Barnet som aldri forsvinner

Dramatiker Fredrik Brattbergs skuespill Tilbakekomstene handler om et foreldrepar som opplever at sønnen deres dør – igjen og igjen og igjen. Når stykket åpner, står faren og ser ut av vinduet i håp om at sønnen skal komme hjem igjen, og moren sitter i sofaen med strikketøy. Sønnen Gustav har forsvunnet uten spor, og hun ønsker seg en begravelse for å kunne slå seg til ro med at han ikke kommer tilbake. Men etter at seremonien er avholdt, kommer Gustav plutselig inn døren hjemme allikevel. Han er kjempesulten, men i fin form. Etter en stund forsvinner han igjen; noen har funnet en tom robåt. Men også denne gangen dukker han atter opp etter en tid. Deretter blir han utsatt for en trafikkulykke, så setter han en potet i halsen, og etter hvert går det kortere og kortere tid før han våkner til live igjen. Skuespillet ble skrevet i 2010, og i 2012 mottok Brattberg Den nasjonale Ibsenprisen for det. I årene siden har Brattbergs dramatikk blitt mer iscenesatt i utlandet enn i Norge, noe som alltid blir nevnt når Brattberg diskuteres. Nå har imidlertid Teater Ibsen, i hans hjemregion Grenland, tatt ansvar og satt opp Tilbakekomstene. På scenen har scenograf Christine Lohre laget et rom som minner om en norsk stue fra 1970- eller -80-tallet. Rommet utgjøres primært av en vegg med et stort vindu og to dører i, og foran den står det en toseters sofa og et lite spisebord. Ytterst på scenen står det et gammeldags tv-apparat som vi i salen bare ser baksiden av. På veggen henger det noen pyntetallerkener, et konfirmasjonsbilde av Gustav og en hardingfele. Faren (Dennis Storhøi) står bredbent og lener seg mot vinduet. Han later som han er opptatt av naboens hund mens han egentlig venter på sønnen. Han er kledd i en rutete skjorte og lyse, grå bukser i et lett jersey-stoff. Moren (Anne Guri Tvedt) har lyse tights og åpen skjorte. Hun har en parykk med hockeysveis og en rumpetaske rundt magen. Storhøi har på seg tresko og Tvedt har noen hvite sandaler som minner meg om skotøyet til helsefagarbeidere. Det ser ut som det er meningen at de skal se ufikse og gammeldagse ut.

Komedie

Charlotte Frogners regi er basert på et komisk språk. Når skuespillerne begynner å snakke, slår de an en humoristisk og overdreven tone, og rollefigurene blir karikerte. Det gjør at sorgen de skildrer ikke fremstår reell, men lattervekkende. At handlingen så tydelig er plassert i fortiden, styrker det komiske og bidrar til å skape en avgrenset verden. Jeg får det først ikke til å gå helt opp at handlingen er plassert i fortiden, og i utgangspunktet tror jeg at det er gjort bare for å lage en komisk gimmick. Etter hvert skjønner jeg at det kanskje er gjort for å gi legitimitet til skuespillets kjønnsroller, for de er veldig utdaterte hos Brattberg. Faren jobber og sitter i møter, og på fritiden mekker han på moped sammen med Gustav. Moren strikker og lager mat og er førstelinjen i omsorgsarbeidet når Gustav gang på gang står opp igjen fra de døde. Disse stereotypiene gir mer mening når de settes i en historisk ramme. Jonas Strand Gravli spiller Gustav med en avdempet stil som gir ham et nesten depressivt uttrykk. Han ønsker åpenbart at foreldrene skal legge mer merke til ham og ikke behandle ham som mindre enn han er, men likevel fortsette å gi ham omsorg. Rollefiguren Gustav blir komisk i møte med foreldrenes sorg og glede når han kommer tilbake, men han blir også rådvill når de etter hvert bryr seg mindre og mindre om at han dukker opp igjen – helt til de til slutt bare vil at han skal forbli død. I tillegg til skuespillerne er hardingfelespilleren Aleksander Aga Røynstrand på scenen. Han står ofte litt gjemt bak en vegg og setter stemning til ulike hendelser, i tillegg til å lage lyd som liksom kommer fra tv-en. For eksempel spiller han utdrag av Edvard Griegs «Norsk dans nr. 2» sånn at vi som er gamle nok, kan le av at moren ser på Norge rundt på tv.

Lesning

Til tross for at Brattberg er en utpreget absurdist som dyrker gjentakelsesmotivet, har dramatikken hans egentlig ganske mye til felles med Jon Fosse og Arne Lygre, to andre respekterte mannlige, hvite samtidsdramatikere som skriver dramatikk ved skrivebord. Alle tre jobber innenfor et smått abstrakt formspråk med poetiske, absurde kvaliteter, og de henter handlinger fra familiære situasjoner og nære relasjoner. Mens jeg ser Tilbakekomstene, lurer jeg på hvorfor de to andre så ofte blir gitt åpne, abstrakte rammer av regissørene, der replikkene avleveres mot publikum med uklar fjerde vegg, mens oppsetningen av Brattbergs tekst får denne komiske, tidvis farseaktige innrammingen. Jeg lurer på om det kommer av at det absurde er mye mer oppe i dagen hos Brattberg, og at omgivelsene han skildrer er så tydelige og gjenkjennelige. At Tilbakekomstene i tillegg foregår i en stue, gjør det enkelt å skape kammerkomedie. Jeg tenker på Fosses Draum om hausten som også involverer en død sønn, men som finner sted på en kirkegård. Også hos Fosse er døden en absurd størrelse, men lesningene legger seg som oftest opp mot det eksistensielle og sorgtunge. Særlig i den første timen av den halvannen time lange iscenesettelsen av Tilbakekomstene savner jeg at det gis mer rom for det eksistensielle og absurde, og jeg synes det overlates for lite meningsdannelse eller undring til publikum. Jeg tror vi trenger å undre oss mer over eksistensen og ikke bare le av relasjoner mellom foreldre og barn. Nære relasjoner er selvfølgelig en viktig del av det å være menneske, men samtidig lages det mye teater om disse temaene om dagen. I 2022 intervjuet Chris Erichsen den israelske regissøren Raz Weiner om hans oppsetning av Tilbakekomstene i Jaffa i Israel. I intervjuet snakker Weiner om det presserende ved å sette opp dette stykket mens de stadig fikk beskjed om at nye barn var drept i de palestinske områdene. Han snakker også om den israelske ideologiens fetisjiserende forhold til det å dø og hvordan familiemedlemmers død nærmest er å forstå som sosial kapital. Å tenke rundt teksten Tilbakekomstene i det perspektivet viser hvilket potensial som finnes i det absurde til å si noe om eksistensialisme. I lys av det oppleves Frogners regi som en litt for enkel bearbeiding av et materiale som rommer så mye mer. Samtidig ser jeg at Frogner har gjort en veldig tydelig lesning av teksten, og at denne lesningen er gjennomarbeidet fra start til slutt. Det må jeg nesten respektere. At Gustav dør igjen og igjen, blir her morsomt, ikke morbid. I Frogners lesning er det absurde tonet ned til fordel for en utforskning av relasjonen mellom foreldre og barn i en form som mest av alt minner om situasjonskomedie. Gjennom denne lesningen kan man se på Gustav som et barn som flytter hjemmefra, og på hvordan det rokker ved avhengighetsforholdet mellom barnet og foreldrene. I Frogners regi blir det morsomt når faren reagerer negativt på at Gustav kommer igjen og ikke er død likevel – akkurat når faren har begynt å rydde ut av rommet hans. At det i forestillingen handler om et barn som dør, henger sammen med hvor opprivende følelser om gjensidig avhengighet og kjærlighet kan være, og her settes hele utviklingen i et komisk lys. Man kan tenke seg foreldre som synes det er fælt når barnet først flytter ut for å studere, men etter hvert begynner å synes feriene fra studiestedet begynner å bli litt vel lange. Når barnet først kommer hjem, er det fest i stua og yndlingsmaten på bordet, men etter noen år får barnet beskjed om å smøre seg noen brødskiver, for mor har ikke tenkt på å handle inn før besøket. Endringene kjennes opprivende for alle parter, men etter hvert oppleves det voksne barnet som forventer oppdekning, bortskjemt og usjarmerende. Det er lett å kjenne igjen foreldre som ønsker å gjøre om barnerommet til treningsrom, men må utsette det fordi barnet aldri slutter å komme hjem. At det er blitt vanskeligere for unge mennesker å komme inn på boligmarkedet og at de i mange tilfeller ikke kan se for seg å få like god økonomi som foreldrene sine samtidig som foreldre følger opp barna sine mye tettere enn før, blir et reelt samfunnsmessig bakteppe for lesningen. Det er også en situasjon som i seg selv har noen komiske konsekvenser og som fortjener satire og karikering. Jeg tror Frogner og ensemblet kunne gått enda lengre i denne lesningen, dratt det fysiske komediespråket ut og gjort det mer eksplisitt at de er mer interessert i situasjonene enn i det filosofiske, men når jeg først skjønner hvor de vil, gir det mening det de gjør.