Brenner for biene

Verden over forsvinner millionvis av bier hvert år. Biene har en stor økologisk og økonomisk betydning med sin pollinering av blomster. Bidøden kan samtidig stå som et signal om at noe større og verre er galt i naturen.

Ingen er helt sikre på hva den store bidøden kommer av, men slik vi mennesker har odlet fram og gjort oss avhengige av biene, er det en utfordring for landbruket at de nå blir borte i milliardtall. Scenekunstner Nina Ossavy elsker biene, og oppfordrer alle til å bidra til å opprettholde bibestanden i Norge og verden.

I krig for naturen – Alarm, roper spede Nina Ossavy, kledd som en ridder med visir og rustning, klar til å ta opp kampen for naturen. Eller har hun allerede vært på slagmarken lenge? Scenen, bestrødd med hvite og rosa frø, er en hvit heksagon – bikubemønsterets sekskantete form. Med luft på stemmen forteller naturforkjemperen sakte og poetisk om hvordan engasjementet startet, og hvordan hun frykter for framtida.

Hele sitt voksne liv har Nina Ossavy næret stor lidenskap for miljø. I sin ungdom slet scenekunstneren seg ut for Natur & Ungdom, hvor hun med stort alvor og iver pløyde seg gjennom tjukke rapporter og utredninger. Hun følte at hun på sine unge skuldre alene bar ansvaret for å redde verden, sier hun.

Som mange andre leste hun Rachel Carsons nå femti år gamle bok Den tause våren, og ble opptatt av bærekraftig utvikling og plantevernmidlenes effekt på jord og natur. Hun ble så grepet av retorikken at hun flyttet til en gård som drev på førindustrielt, økologisk vis. Som 19-åring gikk hun så langt som til å ta abort fordi hun ikke mente hun kunne la sitt barn vokse opp på en jord som var i ferd med å gå til grunne, og fordi hun hadde lest økofilosofen Zapffe, som sier at hver og en av oss plikter å bremse overbefolkningen. Følgen var en årelang, personlig sorg, og først mange år senere kom erkjennelsen av at mennesket ikke bare er tanke, men også kropp, og at vi har rett til å ønske å reprodusere oss – og leve videre, på samme måte som resten av naturen.

Hadde hippiene rett? I teateret har korets oppgave tradisjonelt vært å gi hovedpersonen moralske eller religiøse anvisninger. Også BIOS har et kor. Miljøaktivisme kan minne om religiøsitet noen ganger, og moralen i stykket er tydelig – Ossavy må gjøre noe. Samtidig uttrykker koret følelsene som herjer i vår hovedperson.

I BIOS består koret av tre kvinner og tre menn i storblomstrete 70-tallkjoler. Hippier hadde rett i sine dommedagsprofetier, antyder regissørene: Det spiller ingen rolle at mennene er kledd i kjoler, for slike miljøfundamentalister blir allerede latterliggjort.

Sammen med en fintfølende trommeslager og en cellist i tiara og paljettkjole blir BIOS fint lydsatt av korets noen ganger klagende, dissonant sang, andre ganger ordløse, atonale stemmebruk.

Visuelt veksler forestillingen mellom et enkelt uttrykk der teksten står i sentrum og scenerommet er kaldt og nesten nakent, og passasjer med honninggyllent, varmt lys og vakre filmprojiseringer. Boya Bøckman har høstet atskillige lovord for sin praktfulle videokunst. Også i BIOS preger han forestillingen med sine enkle, effektfulle nærbilder fra bikuben og projiserte tegninger av døde trær og kvister.

Entydig og kanskje ensidig Med rasende dans, sorgfull sang, lange tekstpassasjer og aktuelle filmsnutter gir forestillingen et entydig, men kanskje også litt ensidig bilde av en konkret miljøutfordring.

Mangel på bærekraft i landbruket, enorme monokulturer, for omfattende bruk av pesticider og utarming av jorda, genmanipulering, vannmangel, utrydding av regnskog, samt de store agroindustrielle aktørenes overveldende makt og dominans, er andre problemer som ofte stilles i sammenheng med den økologiske krisen bidøden kan sies å være en del av. Her er nok av vanskelige utfordringer å vie oppmerksomhet.

Det er fornuftig av Ossavy å velge én, nemlig den hun selv brenner varmest for. Det personlige engasjementet kan oppleves smittende i den grad at man kommer ut av salen med ønske om å bruke livet sitt på noe viktig. Samtidig er det lett å føle apati i møte med problemenes enorme omfang. Det gamle slagordet ”Tenk globalt, handle lokalt” gjør seg gjeldende i det som blir forestillingens lyseste punkt, nemlig avslutningsfilmen hvor Nina Ossavy en vakker, smilende sommerdag får seg sin egen bikube.

BIOS framviser stor frustrasjon, men er personlig, og ikke politisk korrekt, der den faktisk ikke gir oss entydige kommandoer eller svar. Det er en styrke for forestillingen.