Beregnet og forløst

For temmelig nøyaktig et år siden gjestet finske Jukka-Pekka Saraste Oslo-filharmonien med den mørke Symfoni nr. 6 av østerrikske Gustav Mahler (1860–1911). Det ble en minneverdig konsert, med en dirigent som på en egen måte, og kanskje særlig gjennom Mahlers orkestrale fysiologi, viste at han kjente Oslo-filharmonien til fingerspissene, bokstavelig talt. Da den tidligere sjefdirigenten – nå med tittelen æresdirigent – dukket opp i vårprogrammet, denne gang med Mahlers niende, slo det meg straks at dette ville bli et av sesongens høydepunkt.

Og jeg var åpenbart ikke alene. Til stor glede var Oslo Konserthus uvanlig fullsatt forrige torsdag, og for den som ville bevege på seg i pausen, gjaldt det å finne passasjene i folkemengden. Intensiteten i programmet ble dessuten skjerpet idet orkesteret hadde tatt med et sjeldent fremført mesterverk fra forrige århundre, sonaten for to klaver og slagverk – senere tilføyet orkester og omdøpt til Konsert for to klaver, slagverk og orkester – av ungarske Béla Bartók (1881–1945).

Lokal nerve Det krever mot, ikke minst av solistene, å gi seg i kast med denne musikken; materialet er tett, rytmisk krevende og nærmest fandenivoldsk komplekst fra første til siste side. Bartóks inspirasjoner fra folkemusikken skinner tidvis gjennom klangvevet, som også kan være skimrende tilbakeholdt. Samtidig er det ingen tvil om at komponisten her dyrker det djervt intrikate, krystet ut i en borende, perkussiv ekspressivitet og gjenspeilet i det særegne instrumentariet: Solistgruppen besto av slagverker Terje Viken og paukist Tom Vissgren, som også håndterte flere slagverksinstrumenter, i tillegg til de to pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus.

Like fra åpningstaktenes mørke konsentrasjon var det klart at vi hadde med dedikerte solister å gjøre. Særlig de buktende motivene ble formet med øre for den både eteriske og fremadskuende poesien i Bartóks univers, en atmosfære som snart blir avbrutt av kilende aksenter, snart utviklet mot en mer drivende og utadvendt allegro.

I de mer frenetiske partiene, som preger store deler av verket, skulle det imidlertid bli vanskeligere å få ordentlig fot på denne fremføringen. Igjen var det liten tvil om utøvernes oppriktige innsats på scenen. Problemet var kanskje snarere av praktisk art: Dels er det nærmest umulig å spisse artikulasjonen med to helt åpne flygler (lyden forsvinner rett opp, og blir ikke hjulpet ut via det tiltede lokket), dels er det krevende å koordinere et stramt tempo i solistgruppen med et orkester som for anledningen var overraskende stort, og aldri helt fokusert. Saraste, som skulle samle trådene, havnet da også i en heller ubestemmelig mellomposisjon, stort sett med nesa i partituret og uten egentlig kraft som samlende artikulasjonspunkt. Resultatet ble at den investerte energien aldri nådde utover scenekanten.

Suveren balansekunst La det være helt klart at jeg setter stor pris på å høre slike verk på konsert, og i det hele tatt ambisiøs programmering, som vi med fordel kunne hatt mer av. Gustav Mahlers Symfoni nr. 9, komponistens siste fullførte verk, kunne nemlig lett ha fylt en kveld uten det minste savn. Når det opplagte ikke utfordres oftere, skyldes det trolig praktiske omstendigheter, og da Saraste var tilbake etter pause, ble det straks tydelig at Mahler hadde hatt førsteprioritet i en åpenbart knapp prøveperiode. Men nå var den gestiske sikkerheten tilbake, denne gang i møte med et av den sentraleuropeiske musikkarvens mest gripende avskjedsverk.

Mye har vært sagt – og kan fortsatt sies – om denne symfonien, som på en både reflektert og umiddelbar måte bretter ut Mahlers musikalske livsløp, og dermed også den romantiske symfoniens skjebne. Det går fra det intimt private i ytterkantene – fra første satsens haltende hjerteslag til den store adagioens nærmest historiske utånding – via det kulturelle portrettet i andresatsens halvt gemyttlige Ländler-dans, til tredjesatsens burleske skjemt. Utbruddene er grandiose, men ambivalente; markørene tydelige, men flyktige.

Det storslagne er videre hvordan denne sydende miksturen av inntrykk og uttrykk – tvetydighet og spenning, jubel og desperasjon – fra Mahlers hånd er formidlet i en sprakende vill orkestersats uten sidestykke i litteraturen. Og det er konstruksjonen i dette apparatet Saraste med en enestående evne er i stand til å artikulere toveis – til både orkesteret foran og publikum bak seg. Mer analytisk handler det om en sober økonomi i gestikken, hvor terpende vertikal hamring er erstattet av en elegant holdt, men ikke desto mindre effektiv flukt i armslaget. Dels åpner det klangrom i Mahlers kompakte kontrapunkt, dels viser det impulskjeder på tvers av orkesterkroppen, antydet akkurat tidsnok til å risse ut i luften den logikken det orkestrale drivet rommer.

Noen vil muligens finne stilen en smule kjølig, og beregning er utvilsomt et nøkkelord når kreftene skal disponeres i dette stoffet. Man kunne også innvende at tempo og fremdrift muligens ble vel effektivt i de to midtsatsene, samt at det emosjonelle trykket i adagioen får mer preg av bitter enn varm inderlighet. På den annen side er kontakten med kontrastene – de lynrappe skiftene, overgangene fra det syrlige til det nære – i de mahlerske kurvene suverent forløst fra Sarastes side, og det fascinerende er rommet han tegner opp idet han, nærmest på en armlengdes avstand, samtidig har orkesteret i sin hule hånd.

Denne formidlingen har også en praktisk side, og Oslo-filharmonien presterte igjen på sitt toppnivå på denne konserten. Strykerne var for anledningen eksponert med den sentrale 2. fiolin-gruppen ytterst til høyre. Videre var det lysende soloprestasjoner i treblåserne, en slagferdig og samlet horngruppe, og mektige fanfarer og akkordkomplekser fra messingblåserne. Godt balansert var også de ulmende slagverksinnsatsene, som utgjør et ikke ubetydelig element i Mahlers nesten uhyggelig presise klangspekter. Når dette, som her, får folde seg ut nok en gang, i denne musikken som er både ustyrlig vanvittig og vakker som en drøm, sitter jeg rørt og beveget tilbake før applausen tar av – som fortjent! – i det begeistrede publikum.