Brødre for livet

Da den belgiske danseren og koreografen Pieter Ampe besøkte Norge for to år siden, gransket han det mannlige vennskapets kriker og kroker i en heidundrende fysisk forestilling, sammen med sin kollega Guillerme Gerrido. Nå er han tilbake med sin bror, Jakob, for å finne ut av hva det vil si å være søsken.

I forestillingen Jake & Pete’s Reconciliation Attempt for the Disputes from the Past tar de to et oppgjør med sin barndom og sitt brorskap, bokstavelig talt. Forestillingen er som den forrige en språkløs og fysisk duett, og greier presist å sette fingeren på den usminkede intimiteten som preger søskensamspill.

Dobbelt så gøy Som barn er dine søsken personer du er tvunget til å forholde deg til på godt og vondt. Du kan ikke velge dem vekk. Det er ingen vits i å skjule seg, skamme seg eller gjemme seg for søsknene sine – de er der bestandig uansett. Når du får et søsken, mister du halvparten av alt du hadde – det være seg lekene dine så vel som foreldrenes oppmerksomhet. Denne erfaringen er krevende, men samtidig givende.

Å være to gir muligheter som ikke er så lett tilgjengelige for den som er bare én. Er man to, kan man kle seg ut, ha sangkonkurranse, toge gjennom hjemmet og leke ikke-trå-på-gulvet. Er man to, har man alltid en venn, selv om det å ha søsken er en blandet opplevelse der gnisninger og konflikter får spillerom, og hvor hat og kjærlighet tvinnes i hverandre.

Uendelig fantasi De to brødrene ligner ikke så lite på hverandre. De er like høye og har samme kroppsbygning. Begge har rødt skjegg, begynnende måne og et ertelystent glimt i øyet. Begge er kunstnere, Pieter danser, Jakob sanger og logoped. De kler seg uformelt og avslappet, og det er akkurat slik de framstår som personer også. Lekne.

I Jake & Pete… ligger Black Box´ store scene nesten naken og svart. Bare halvmeterstore, åpne kuber i kryssfiner ligger stablet omkring. Hva er ikke et rør eller en kasse for et lite barn? Den er et skilpaddeskall, en båt, et tog, muligheten for å bygge ormer, tårn og å omskape seg til transformers. Det er byggeklosser og egne små rom hvor en kan være for seg selv, selv om Jakob og Pieter konstant forholder seg til den andre.

Foto: PhileDeprez

Lekende barndom Pieter og Jakob brøler inn i trynene på hverandre, så nære og ærlige som bare søsken er mot hverandre. Bak de to rødskjeggete, voksne mennene skjuler det seg to små gutter. Livet i deres eget, lille univers formidler de gjennom akrobatisk lek med de hule kubene, og gjennom språkløs sang og rumling. De leker med status, overtak og underlegenhet. Med store kasser på hodene blir kroppene små og barnlige, hylende i hjelpeløshet. De kryper inn til hverandre, er sammen i sine hemmelighetsfulle prosjekter. Er stille sammen, er i sine egne små rom, men alltid i relasjon til hverandre.

Å ha søsken kan bringe fram i oss følelsen av ikke å være god nok, følelsen av alltid å henge litt etter, ikke strekke til. Pieter Ampe er på jakt etter et klart bilde av seg selv i relasjon til broren. Som del av en familie skapes en felles referanseramme og måter å gjøre ting på. Du tilpasser deg, og plukker opp gester. – Du lærer gjennom imitasjon, sier Pieter Ampe i et intervju. I stykket viser de hvordan de utviklet seg i parallell til hverandre.

Eksentrisk humor På sokkelesten ruser de rundt på scenen i store sirkler. De er ikke så små lenger, og de har ulik takt og fart. De vokser, og vokser kanskje litt fra hverandre, med hver sine valg og forskjellige mål. Men også når de er for seg selv i sin bane, er de alltid ekstremt bevisst på den andre. I store sirkler jager de hverandre rundt i rommet, spenner bein, sparker hverandre bak og klasker til hverandre i det de passerer. Synderen vet at hevnen vil komme, og smiler forventningsfullt og ertelystent i sitt eget sinne. Fortere og fortere, villere og villere sliter de hverandre til slutt ut.

Gjennom flere episoder øker graden av samarbeid og støtte, rollespill og internhumor. Det siste involverer blant annet paljetter og Monty Python.

Fra barndommens nære relasjon der en ikke kunne velge hverandre bort, kan man senere lett vokse fra hverandre og få avstand mellom seg. Men likevel kan søsken være et slags anker man alltid kan komme tilbake til. Statistikk viser at blant voksne over 16 år treffer over 60 prosent sine søsken minst en gang i måneden.

Uten filter I forestillingen er foreldrene fraværende. Deres nærvær kan likevel anes der de to guttene romsterer vilt inne på rommet de deler. Man kan forestille seg at de voksne lister seg forbi døra mens de smiler til hverandre og spør: ”Hva er det de driver med der inne?”. Brødrenes fellesskap skaper rom for samarbeid, konkurranse, muligheter for å ødelegge for den andre og for å hevde seg selv. De står nær hverandre i den kanskje ærligste av alle relasjoner. Selv ikke foran en partner fiser du så usjenert som foran en bror.

Dyrebart søskenskap Jake & Pete’s Reconciliation Attempt for the Disputes from the Past er hakket mer strukturert og ryddig enn Ampes forrige forestilling Still Standing You var. Den nye er mer spisset, men skaper også færre assosiasjoner, trass i at den i stor grad lykkes med å vise fram barnets uendelige fantasi og en ambivalens i brødrenes samspill.

Forestillingen er i seg selv et argument for å gi barnet ditt søsken. Å få lov til å være to, være sammen, alltid i en relasjon, framstår som noe dypt verdifullt, tross kjiving og bøll. For en som ikke har søsken nær i alder, kommer selv en liten misunnelse snikende.

Bergensere – ta med dere søsknene deres og kom dere på forestilling!