvert i ulike oppsetninger. Underveis i forelesningen sender de Soto rundt fotografier av Jooss’ kompani Ballet Jooss og portrettbilder av danserne, et taktilt grep som gjør at de involverte kommer nærmere. Mot slutten får vi se klipp fra The Green Table. Det er fint at vi får danne vårt eget bilde av verket før vi ser det, slik at publikums fantasi aktiveres og gir en alternativ måte å formidle dansehistorie på.

(Manglende) oppgjør med europeisk fascisme

Fagprogrammet består av innlegg fra Ana Bigotte Vieira og Joao dos Santos Martins, Benjamin Pohlig, Sunniva Moen Rørvik og Miriam Levy og Sasa Asentic. Historiker og dramaturg Vieira og dansekunstner Martins tar for seg portugisisk ny dans på 1990-tallet med et bakteppe av kolonialisme med Portugal som Vest-Europas lengstlevende diktatur. De problematiserer hvordan fascisme var som innskrevet i kroppen, og de beskriver hvordan veien til frihet går gjennom å nærme seg en ikke-fascistisk kropp. Vi får se videoklipp av den portugisiske danseren og koreografen Vera Mantero fra 1993 som improviserer fram bevegelser som bryter symmetri. Det er fascinerende å høre om portugisisk dansehistorie, det hadde imidlertid vært lettere å ta imot informasjonen om det ikke ble lest direkte opp fra skjerm. Koreograf og danser Pohlig forteller om hvordan man kan tenke på protester som koreografi gjennom bruk av scores. Scores er kort fortalt nedskrevne instruksjoner som benyttes av dansere for å generere bevegelse og koreografi. Han viser bilder fra en demonstrasjon mot en Tesla-fabrikk i Berlin og beskriver treningen som skal til for å utføre en demonstrasjon på en mest mulig trygg måte. Slik benytter Pohlig kunstrommet til å dele aktivistiske strategier. Om målet er å få flere kunstnere til å bli aktivister eller om det er å inspireres av aktivistiske strategier for å skape koreografi, er noe uklart. Koreograf, danser og drag-artist Rørvik og danser og poet Levy utfører en leken og skarp forelesningsforestilling med bakgrunn i deres prosjekt Labanotation is a bad system (2024). De har begge gått på Laban Center for Movement and Dance i London og hevder at skolen ikke tar tydelig nok stilling når det gjelder Labans samarbeid med nazistene. De spør seg hvilke implikasjoner en slik maskering av historien har for danseutdanninger og hvordan vi kan lære å avdekke hvorvidt dans blir brukt av fascistiske krefter. Her undersøker de hvordan falsk nøytralitet kan benyttes politisk, for eksempel når det gjelder det israelske dansekompaniet Batsheva, som er en av Israels fremste kultureksportvarer. Rørvik og Levy holder opp plakater med kunstneriske slagord mens de oser av aktivistisk glød og forvandler den hittil akademiske stemningen til noe råere, som minner om en demonstrasjon der noe står på spill. Det får meg til å tenke på betydningen av å være emosjonelt påkoblet innholdet man snakker om, særlig når det berører folks liv direkte. Helt til slutt i denne delen presenterer koreografen Asentic sin pågående forskning om hvordan funksjonsvariertes perspektiver kan bli integrert i den antifascistiske kampen. Han påpeker at man kan ta tak i frykten for annerledeshet og forskjell for å bryte ned fascistisk tenkning. Både Pohlig og Asentic er stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Kulturpolitikk av i dag

I en kort pause der publikum bes gå ut i foajeen, går jeg bort til koreograf Mette Edvardsens bod med bøker hun selger gjennom sitt forlag Varamo Press. Jeg kjøper en bok jeg har ønsket meg lenge, nemlig Kritik av konstens frihet: en motrapport av Gustav Strandberg, Kim West og Josefine Wikström. Den tar for seg rapporten «Så fri är konsten», publisert av svenske Myndigheter for kulturanalys (2021) som påstår at det foregår en politisk korrekt kulturpolitisk styring av kunsten i Sverige som igjen påvirker den kunstneriske friheten negativt. Motrapporten kartlegger derimot alvorlige, systematiske overtredelser mot den kunstneriske friheten og prinsippet om armlengdes avstand. Etter det noe uklare skillet mellom Kulturdirektoratet og Kulturrådet her til lands, og høstens oppsiktsvekkende tilbaketrekning av allerede tildelt kunstnerskapsstøtte til koreograf Hooman Sharifis Impure Company, tenker jeg det er viktig å følge nøye med på hva som foregår i kulturpolitikken både her og i andre sammenliknbare land og mobilisere krefter. Etter pausen viser koreografen Manuel Pelmus og danseren Fredric Gies sin hyllest til The Green Table på Hovedscenen, utført som en soloforestilling. Fire grønne lysrør utgjør en firkant på skrå over midten av scenen. Gies entrer scenen i en svart dress, han har langt skjegg. Han gjør teatrale gester og bevegelser med munnen som om han snakker til publikum mens et teknobasert lydbilde spilles av. Etter hvert tar han av seg dressen og avslører en hvit tricot og en grønn harness under. Han danser på en måte som minner om stilen til Jooss, og sammen med kostymet og lydbildet ser det både underlig og gøy ut. Gies henter et stort hvitt flagg som han løfter opp, veiver og løper rundt i rommet med. Det oppleves svært forfriskende med et utpreget fysisk, performativt og visuelt uttrykk som både har tydelige referanser til The Green Table, men som også står godt på egen hånd som et selvstendig verk.

Antifascistisk verdensskaping

Cveijc spør hvordan kunnskapen om koreografi, performance og aktivisme – gjennom samarbeid, selvorganiserte fellesskap og allianser – kan føre oss mot antifascistisk «verdensskaping». Seminaret fremstod i aller høyeste grad akademisk, noe som ikke er så rart siden flesteparten av deltagerne har sitt virke innenfor høyere kunstutdanninger. Jeg savnet imidlertid flere erfaringsbaserte innlegg og samtaler som kunne komplementert de mer akademiske eller institusjonstilknyttede innleggene. Flere av problemstillingene det ble reflektert over er aktuelle problemstillinger som dansekunstnere står i, og det hadde vært interessant å høre ifra dem det gjelder. Dansekunstnere står muligens også i en særstilling fordi de jobber med kroppen og utfører fysisk arbeid, noe som tradisjonelt er lavstatusarbeid. I tillegg er mange dansere kvinner og skeive som utfordrer et maskulint renhetsideal som fascismen forsøker å opprettholde. At dansekunstnere er et lett bytte for høyreorienterte krefter ble tydelig da finansmann og internettprofil Are Søberg aka Sløseriombudsmannen presenterte utdrag fra hovedsakelig dansekunstprosjekter som en del av sin julekalender i 2017 for å så tvil om offentlig pengebruk og Kulturrådets funksjon. I ettertid av seminaret undrer jeg meg over hvorfor dette ikke engang ble nevnt siden det førte med seg så mye trakassering og hets for enkelte og er en stor del av den kollektive bevisstheten i dansekunstfeltet. Jeg er nysgjerrig på hvordan dette forskningsarbeidet utvikles videre. Det er ingen tvil om at vi trenger flere slike møteplasser for å diskutere og reflektere over dagens politiske virkelighet i et dansekunstperspektiv. Sist gang jeg var på et liknende arrangement var utstillingen og samtaleprogrammet Cancel Culture Club og Spa på Nitja senter for samtidskunst i 2024, kuratert av kunstnerne Hanan Benammar, Katrine Dirckinck-Holmfeld og Miriam Haile. Her fikk vi ha på oss morgenkåper og slippers og gå inn i et rom fylt med mjuke sakkosekker og dempet belysning. I en avslappet atmosfære holdt kunstnere og akademikere erfaringsbaserte innlegg om sine utfordringer i møte med politisk motstand fra ytre høyre og deres kunstneriske strategier for å håndtere dette. Den Berlinbaserte kunstneren Candice Breitz fortalte om situasjonen for pro-palestinske kunstnere i Berlin som mister støtte, mens sosialantropologen Michelle Tisdel fortalte om hvor vanskelig det er å få norsk kolonihistorie inn på pensum i skolen. Idéhistoriker Dag Herbjørnsrud viste konkrete eksempler på hvordan norsk samfunnsdebatt har endret seg i etterkant av innsettelsen av Donald Trump som president etter valget i 2016, og Fosen-aktivistene og kunstnerne Ida Benonisen og Mari Qviller la ut om sine erfaringer om at det å være kunstner er å være bedre institusjonelt beskyttet enn å være same. Vi kan godt se til dansehistorien for svar på hvordan vi skal gjøre oss unyttige for fascismen. Da vil vi se tydelig at vi må la være å inngå samarbeid med høyreorienterte krefter, uavhengig av hvilke karrierefremmende muligheter som tilbys. Ønsker vi oss imidlertid en dansekunst som er nyttig for antifascistisk motstand, tror jeg flere av svarene finnes blant dagens dansekunstnere og deres erfaringer med å stå støtt gjennom blesten fra høyre.