Avbalansert dødsangst

Det spilles for lite musikk av den danske nasjonalkomponisten Carl Nielsen (1865-1931) her i verden. I Norge dukker tidvis et par av Nielsens symfonier opp – gjerne den fjerde og femte, men det er ikke veldig ofte. Nielsens jevngamle kollega Jean Sibelius med sin lettere fordøyelige naturmystikk har blitt den generasjonens nordiske komponistalibi. Derfor var det nokså uventet – og gledelig – at Kristiansand Symfoniorkester skulle kjøre på med hele to Nielsen-verker på programmet, den nokså velkjente Helios-Ouverturen og den sjelden fremførte sjette-symfonien. Midt i det hele kommer norgespremieren på svensk-serbiske Đuro Živkovićs dobbeltkonsert for cello og piano.

Opp fra urmørket

Carl Nielsens Helios-Ouverture (1903) er blant hans mest fremførte verk, og det er lett å skjønne hvorfor. Selv om jeg vil påstå at det aller meste av Nielsens musikk har en særegen klarhet og direkthet, er dette blant verkene hvor det er lettest å trekke ut en slags utenommusikalsk handling. Nielsen var en svoren motstander av programmusikk – slik det blant annet kommer til uttrykk i essayet «Ord, musik og programmusik», skrevet noen år etter Helios. Likevel fikk ouverturen et lite program trykket på partiturets tittelblad: «Stilhed og Mørke – saa stiger Sol under frydefuld Lovsang – Vandrer sin gyldne Vej – sænker sig stille i Hav.»

Musikken begynner i et slags urmørke, med utholdte toner i lave strykere, og snart bryter en hornkvartett gjennom mørket. Mystikken får bre seg, før det hele kastes ut i trompetfanfarer og en riktig snerten fuge i strykerne. Til å begynne med låter det slående likt forspillet til Wagners Rhingullet, men Helios-Ouverturen har noe slankere og lettere ved seg, en fornuftig eleganse fremfor Wagners fossende kaskader.

Jeg synes dirigent Eivind Gullberg Jensen og KSOs legger litt for mye vekt på dette «fornuftige». Det er virkelig godt spilt, med tette, homogene strykere i åpningen og gode tempovalg; den allerede nevnte fugen kan lett gå helt over styr, men her klarer både dirigent og orkester å holde seg akkurat på riktig side av grøtete kaos. Men jeg savner ekstasen, den «frydefulde Lovsang» i Nielsens skildring av solens ferd over himmelen.

Hornene, som med sine oppadgående motiver griper stadig høyere – først til kvinten, så septimen og til sist oktaven – låter nokså presset. Jeg ønsker meg noe rundere og gylnere i klangen, solstråler som stikker hull på den knugende natten. Orkesterbalansen blir heller aldri helt som den skal, særlig ikke etter åpningen. Spesielt fiolinene har det med å forsvinne under et teppe av trompet og trombone i de mest eksplosive høydepunktene. Det er synd, for spesielt i de rolige ytterdelene skaper Gullberg Jensen og orkesteret en strålende, avbalansert ro.

Ugjennomtrengelig tonekratt

Konsertens andre verk knytter seg også til naturen, men da med en eksplisitt klimatematikk. Živkovićs dobbeltkonsert heter Concerto terrae. Den ble urfremført i Sverige i fjor og får her sin norgespremiere. Solistene er Peter Friis Johansen (piano) og Jakob Koranyi (cello). Concerto terrae er del av prosjektet Songs of Travel, der kammermusikkfestivaler i Norge, Sverige, Irland og Nederland har gått sammen om fem bestillingsverk som skal gå på rundgang mellom de ulike festivalene. Verkene tematiserer både klimaendringer og tilhørighet. Det er den svenske Fairplay Chamber Music-festivalen, ledet av solistene Friis Johansen og Koranyi selv, som har bestilt verket.

Mye av Živkovićs musikk er tydelig religiøst inspirert, både med inspirasjon fra ortodoks kirkesang og i bruken av bibelsitater både som sats- og verktitler. Allerede i programmet er det tydelig at verket prøver å si noe om den pågående klimakatastrofen. Første stats henter tittelen fra Johannes’ åpenbaring 7,3: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne». I tredje sats bruker han åpningen av Salme 19: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.»

Noe én-til-én-forhold mellom musikk og satstitler er det likevel ikke. Snarere skaper Živković klanglige rom som gir plass til tanker rundt skaperverket og den trusselen menneskeheten utgjør overfor det. I alle fall åpenbarer den plassen seg nå og da. Store deler av verket opplever jeg som i overkant tett og kompakt, med ulike rytmiske, melodiske og harmoniske sjikt som kontinuerlig konkurrerer om oppmerksomheten. Samtidig er det også flere slående, sågar vakre øyeblikk i konserten. Jeg blir spesielt slått av de iskalde pianoakkordene i høyt leie som åpner stykket, med drivende slagverk i bakgrunnen. Etter hvert kommer celloen inn med langstrakte melodier med store sprang. Fjerde og siste sats åpner langsomt og mer sparsommelig orkestrert, med rene solopassasjer for piano og cello, og her blir det endelig plass til tanker og refleksjon. Kontrasten er stor til den hektiske, for ikke å si frenetiske tredjesatsen.

Også i dette stykket hører jeg utfordringer med balansen innad i orkesteret. Spesielt Koranyis cellospill kommer seg ikke helt over scenekanten, og han blir ofte overdøvet av både den massive orkesterklangen og Friis Johansens pianokaskader.

Det er mye interessant i Živković’ dobbeltkonsert, men jeg tror kanskje den trenger flere gjennomlyttinger. Enn så lenge fremstår den mest som et ugjennomtrengelig tonekratt.

Kontrollert kaos

Ødeleggelsen som truer i Concerto terrae blir med ett mer håndgripelig og nærværende i konsertens siste verk, Carl Nielsens Symfoni nr. 6. I Nielsens tre siste symfonier er kaoset aldri langt unna. Musikken har en enorm energi, som nærmest truer med å sprenge seg ut av partituret og rive det symfoniske reisverket. Den fjerde symfonien, «Det uutslukkelige», åpner med hvinende tritonuser og avslutter med en enorm paukeduell. I høydepunktet i den femte symfoniens første sats bryter skarptrommen seg løs fra resten av orkesteret og spiller «i sit eget tempo, som ville han for enhver pris forstyrre musikken.» I begge symfoniene er resten av orkestersatsen skrevet slik at det høres ut som den roer ned – for ikke å si temmer – disse uromomentene.

I Nielsens sjette symfoni, med den noe ironiske undertittelen «Sinfonia semplice» («Enkel symfoni»), høres det ut som hele orkesteret prøver å rive både seg selv og hele symfonisjangeren i filler. Tittelen til tross er symfonien alt annet enn enkel, selv om det hele begynner tilforlatelig nok: fire slag på et klokkespill – et ekko, muligens, fra åpningen av Nielsens Holberg-opera Maskarade – og en kort, litt haltende åpning i strykere og klarinetter som leder rett til et enkelt, på grensen til banalt hovedtema. Det låter nyklassisk og pertentlig, men forstyrrelsene kommer på rekke og rad – et lite kromatisk skred som prøver å rive resten av orkesteret med seg, og uventede dissonanser i de dype instrumentene. Det hele bygger seg opp til et voldsomt klimaks, og i etterdønningene av det, er det som musikken – forgjeves – forsøker å komme seg på rett kjøl.

Første sats begynner lovende. Gullberg Jensen er ryddig og klar i dirigeringen og holder orden i de stadige utfallene. Når det første av mange store sammenbrudd kommer, slipper han løs de «destruktive» orkesterkreftene med stor kraft, selv om det det store høydepunktet i første sats kunne vært enda større og mer truende.

Det er også mye humor i andre sats; Nielsen forsøker å parodiere det tidlige 1920-tallets moderne musikk, med uoppdragent slagverk og en håndfull tidvis vulgære blåsere. Jeg synes dirigent og orkester legger litt for mye vekt på på humor og for lite på det groteske og urovekkende som også finnes i denne satsen, men musikerne utmerker seg med soloprestasjoner fulle av karakter, ikke minst solofagottist Yuan Tianwei.

Behov for skarpere lut

Også i den langsomme tredjesatsen «Proposta seria» («Seriøst forslag») er det sterke øyeblikk. Strykerne spiller med fylde og fremdrift, til tross for den ofte tette musikalske strukturen med musikalske temaer som legges ovenpå hverandre. Også fjerde sats – «Tema con variazioni» – er delvis velspilt, spesielt i de innledende variasjonene. Men jeg savner også grus i maskineriet. Den store valsen som utgjør variasjon nummer seks og syv blir aldri voldsom nok. Kaoset som burde bryte ut når messingen prøver å spore det hele av i en annen tone- og taktart, blir mer som en liten forstyrrelse å regne. 

Jevnt over synes jeg det står for lite på spill fremførelsen av symfonien. De ekstreme utsvingene, med all sin håpløshet, ironi og dødsangst, blir ikke ekstreme nok. I en symfoni der kollaps truer rundt hver sving, må det skarpere lut til.