Hva er en kven, og hva betyr det å være kven i dag – det er spørsmålene det nyetablerte Kvääniteatteri baler med i sin første produksjon “Näkymätön Kansa – det usynlige folket”. Det nye nasjonale kventeateret, uten teaterbygg, har base i Storslett i Nord-Troms. Teatret er ledet av teatersjef Frank Jørstad som også har skrevet skuespillet sammen med Teodor Janson.
Begrepet «kven» brukes i dag om etterkommere av finske innvandrere i Nord-Norge før 1940, selv om det historisk refererer til et finskspråklig folk i kvenland, lavlandet rundt Bottenviken. På samme måte som samer, ble det ført en nådeløs assimileringspolitikk mot kvenene på 1900-tallet. Det nye nasjonale Kvääniteatteri føyer seg inn i en strømning av større åpenhet rundt kvensk opphav, og en kvensk pågående kulturell revitalisering. Håpet er at teatret både skal kunne styrke og synliggjøre kvensk kultur gjennom å produsere og ta kvensk teater ut på veien, men også å kunne bli en møteplass og kraftsenter for kvenske kulturarbeidere.
Det nye kvenske nasjonalteaterets Oslodebut fant passende nok sted på Nationaltheatret. De to visningene ble fort utsolgt, og det var mange sølje- og komagkledde som kjempet seg opp de mange trappene til Malersalen. Forestillinga er en herlig lite selvhøytidelig scenisk utforsking av kvensk identitet, utført av unge kvener. Det er folkelig teater om dype spørsmål som låner formgrep og referanser fra både revyen og institusjonsteateret.
Lukt av tjære
Lukta av tjære slår mot meg når jeg ledes inn i Malersalen. Scenografien er enkel og består av trekasser spredt rundt på scenen. Et tau er lagt i en sirkel i sentrum av rommet, som for å ramme inn et provisorisk scenegulv, og gir assosiasjoner til en sirkusmanesje. Faktisk er tauet hentet fra gymsalen på Storslett hvor teatret har holdt hus for øvinger, på den måten er det et ekte utrykk for den kvenske og nordnorske sjølbergingsmentaliteten, å bruke det som er tilgjengelig til å lage det du trenger.
Scenografien sender tanker til kvensk og nordnorsk historie, blant annet gjenreisinga etter andre verdenskrig hvor hus ble satt opp av plank lagt igjen av norske myndigheter og den tyske krigsmaskinen. Tauet som rammer inn scenen skal i løpet av forestillinga både få lov til å forme en sirkusmanesje rundt de identitetspolitiske ablegøyene og illustrere ideen om at klare etniske skillelinjer skaper et gruppesamhold gjennom å utdefinere noen «andre» som utenfor sirkelen.
Kostymene er designet og produsert av Nora Furuholmen, Cårejånny Enderud, og Hilde Marie Lund som driver med duodji i Nordreisa. Kostymene bygger tydelig på kvensk og samisk tradisjonshåndverk og veksler fra overdådig og ekstravagant i åpningsnummeret til det mer hverdagslige, med bukseseler og ullkofter. I den overdrevne åpningen er ensemblet kledd i pelser, kroner, flosshatter og tyllskjørt, og Ørjan Steinsvik i kofte og skinnvest framstår som en blanding av sirkusdirektør, kvensk huskar og frontfigur i et SM-inspirert kvensk postpunkband.
Det usynlige folket
Stykket åpner med atmosfærisk støy. Fire aktører kommer ut på scenen bevæpnet med bjørkeris, en sag, en tromme og det finske strengeinstrumentet kantele. Sammen representerer de noe av det kvenene har tatt med seg fra Finland til den nordnorske kysten og det vi først tenker på når noen sier ordet kven: arbeidet og saunaen.
«Vi er kvener, vi er det usynlige folket. Vi har gått ved siden av dere i tusenvis av år» erklærer skuespillerne. Videre følger en mytologisk historisk opprinnelsesmyte om kvenkongene Gor og Nor som oppdaget Norge og deres etterkommere som senere skulle kolonisere Orknøyene, Normandie, og, gjennom William Erobreren, også England.
Den kosmologiske og tiltenkt overdrevne åpninga brytes snart opp, og gjennom den neste timen får vi det teatret selv betegner som en «scenisk samtale om nordlig identitet». Resten av stykket sirkler rundt en serie monologer som hver karakter holder om sine opplevelser og refleksjoner rundt kvensk identitet, med innsmett av sidehistorier, historietimer, og musikalske innslag.
Jeg opplever at skuespillerne spiller seg selv, men opplevelser og holdninger skrus opp for dramatisk og komisk effekt. Ivar Beddari spiller den radikale kvenen som behersker både finsk og norsk og som kjenner til koloniseringshistorien, postkolonial teori og retter harmdirrende fingre mot den norske staten. Sara Lindbach fungerer som en kapellmester, og hun leder oss både gjennom forestillinga og den kvenske verdenen som en som er oppvokst i den kvenske kulturen med den kunnskapen og kulturelle forvirringa som hører med. Ørjan Steinsvik må på sin side målbære usikkerheten og tvilen i forestillinga. Han er klar over at han er både kven og same, og han har prøvd å tre inn i identiteten som begge, men blir stadig motløs av den forvirringen og fremmedgjøringen han føler rundt sin kvenske identitet, og det harde arbeidet det krever å ta tilbake en kultur. Astrid Serine Hoel spiller den urbaniserte kvenen som kjenner til og er stolt av sin identitet, men syns det er vanskelig å vite hva den skal bety for henne og hva hun skal gjøre med den.
Sertifiserte kvener
Den sceniske samtalen foregår ikke kun mellom skuespillerne på scenen. Publikum inviteres med til å utforske kvensk identitet, om ikke i ord, så i hvert fall i felles tankeprosess med skuespillerne på scenen. Etter få minutter brytes den fjerde veggen, og publikum får utdelt både mandariner og kvendiplomer som sertifiserer oss midlertidig som kvener med de rettigheter og privilegier det måtte medføre. Forestillingas suksess avhenger altså ikke bare av kjemien mellom skuespillerne, men også mellom skuespiller og publikum.
Denne kjemien sitter heldigvis. Alle skuespillere leverer godt, og selv med varierende teatererfaring, merker man at alle er godt vant til å fremføre for og interagere med et publikum. Ivar Beddari utmerker seg særlig og viser både emosjonell dybde, timing og komisk talent.
For det er mye gjøn, og i det store og det hele fungerer det veldig bra. Humoren virker avvæpnende nok til at forestillinga kan gå inn på både stereotyper og ubehagelige identitetsdebatter uten at det føles krast og ondsinnet. Det er naturlig å trekke linjer til Tromsøtruppen Totalteaterets oppsetting Siste Kveld med Mamma fra 2001 som på liknende måte utforsket brennbare og ubehagelige spørsmål om sjøsamisk identitet med satire og humor.
Når Kvääniteateri gjør dette i 2022, er det fra perspektivet til en annen generasjon, en annen tid, og en annen kulturell situasjon. Den bekmørke skammen og aktive raseriet mot kvensk og samisk kultur som preget nordnorske bygder på 1980- og 90-tallet, og som gjorde kulturene usynlige i den enkelte familie og i lokalsamfunn, er heldigvis ikke like levende i dag. Skjebnens grusomme ironi at selv om åpenheten rundt det kvenske er blitt større, er den kulturelle og språklige nærheten for den unge generasjonen blitt mindre. Generasjonene hvor kvensk var utbredt hjemmespråk, skautkledde bestemødre og bestefedre i bukseseler, faller fra, og det gjør spørsmålet karakterene stiller seg enda mer aktuelt: Hva er det kvenske for meg?
Forestillinga viser effektivt den historiske fortielsen rundt kvensk kultur som følge av fornorskinga og dagens kunnskapshull i befolkninga og hos karakterene selv. Men de store konfliktene på scenen handler ikke om statlig undertrykking eller skiltskyting men om hvordan karakterene baler med sin egen identitet. Selv om forestillinga tar tak i fortida, er det sentrale spørsmålet den kvenske fremtida, både i stort og for karakterene selv. Hva betyr den kvenske identiteten og kulturarven for unge kvener i dag, og hvordan skal den kvenske kulturen i stort fylle det kulturelle tomrommet etter fornorskingspolitikken med mening.
Helhetsinntrykket trekkes dessverre litt ned av en brå og litt utygd avslutning. En avsluttende monolog slår inn åpne dører over projiserte bilder av det vi må regne med er venner og familie av skuespillerne og har en selvhøytidelighet som ikke står godt i stil med resten.
Näkymätön Kansa er likevel en knallsterk debut. Det er en innsiktsfull, og rasende morsom utforsking av hva den kvenske identiteten kan bety i dag, og hvordan unge kvener selv kan fylle kulturelle tomrom med mening.