Avantgarden i samtale med seg selv

Hva er kunstens verdi for samfunnet? Det er spørsmålet. Men hvem skal svare?

Fredag 23. november inviterte produksjonsenhet for visuell kunst i Bergen og Hordaland (VISP) og kunstnerduoen Altgårbra (Agnes Nedregård og Opie Boero Imwinkelried) til åpen debatt under overskriften «Hva er kunstens verdi for samfunnet?». Enkeltkunstnere og en rekke institusjoner møtte frem på KODE 1 i Bergen. Like etter debatten kunne de fremmøtte delta i performance-paraden «Gjengangere», som var en del av åpningen av Amalie Skram videregående skole, støttet av KOROs program for kunst i offentlige rom. Paraden startet like utenfor rommet hvor debatten fant sted, og skulle ende opp ved den nye skolen, og debatten ble slik en slags innledning til paraden.

Debattens tittel var i seg selv et spørsmål. I tillegg hadde vi kunnet lese i eventen på Facebook at følgende spørsmål var oppe til debatt: «Burde kunst være relevant for samfunnet? Hvis så, hva skal kunstens rolle være? Hvorfor skal kunsten støttes og hvorfor skal den være en del av læreplanen? Hvordan har kunst bidratt til samfunnet gjennom historien?» Dette er viktige og betimelige, men store spørsmål.

I introduksjonen lanserte Agnes Nedregård (Altgårbra) et svært ambisiøst mål for debatten; å kunne enes om noen punkter rundt hvorfor kunsten har verdi for samfunnet, samt finne noen poeng som kan forene oss. Jeg kan avsløre med det samme at vi ikke kom dit. Det var i det hele tatt en nokså springende debatt med innlegg fra svært ulike ståsteder.

Mer interessant enn debatten selv, er nesten at debatten finner sted, og at den gjør det akkurat nå. Det ser ut for å være et behov for å lufte disse temaene for tiden. Kanskje har det sammenheng med at verdenssituasjonen føles mer prekær enn på lenge. Vi er vitner til klimaendringer, gærne statsledere med atomvåpen, en informasjonsflom med nyheter av uvisst opphav, ekkokamre og mer ekstreme politiske tendenser enn på mange tiår, krigsflyktninger og klimaflyktninger. I tillegg til at verdenssituasjonen generelt oppleves mer prekær enn på lenge, er situasjonen for kunsten her hjemme også blitt mer utsatt. Særlig tenker jeg da på stipendstriden og kulturminister Linda Hofstad Hellelands håndtering av denne. Et annet eksempel kan være debatten som oppstod i kjølvannet av den såkalte Sløsriombudsmannens facebookpost om offentlige midler til kunstner Mette Edvardsen i sommer. Også i lys av Kulturdepartementets Norgesturné for å få innspill til den nye nasjonale kulturmeldingen stilte debatten i Bergen betimelige spørsmål.

Å ta sin kunst alvorlig Et av debattens definitive høydepunkt kom allerede i form av første innleder. Frans Jacobi, kunstner og professor ved Kunsthøyskolen i Bergen, åpnet ballet med et slagkraftig og gjennomarbeidet innlegg. Han tegnet et bilde av et samfunn med store globale og sosiale utfordringer, et samfunn som mangler utviklingskraft. Kunsten har evnen til å få oss til å se nye perspektiver og å se verden på en ny måte. Han frykter for en politikerstand som ikke har den nødvendige nysgjerrigheten eller evnen til å lytte. Kunsten er blitt noe man «smykker seg med» og ikke en instans å lytte til med nødvendig nysgjerrighet for å få innsikt. Jacobi avsluttet sitt engasjerte og engasjerende innlegg med dette imperativet: «Det er ikke nok å støtte kunsten økonomisk – samfunnet må også ta sin kunst alvorlig!»

Tidligere politiker Harald Victor Hove (H) begynte sitt innlegg med å peke på hvordan kunstens måte å være på, vanskelig lar seg tilpasse de parametrene politikerne måler ting etter. I budsjettforhandlinger hvor penger flyttes mellom poster er det det kvantifiserbare man kan snakke og forhandle om. Det er ikke dermed gitt at kunsten bør gå hen å diskutere seg selv på Stortingets premisser. Kanskje skal man ikke akseptere premisset om at alt skal måles. Han uttalte at han selv hadde opplevd at de gode kunstopplevelsene gjerne ikke var de mest populære og godt besøkte kunstbegivenhetene, men de som evner å tvinge en til å tenke annerledes. Han foreslo at kunstens verdi og funksjon blant annet kunne være å holde opp et speil for samfunnet, og stille spørsmål ved hvilket samfunn det er vi ønsker å leve i.

Direktøren for KODE, Petter Snare, var førstemann, men ikke den eneste, til å ta opp at han var skeptisk til debattens tema: Bør vi i det hele tatt gå inn på å diskutere kunstens verdi? Det kan være farlig å levere et forsvar for kunsten og begynne å måle den opp mot andre ting, hevdet Snare, som også pekte på kunst som et sivilisasjonsprosjekt som belyser hva det vil si å være menneske. Kanskje kan et mer interessant spørsmål være – hvordan blir kunst en del av livet? Kunsten trenger et rom hvor den ikke behøver å legitimere seg selv.

Rom for kommunikasjon Etter innlederne åpnet ordstyrer Aslak Høysersten (VISP) opp for andre innspill. Her er det verdt å nevne to særtrekk ved denne debatten. (Det er fristende å lese det som et uttrykk for en egalitær forkjærlighet i den norske kunstverdenen, men det kan lett være å legge litt for mye i det fra min side.) For det første var stolene organisert i en sirkel i to-tre rader utenpå hverandre, hvor innlederne satt litt spredt rundt. For det andre forholdt hele debatten seg på fornavn. Dette sier kanskje noe om hvor uformelle vi har blitt her til lands. Eller sier det noe om hvor lite og internt kunstmiljøet selv opplever at det er? Det kan også sees som en subtil måte å signalisere hvem som er innenfor og utenfor. Selv oppdaget jeg at jeg bare hadde en fot innenfor, og kan bare redegjøre for omtrent hvem halvparten av de som tok ordet er. Kanskje kjenner vi hverandre så godt innenfor våre respektive kunstfelt, både som mennesker, kolleger, kunstnere og kunstpublikum, at det blir vanskelig å kommunisere hva vi jobber med og tenker på utenfor dette feltet?

Et gjennomgangstema i debatten ble forholdet mellom kunst og politikk. Det handlet om hvordan politikken legger føringer for kunsten, men også hvordan kunsten har potensiale til å legge føringer eller å være et alternativ eller korrektiv til politikken. Hvordan den politiske diskusjonens mangel på dybde smitter over på samtalen rundt kunsten. Viljen til å prioritere gjennom å kunne kvantifisere størrelser blir måten vi snakker om kunst i offentligheten.

Frans Jacobi tok opp at Norge tross alt har et høyt støttenivå i dag, sammelignet med andre land. Han lanserte ideen om at norske kunstnere kanskje burde bli mer uoppdragne og ikke så engstelige for å miste støtteordninger, men heller ta et mandat og melde tilbake til samfunnet.

Kunstner Gitte Sætre kunngjorde at hun bruker mer tid på å tenke på politikk enn kunst. Hvordan kan vi få Stortinget til å tenke? Hvordan skal vi i det hele tatt bli hørt når rommene for å kommunisere er så vanskelige. Politiker Sofie Marhaug (R) tok til orde for at politikerne også har et ansvar for å stille de store spørsmålene, det er det ikke bare kunstnerne som har. Vi har et felles ansvar for å verne om ytringsfrihet og demokrati, og vi har et felles ansvar for å tenke på hvor samfunnsutviklingen er på vei.

Kunsten og samfunnet Mot slutten av debatten kom Nedregård på banen igjen og undret på om vi har vært for slappe og tenkt at kunsten har sikret seg en plass i samfunnet en gang for alle. Hun luftet tanken om at det kanskje heller er slik at det å formidle at kunsten er viktig er et arbeid som aldri kan avsluttes. Det betyr noe at kunsten eksisterer i samfunnet. Mens vi trenger pressen for å formidle hvordan verden av i dag ser ut, er det kanskje humaniora og kunsten som har en forutsetning for å se hvor vi går?

Kunsten og politikken befinner seg i det samme samfunnet, og denne diskusjonen vil og må fortsette. Når departementet spør i sin høringsrunde til kulturmeldingen «hva vil vi at norsk kulturliv skal være om 20 år?», så må kunstnerne svare. Kunstnere er ikke bare produsenter, men også ofte storkonsumenter av kunst. Kanskje kunstnerne i større grad enn andre har evnen til å sette pris på og dyrke frem gjenstander og situasjoner som ikke er avklarte, navngitte, definerte og tydelige. Kanskje har kunstnere spesielt stor hang til utenomspråklige opplevelser, og andre typer rom og fellesskap enn de alminnelige sosiale og hverdagslige rommene. De som skaper forvalter og formidler kunsten må være med å svare på spørsmålet om hva som er dens verdi.

Men bør kunstfeltet gjøre denne jobben alene? Bør spørsmålet også stilles i andre forum som ikke består av bare kunstnere og kulturinstitusjoner? Kan mannen i gata, gjennomsnittsmenneske, hvermannsen, menigmann, eller rettere – ikke-kunstnere, gi oss en dypere forståelse for kunstens verdi for samfunnet. Eller kanskje snarere kunstens verdi for menneskene i samfunnet. Kanskje er det nettopp ikke-kunstnerne som kan forankre kunstens verdi på et dypere samfunnsmessig plan. Samfunnet er ikke Ludvig XIV, eller avantgarden, men snarere er det skattebetalere flest.

Epilog: Etter debatten gikk jeg for å spise lunsj på en kafé i nærheten. Mens jeg satt der kom Gjengangere forbi – på vei fra KODE til Amalie Skram videregående skole.

To kvinner som satt like ved siden av meg gjorde store, og nokså skeptiske øyne til det lille hvitkledte opptoget.

«Ka i helsikke?»

«Sikkert en eller annen gimmick»

Og det slår meg hvor innmari vanskelige kår kunsten har i den masete verdenen vi lever i. For å kunne beskytte oss selv fra støyen, informasjonen og inntrykkene har folk lært seg å kategorisere og avskrive andre fenomener og mennesker raskt. Vi har ikke tiden eller overskuddet til å undre oss. Det å påkalle oppmerksomhet er i seg selv er blitt suspekt. Man regner med at enhver som stiller seg til skue eller gjør noe påfallende har noe å selge, og er ute etter å få til noe for egen vinnings skyld. Den kommersielle verden har annektert de fleste av kunstens virkemidler.

Det er vesentlig at en grunnleggende forståelse eller fornemmelse for hva kunsten tilfører menneskene finnes og oppleves i folkedypet. Slik at ikke kunsten fortaper seg i en samtale med seg selv, som fra utsiden ser ut som fjollete gimmickeri.