Behov for koreografi

Mandag ettermiddag på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Nede i kantina sitter tre premiereklare masterstudenter, som er i sluttfasen av sin toårige koreografiutdanning. Anne Kathrine Fallmyr har med seg datteren Vera i bæresele, og mens vi finner oss til rette diskuterer Heidi Jessen og Solveig Styve Holte om det er mulig å strekke hånden inn gjennom gitteret, slik at man når kaffemaskinen i den stengte kantina. De tre koreografistudentene er svært forskjellige, og har brukt de to siste årene på å fordype seg i eget arbeid. At de har ekspandert sin egen forståelsesramme for hva koreografi er og kan være, er derimot noe de alle har til felles.

Avgangsforestillinger med ambisjoner To av tre avgangsforestillinger ble vist på Dansens Hus’ hovedscene 26.-27.mai. Jessen utforsket eldgamle utkledningsritualer i sin forestilling Rett før etter, mens Fallmyr tok for seg koreografien i det dagligdagse i Carl Berner-symfonien. Styve Holte har premiere på Black Box Teater 4.juni, med sin sceniske del av masterprosjektet Lightness. Tidligere i mai lanserte hun en koreografibok på KHiO-biblioteket, og har nylig gjennomført et ukeslangt soloarbeid på samtidskunstmuseet i Oslo. Til spørsmålet om hvordan magefølelsen er akkurat nå, brer latteren seg i lokalet:

– Jeg har egentlig bestemt meg for å ikke ha sommerfugler i magen, men så har jeg det allikevel! Det har vært gøy å benytte sjansen til å teste ut ting som jeg ikke har gjort i løpet av studiet, som å fokusere mer på dans og bevegelse. Sånn sett ser jeg på avgangsvisningen også som et slags forprosjekt til noe mer, sier Fallmyr.

Jessen hiver seg på og legger til:

– Vi hadde generalprøve på Dansen Hus på fredag, og da slo det meg plutselig at nå skjer det. Den store forskjellen for meg er at jeg ikke står på gulvet og danser selv. Det er en veldig uvant følelse. Jeg har valgt å ikke kjøre “safe”, og føler noen ganger at jeg har tatt meg vann over hodet. Slik har jeg hatt en veldig lærerik og spennende prosess.

Styve Holte er fremdeles i oppkjøringsfasen mot sin forestilling på BBT.

– Jeg føler at jeg akkurat har hatt 24 timer ferie i galleriet. Det er som om den morsomste delen er det som står igjen nå. Jeg har vært alene i bokprosessen, og ganske alene med soloarbeidet på samtidskunstmuseet, men nå skal jeg jo ha med meg hele gjengen min. Det som gjenstår nå kjennes ut som konfetti-delen av prosjektet.

Carl Berner-symfonien – koreografien i det dagligdagse

Anne Kathrine Fallmyr har tidligere jobbet mye med stedsspesifikk dans i ulike rom, og forteller at hun var nysgjerrig på hvordan man kan jobbe fra sted til scene. Utgangspunktet er, som tittelen henviser til, Carl Berner plass i Oslo, og de flyktige øyeblikkene man opplever i et så travelt og informasjonsmettet sted.

– Prosessen har vært veldig innholdsrik, og jeg har måttet finne en balanse mellom å omfavne stedets bevegelse og inntrykk, og samtidig klare å begrense meg.

Carl Berner-symfonien er satt sammen av ulike episoder, eller satser, i en symfonisk sammenheng og utøves av både dansere og et kor. Fallmyr forteller lattermildt at det av praktiske årsaker ble til at den første gjennomkjøringen med koret skjedde på generalprøven.

– Det er fascinerende å ikke ha hatt muligheten til å gjennomkoreografere verket, men at det nå må leve litt på egenhånd. Det har også vært gøy å jobbe med profesjonelle dansere sammen med andre utøvere, og hva dette samspillet uttrykker på scenen, sier hun.

Fallmyr forteller at hun endte opp med en noe ledende tittel, og er spent på hvordan den kommer publikum i møte.

– Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som ikke ser så mye dans, som sier de gleder seg til å se forestilling fordi de har en tilknytning til Carl Berner. Om de har et slags eierskap til stedet, så har de litt eierskap til det jeg lager også, sier Fallmyr.

Rett før etter – utkledningsritualer og kroppslig transformasjon Heidi Jessen har hatt et klart bilde på hva hun vil jobbe med i lang tid, og forteller at hun er spesielt inspirert av to kunstbøker som tar for seg utkledningsritualer i Europa og Afrika. Kostymene som er avfotografert i bøkene fascinerte henne, og hun fantaserte om hvordan plaggene ville bevege seg i levende live. Jessen startet samarbeidet med kostymedesigner Kristine Gjems på et tidlig tidspunkt og de utforsket og tolket bildene sammen.

– Koreografiprosessen begynte da vi laget kostymene, som jeg gjerne ville ha klare før prøvene med utøverne. Jeg insisterte på det mystiske og visuelle, og utforsket stoffene og materialenes møte med kropp, bevegelse og lys, forteller Jessen.

Den største utfordringen kom da utøverne skulle bevege seg i de store draktene:

– De var utrolig tunge og beveget seg ofte på en helt annen måte enn forventet, så det måtte mange modifikasjoner til underveis. Samtidig ble motstanden en drivkraft til å gå ut av det automatiserte bevegelsesspråket, og skape noe nytt, forteller hun.

Tittelen Rett før etter viser til et “noe i mellom”. Et gjentagende element i de ulike utkledningsritualene var nettopp krysningen mellom menneske og dyr – eller menneske og noe annet, kan Jessen fortelle.

– Dette er noe danserne og jeg har hatt med oss hele veien, og som vi stadig har kommet tilbake til. Hvis bevegelsesspråket utviklet seg til å bli for dyrisk eller for menneskelig, gikk vi hele tiden tilbake til denne tilstanden av å være noe “i mellom”, sier hun.

Lightness – koreografisk praksis i tre deler Solveig Styve Holte forklarer sitt masterprosjekt som et forsøk på å ekspandere eksisterende vilkår for produksjon, og forståelsesrammen av disse. Hun nevner tidsvilkåret som spesielt interessant, forstått som sammenhengen mellom tiden for arbeidet og tiden for eksponeringen av arbeidet.

– I soloarbeidet på samtidskunstmuseet ble arbeidet knyttet opp mot billedkunsten, og galleriet som visningsarena, der tingene er utstilt over lengre tid. Jeg ville se hvordan en kan jobbe koreografisk med disse vilkårene som utgangspunkt, sier hun.

Produksjonen av en bok til gjennom et ønske om å tilgjengeliggjøre kilder og kunnskap om dans og koreografi. Hun var inspirert av biblioteket som sted, og boken som noe evigvarende.

– Jeg ville produsere et materiale med kilder som andre kan få tilgang på. Det er fremdeles mye som ikke dokumenteres i dansefeltet, sier Styve Holte engasjert.

I den sceniske forestillingen på Black Box Teater er hun selv utøver, og har sammen med danserne gjort research på clubbing som sosial dans. Hun forteller at Lightness er en strategi som handler om å møte hverandre med en tilfredshet og lyst.

– Vi har produsert en måte å være sammen på, og skapt et kollektiv, sier hun.

Styve Holte synes det er interessant å jobbe med uferdige estetikker, og mener at kunsten ikke skal fungere som en injeksjon.

– Et prosjekt kan ha mange retninger, følelser og kvaliteter uten å måtte krystalliseres og ha en retning. Veldig mange av tingene i samfunnet vårt har en klar retning, og jeg synes det er interessant å jobbe med et felt av en nærmest verdiløs tilstand eller som en sensasjon. Jeg vil skape en dans som ikke er interessant i seg selv, men som gjør det interessant å være sammen, sier hun.

Tanker om koreografrollen

Kunsthøgskolen i Oslo har de siste ti årene tatt opp tre studenter på masterstudiet i koreografi. Fra og med 2015 er opptaket doblet, og til høsten vil seks nye studenter begynne på master i koreografi på KHiO. Fallmyr, Jessen og Styve Holte er utelukkende positive til at studiet utvides, og tror det kan være fint at også folk med ulik faglig bakgrunn kan møtes med tanke på dagens sjangeroverskridende kunstfelt.

– Det finnes et mylder av måter å arbeide med koreografi på, og jeg tror at virkeligheten der ute trenger at vi tenker utenfor rammene og rollene man finner i institusjonene, sier Fallmyr.

Det snakkes om koreografrollen som utgått på dato, spesielt i samtidsdansfeltet, slik Vilde Sparre reflekterer over i sin artikkel her. Men mer enn å diskutere behovet for koreografrollen, så er det et stort behov for koreografi, uttrykker masterstudentene.

– Koreografi handler om en strukturell tilnærming. Det å møtes en gjeng hver dag i seks uker er jo også et koreografisk valg, og der tenker jeg det trengs mye bevisstgjøring. Når folk snakker om koreografer så snakker man kanskje om folk som har holdt på med faget i tjue år, og om koreografrollen som en maktposisjon. Men vi må diskutere koreografi som et felt, og noe som strukturerer samfunnet vårt. Hvis ikke går man jo bare inn i de koreografiene som ligger til rette for en, sier Styve Holte.

Heidi Jessen legger til: – Jeg synes det har vært interessant å diskutere koreografibegrepet med andre folk på huset som holder på med sitt kunstfagfelt. Dermed kan jeg utvide min og deres forståelse av hva koreografi kan være. Jeg føler at jeg sitter med erfaringer og kunnskap som er overførbart også utenfor scenen, sier hun.

Tilbake til virkeligheten Solveig Styve Holte må løpe til prøver, og lille Vera begynner å bli utålmodig. Men hva har de lært, og hvordan ser fremtiden ut for de tre – snart – nyutdannede koreografistudentene?

– Jeg har ikke nødvendigvis vært enormt tilfreds med løpet, og har derfor søkt opp egne kilder og blitt interessert i hva som er den autoriserte historie og hvordan jeg kan produsere min egen. Jeg har villet koble meg på andre diskurser, eller andre fagfelt, hvis det er det som trengs for å berike arbeidet mitt. Det har vært en veldig bra fordypningstid, uttrykker Styve Holte i farta.

– Jeg føler at jeg har lært veldig mye av Heidi og Solveig, på lik linje med alle workshops og andre opplegg som skolen har ledet oss gjennom. Utdanningen gir deg en mulighet til å fokusere på det du har lyst til. Personlig er jeg er enda mer sulten, og synes det er for kort med to år! Videre vil jeg utvikle forestillingen Carl Berner-symfonien, og har fått produsentstøtte fra Dansearena Nord som vil kontakte teatre i Nord-Norge . I tillegg skal jeg jobbe litt for Hovedscenen i NRK. Jeg synes det er viktig med dans på tv, også rent politisk at dansen får være synlig, sier Fallmyr.

Jessen tenker seg lenge om før hun svarer.

– Først og fremst blir det jo tilbake til realiteten. Jeg har lært utrolig mye de siste to årene, og gleder meg til å falle litt til ro og kjenne på disse erfaringene. Jeg skal jobbe med flere prosjekter fremover, både som koreograf og utøver. Det skal sies at jeg fikk avslag på en søknad nå rett før vi møttes, noe jeg synes det er viktig å nevne. Det blir litt for lite snakk om avslagene, sier hun.

– Og koreografi omhandler så mye, og er så stort, at jeg føler meg ikke ferdig, legger Fallmyr til. Nå må vi bare fortsette, avslutter hun.