S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hedvig Bergem Søiland – 12. mars 2026

Bryllupet fra helvete

Foto: Alexander Ruvedel. Lysdesign: Ivan Jahren


Publisert
12. mars 2026
Sist endret
12. mars 2026
Tekst av

Kritikk Teater

Kvinne (37) slår tilbake Premiere på Oslo Nye Teaterkjeller'n 5. mars 2026

Manus og regi: Marit Røste Dramaturg: Yngve Marcussen Produsenter: Marit Røste, Andrea Therese, Enya Gustava Lyddesign & musikk: Karoline S. Pettersen Lysdesign: Ivan Jahren Medvirkende: Andrea Therese, Moa Meinich, Line R. Kaupang, Marit Røste, Enya Gustava og Eirik Hallert.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/bryllupet-fra-helvete
Facebook

Kvinne (37) slår tilbake kunne strukket strikken lenger. Nå sparker den inn åpne dører

Teaterkjeller’n på Oslo Nye Teater leies for tiden ut til mindre produksjoner fra det frie teaterfeltet. Ida Nordskaug, som tidligere drev Sennepen scene, booker og organiserer bruken av kjelleren. Sånn som hos Sennepen, ligger hovedfokuset i programmeringen på underholdning. Du finner komedier, burlesque, stand-up, humorshow, forestillinger og konserter, og mange av prosjektene som finner veien ned i kjelleren, kunne også ha spilt på scener som SALT. En av komediene denne våren er Kvinne (37) slår tilbake. Skuespilleren Marit Røste har selv skrevet, produsert og regissert forestillingen i tillegg til å spille hovedrollen, Miriam.

Eva og Adam

Kvinne (37) slår tilbake handler om fire gamle venner som møtes i bryllupet til deres femte venn, Eva (Enya Gustava). Eva er Miriams ekskjæreste fra videregående, og nå gifter hun seg med den kjekke, men smått psykopatiske Adam (Eirik Hallert) som pleide å mobbe Miriam. Han har også muligens har voldtatt en av venninnene. Miriam har likevel hoppet inn som toastmaster på kort varsel, og hun loser publikum, som også er gjester i bryllupet, gjennom kvelden fra velkomsttalen til opprydningen. Når forestillingen begynner, sitter den alkoholiserte Sara (Line R. Kaupang) og smugdrikker medbrakt vin. Rakel (Andrea Therese) kommer bærende inn på mannen sin (dukken Torstein) og et gråtende barn (også en dukke) og begynner å amme. Den vakre og dumme Julie (Moa Meinich) ankommer seint i flyvertinneuniformen sin, mens vår Miriam, forfatteren som har flytta til Oslo, kommer jovialt inn med sekk på ryggen og åpner forestillingen på eventyraktig vis med «det var en gang et bryllup». Videre forteller hun at det er sommer og at det er bryllupet til Eva og Adam, et usunt og dysfunksjonelt par.

Hevntokt

Jentegjengen som har vokst fra hverandre, minner meg om gjengen fra tv-serien Basic Bitch og forestillingen Brathouse, men denne forestillingen er mer absurd og teatral, med innslag av splatterestetikk. Utenom Miriam er figurene enda mer karikerte enn de i Basic Bitch og Brathouse og kunne vært en del av en revy-sketsj. Jentene baksnakker og erter hverandre, og ingen hører egentlig på hva de andre har å fortelle. De er selvopptatte og mest interessert i at alt er som før når de endelig møtes selv om det er åpenbart at de ikke kjenner hverandre og livene hverandres lenger. For eksempel har Rakel født en ny unge uten at de andre jentene har fått det med seg før de ser den i bryllupet. Miriam trives ikke med de andre jentene. Gjennom fortellende replikker får publikum direkte tilgang på tankene hennes: «Miriams voldsomme trang etter å føle en form for mening, en form for tilhørighet blir bare mer og mer påtrengende der hun sitter og lytter til venninnenes prat om hvorvidt bruk av papirsugerør har noen innvirkning på klima-krisa». Poenget både spilles og forklares, noe som gjør alt veldig tydelig. Likevel begynner jeg å lure på hva det er som gjør at Miriam ikke klarer å fri seg fra vennene hun for lengst har vokst ifra. Omtrent halvveis i forestillingen trekker Miriam opp en revolver fra sekken og skyter seg i hodet så blodet spruter over hele fjeset til Sara. Skuddet finner sted i Miriams tanker, for like etter våkner hun og innser at det ikke er hun, men Adam som må dø. Likevel blir blodet værende gjennom resten av forestillingen, noe som bidrar til et absurd og komisk uttrykk som visker ut skillene mellom Miriams fantasier og den utspilte handlingen. Miriam får med seg jentene på et oppdrag som ender i en grotesk og komisk kastrering av Adam. De stripser ham fast i senga med en gummidildo stikkende opp fra buksa. Den klippes i to med en svær saks, og igjen spruter blodet. Kastreringen fungerer som en slags hevn mot alle ubrukelige og voldelige menn jentene er ofre for. Men Adam blir reddet av Eva, og hevnen viste seg å være et tenkt scenario. Helt mot slutten plukker Miriam igjen opp saksa, og det kan hende hun likevel tar saken i egne hender. Selv om det er mange vitser og god stemning, må jeg innrømme at jeg kjeder meg i første halvdel. Jeg synes dukken Torstein, mannen til Rakel, som blir snakket til som en egen karakter, er veldig morsom. Men vitsene får ikke utvikle seg nevneverdig. På samme måte forblir karakterene enkle klisjeer uten nyanser. På toppen av dette blir det meste både spilt ut og forklart. Først får publikum se en scene, og så blir scenen og Miriams opplevelse fortalt. Det gjør at historien kjennes litt langdryg og treig. Publikum blir stadig vekk involvert i handlingen, som at vi oppfordres til å skåle etter taler og synge med på brudens mors hjemmelagede, horrible sang. Jeg får følelsen av at vi sammen skal hate-delta i bryllupet uten at jeg helt forstår hvorfor vi er der. Selv om jeg blir involvert, føles det likevel ikke som om bryllupet egentlig angår meg.

Mangler motstand

Jeg sliter med å få tak i hva forestillingen egentlig vil. I programbladet beskrives den som en feministisk satire som harselerer med macho-kulturen som dominerer samfunnet. Men forestillingen tegner ikke noe tydelig bilde av kulturen eller samfunnet den forsøker å harselere med. Den stumme Torstein framstår langt fra macho, men traust og tafatt. Funksjonen hans virker heller å være en framvisning og kritikk av kvinner som gidder å leve med sånne som ham. Adam fremstilles mer macho, og som en full og slibrig tulling. Det er likevel ingenting i forestillingen annet enn navnet hans som får meg lese ham som en representant for en samfunnsstruktur. Kanskje har Adam en viss skyld i jentenes hat og selvhat, og kanskje finnes det noe feministisk i at de forener seg og står opp mot uretten som har blitt begått mot dem. Men det samfunnskritiske aspektet er i beste fall for enkelt. Fordi ingen av de andre karakterene er runde, får Miriam aldri noen reell motstand. Det bidrar til at forestillingen blir glatt og enkel. Tidvis betror karakterene seg til publikum, men dette skjer i korte, sentimentale monologer som ikke er tydelig nok integrert og fundert i resten av handlingen. Med alle monologene minner det om en monologforestilling maskert som en revy hvor ønsket om å fortelle noe er dynket i humor. Alvoret og humoren blir i det meste av forestillingen holdt adskilt som to separate størrelser. Heller enn å la forestillingen bygges av monologer, skapes det et mer teatralt og situasjonsdrevet univers. Jeg tenker at det hadde vært spennende å se om man kunne utnyttet det enda mer. Kanskje kunne de flate karakterene også få lov til å leve mer enn som stive karikaturer. Nå blir de kvinnelige bi-karakterene malt fram som lettlurte, stakkarslige skikkelser som ikke evner å ta tak i livene sine.

Potensial i ensemblet

Når revolveren til Miriam kommer inn i bildet, utvider formspråket seg, og tempoet akselererer. Her økes også bruken av musikk, og de sketsjete scenene får større rom til å utvikle seg. For eksempel har vennene forberedt en altfor lang dansesekvens til altfor mange ulike sanger mikset sammen, med mye av den hyperseksualiserte party-musikken fra 2010-tallet. Jeg liker at sekvensen begynner i realismen og tar tak i noe av det verste med å være bryllupsgjest i et perifert bryllup. Sekvensen strekker seg lengre enn det jeg hadde forventa, og går over i noe komisk og marerittaktig. Det er underholdende samtidig som sangtekstene blir utstilt i all sin grelle kvinnefiendtlighet. Det skaper en dobbelthet som fungerer godt. Dansesekvensen og en solosang av Line Kaupang som Sara, bidrar til at jeg mistenker at det finnes et større potensial i dette ensemblet. Damene er musikalske og har god timing. De er tydelige og trygge, og de spiller godt sammen. Eirik Hallert som Adam bidrar til å gi scenene energi og fart samtidig som han portretterer et troverdig hatobjekt. Marit Røste gjør også en stødig og sjarmerende Miriam. Hun har et godt lagt med publikum og skaper en trygg atmosfære. Jeg lurer likevel på om Røste har måttet holde i alt for mange deler av produksjonen, slik at hun ikke har fått utviklet og utforsket formspråket skikkelig. Det hadde vært god plass til flere lag og nyanser. Det ville kanskje hjulpet henne å formidle det politiske aspektet og satiren som forestillingen hevder å ha i programbladet. Nå blir forestillingen så full av klisjeer at om den skal kalles en satire, kan den ikke annet enn å sparke inn åpne dører.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no