Blodfattig tragedie

Titus Andronicus regnes som Shakespeares første tragedie og er også blant hans aller mest brutale. Dramaet er stenket i sanseløs vold: Rollefigurer myrdes, lemlestes og mishandles på verst tenkelig vis. Skuespillet har nå fått sin norgespremiere på Nordland teater, i en produksjon med regi av Birgitte Strid og Terje Skonseng Naudeer. I den engelskspråklige verden har stykket de siste 100 årene blitt stadig mer populær, med flere store oppsetninger. Derfor er det oppsiktsvekkende at Titus Andronicus ikke har blitt satt opp i Norge før. I Strid og Naudeers produksjon settes maktkampen i sentrum, men med platt og endimensjonal regi blir det hele en heller blodfattig affære.

Laber blodtørst

Titus Andronicus finner sted i det sene Romerriket. Den gamle keiseren er død, og hans to sønner Bassianus og Saturninus knives om makten. Generalen Titus Andronicus vender hjem etter å ha beseiret goterne i strid. Som krigsfanger har han med seg goternes dronning Tamora og hennes barn. For å hevne alle de 21 sønnene som har dødd i strid, ofrer Titus Tamoras datter. Saturninus utropes til keiser, og han ender opp med å ta Tamora som sin dronning. Med drapet på datteren ferskt i minne, setter Tamora i gang en stadig blodigere voldsspiral. Det er noe overdrevet med denne volden: Tamora blir lurt av Titus til å spise sine egne sønner, Titus blir lurt til å skjære av den ene hånden, hans datter Lavinia blir voldtatt, får tungen skåret ut og begge hendene kappet av, og så godt som alle ender opp døde. Titus Andronicus kan derfor nesten fremstå som en grotesk parodi på et hevndrama fremfor en seriøs tragedie. Strid og Naudeers produksjon spilles i alle fall uten humor, og kanskje for å unngå å skyve handlingen over i det komiske er volden relativt nedtonet. De mange knivstikkingene er effektivt og ryddig unnagjort, og selv de mest groteske torturscenene fremstår nokså blodfattige. På grunn av dette, forsvinner mye av sjokkeffekten. Det gjør inntrykk når Julie Sofie Reites Lavinia kommer på scenen med bandasjerte hender og munnen full av sceneblod, men dette er den eneste scenen som klarer å fremkalle et slikt ubehag. Ellers forblir kampscenene tamme og blodtørsten laber. Regissørene synes mer opptatt av å vise frem maktens korrumperende vesen og å trekke linjer inn i vår egen tid, med maktmisbruk og politikere som ikke skyr noe i sin higen etter makt. Spesielt Sondre Krogtoft Larsens Saturninus kobles tydelig opp mot Donald Trump, der han stadig snakker om heksejakter og forfølgelse av politikere – ham selv især. Men de dramatiske ambisjonene stopper der, og sammenlikningen med Trump føles fantasiløs og halvhjertet. Nora Furuholmens scenografi er helsvart og nedstrippet, med et stort podium som forestillingens visuelle midtpunkt. Det fungerer både som keisersete og middagsbord, med små trapper som stadig flyttes rundt. Furuholmen er også kostymedesigner, og kostymene er, med enkelte unntak, gjennomgående mørke og har det med å gå i ett med scenerommet. Det er en mørk actionfilmestetikk som rår, med Titus og sønnene hans i militæruniformer og goterne i punk-inspirert lær. De eneste unntakene er Lavinias hvite, løstsittende kjoler og den grå dressen til Marcus, Titus’ bror, men disse klarer ikke å rykke ved den visuelle ensformigheten. Produksjonen er hyllet inn i et mørke som ikke blir brutt opp i stor nok grad. Der man øyensynlig har prøvd å skape et fortettet, klaustrofobisk drama, sitter man igjen med noe frustrerende ensformig.

Endimensjonalt og platt spill

I tillegg fremstår spillet retningsløst og platt. Kanskje er det for å unngå det ovennevnte parodiske, men hverken maktkamp eller glødende hevnlyst får et ordentlig utløp. Til tross for at to mennesker blir drept i løpet av det første kvarteret – og mange flere før teppet faller – føles det aldri som noe står på spill. Skuespillerne står gjerne oppstilt i mer eller mindre symmetriske formasjoner rundt og oppå det tidligere nevnte podiet. Der blir de stort sett stående, uten særlig kontakt med hverandre. Replikker enten mumles eller ropes, gjerne rett frem, som en serie korte, oppstykkede monologer. Både publikum og de andre skuespillerne holdes på avstand uten at det er noen god grunn til det, og karakterene blir flate og sjablongaktige. Rune Storsæther Løding synes å spille Titus som helten i en halvdårlig thriller, og kun når han ser sin mishandlede datter, reagerer han med andre følelser enn raseri. Inga Ibsdotter Lilleaas’ Tamora er manipulerende, men ikke ond nok til at hun på troverdig vis klarer å sette i gang denne voldsorgien. Et unntak er Piotr Misztela i rollen som Aaron, Tamoras tjener og hemmelige elsker. Han klarer å finne nyanser i Aarons ondskap og fremstår ubehagelig og farlig på en måte som medspillerne ikke gjør. Det er lite som skjer på scenen, men samtidig gis det lite plass til å la forestillingen puste. Kjetil Schjander Luhrs lyddesign spilles av nærmest uavbrutt, med stadig lyd av jublende folkemasser eller mer abstrakte lydkulisser. Her og der brytes forestillingen opp av lydkollasjer med snutter av mer eller mindre kjent musikk men det er sjelden at musikken og resten av produksjonen spiller ordentlig på lag. Den overdrevne volden gjør helt klart Titus Andronicus til et problem å sette opp. Det finnes grenser for hvor mye sceneblod man kan kaste rundt seg før det blir komisk. Samtidig er det også volden som gjør dette skuespillet så sjokkerende, selv i dag. Maktkampen mellom Titus og Tamora utkjempes med bestialske drap og lemlestelser, de er ikke små detaljer som spriter opp handlingen litt. Det er her jeg tror Strid og Naudeers produksjon trår feil. Ved å knytte maktkampen opp til dagens internasjonale storpolitikk, blir dramaet kraftløst. Volden ender opp som en litt ubehagelig parentes, fremfor å øke spenningen.