Autentiske parkscener

Parken har en spesiell rolle i byen. Den er møteplass på tvers av alder, sosial bakgrunn og etnisitet, en felles hage for alle byens borgere. Den kan være åsted for både forsoning og konflikt, ettertanke og rangel, og kjærlighet og aggresjon. Den kan være ramme for vakre scener hvor unge forelskede holder hender og unge mødre passer barna sine, men den kan også være et ubehagelig sted hvor fremmede krangler, og hvor sosial nød og rusmisbruk kommer til syne.

I Fri er det nettopp parken som gjøres til scene for handlingen, både i overført og bokstavelig forstand. Forestillingen fant sted i Nygårdsparken, et sted som selv har vært gjenstand for debatt på grunn av rusmiljøet som har oppholdt seg her. Kunstnerduoen Goksøyr og Martens hadde stilt opp et stillas i tre etasjer i en firkant, hvor vi i publikum fikk ta plass i de to øverste etasjene. I midten så vi ned på en statue av en hest med et blomsterbed rundt, og langs stillaset sto benker. Så ble vi tilskuere til det som nesten like godt kunne ha vært en hverdagslig parkscene. I drypp kom stykkets aktører ut: en gruppe parkansatte, en gjeng alkoholikere, et ungt par, en ung jente med gitar, to småbarnsmødre, en mann med avis, og så videre, i tillegg til de tre hovedpersonene som jeg vender tilbake til straks. Aktørene så absolutt realistiske ut, og hadde det ikke vært for at noen er kjente fjes fra forskjellige institusjonsteatre var det lite som skulle tilsi at dette ikke bare var vanlige folk som tilfeldigvis kunne befinne seg i en park en lørdag kveld.

Fri, 2015. Foto: Kim Hiorthøy

Stilisert virkelighet Med til plassen oppe i stillaset hørte også et sett hodetelefoner. Små mikrofoner plasser på skuespillerne gjorde det det mulig å kontrollere hvilke samtaler publikummet hørte. De forskjellige aktørene som befant seg i midten snakket og handlet parallelt, mens lyden zoomet ut og inn i samtalene. Dette ga en oppslukende og vakker effekt og skapte en ekstra nærhet til dialogene. Det tidvis store antallet av aktører som utførte små handlinger i bakgrunnen, aktører som passerte gjennom scenebildet og vekslingen mellom antall aktører i scenerommet, skapte en egen form for scenisk musikalitet, et slags meditativt bakteppe for den handlingen som høreklokkene ledet oss til å høre. Vi fikk en følelse av å være flue på veggen til hverdagslige samtaler, samtidig som teknologien i seg selv var med på å stilisere hendelsene. Effekten var en oppslukende underliggjøring, en slags teatral hyperrealisme. Spesielt tydelig var dette i delene hvor vi fikk innblikk i tankene til Elin (Ane Dahl Torp), og der hvor gitarspillet og sangen til Emily (Emilie Egebjerg) gled over i rene instrumentalspor som så og si satte historien på pause. Spillet med teatrale nivåer ble ytterligere forsterket av måten forestillingen til tider «rant over» i miljøet rundt, og omvendt. Scenerommet ble flere ganger utvidet til rommet utenfor stillaset, slik at det ble vanskelig å vite om personene utenfor var skuespillere eller tilfeldige forbipasserende. På samme måte ble regn og lyder i omgivelsene plukket opp av mikrofonene, slik at vår oppfattelse av dem også ble stilisert.

Mormor, mor og datter Ut fra denne bakgrunnen ble stykkets egentlige historie fortalt. Den handler om forholdet mellom Elin, datteren hennes Signe (Live Miranda Flaten) og moren hennes Karen (Kari Onstad). I løpet av en halvannen times opphold i parken ble spenninger i forholdet dem i mellom gradvis avslørt. Broren til Elin har gått bort, og det kommer etter hvert fram at Karen ikke har klart å forholde seg til det på en god måte. Hun har heller ikke vært noen god mor for Elin og broren under oppveksten, og det er tydelig at dette preger forholdet deres i dag. De gir hverandre hele tiden små stikk, og det er helt klart anstrengende for Elin å være sammen med henne. Signe havner på sett og vis i kryssilden mellom dem, og blir på flere steder en slags brikke i spillet deres. Det hele ender i en åpen krangel hvor Elin konfronterer Karen med hennes oppførsel under oppveksten og i for- og etterkant av brorens død, noe som fører til at Karen går.

Fri, 2015. Foto: Kim Hiorthøy

De vi ikke kan hjelpe Allerede i starten av forestillingen blir Elin oppslukt av en uteligger i parken, som hun synes ligner utrolig mye på broren. Denne karakteren, «Kristian», ligger hele tiden og lurer i bakgrunnen av forestillingen. Han er selv åpenbart forbigått og ute av stand til å ta vare på seg selv, og har flere voldsomme utbrudd hvor han gjør situasjonen ubehagelig eller truende for de andre. Samtidig viser han flere steder et godt hjerte og et ønske om å bistå. Elin bekymrer seg for Kristian, og vil gjerne hjelpe ham. Når en av alkoholikerne som tar seg litt av ham drar sin vei med løfte om å komme tilbake, følger Elin med og håper for seg selv at hun faktisk vil gjøre det. Senere forsøker hun å vekke ham når han har lagt seg ned, fordi hun ikke synes han kan ligge der å fryse. Men Kristian har ingen steder å dra, og Elin har ikke overskudd til å hjelpe ham. Hun har nok med seg og sine. Denne stillstanden gjør seg også gjeldende i forestillingen som sådan. Det er ingen varige bånd som knyttes, og ingen karakterer som forandrer seg selv eller sitt forhold til de andre på en fundamental måte. Den grunnleggende situasjonen forblir den sammen. I stedet for en handling som utvikler seg viser forestillingen litt etter litt hvordan karakterenes fortid preger dem og hvordan de forholder seg til hverandre. Eneste mulige unntak her er konfrontasjonen mellom Elin og Karen, som kan fremstå som om den vil ha ugjenkallelige konsekvenser.

Åpen fortelling Fri viser oss et utdrag av virkeligheten på en vakker og teknisk sett spennende måte. Forestillingen mestrer et stort spenn av følelser, fra det rørende til det lattervekkende. Samtidig sitter jeg ikke igjen med et konkret budskap eller noen spesifikke spørsmål. Goksøyr og Martens vil fortelle en historie, men historien vil ikke nødvendigvis si noe konkret utover seg selv. Både slutten og hva vi skal ta med oss som publikum er, som forestillingens tittelen kanskje antyder, åpen. Likevel sitter jeg igjen med flere løse tanker, om hvordan fortiden preger oss, om hvordan våre utilstrekkeligheter påvirker folk som er avhengige av oss og om hva slags møter som kan finne sted i en helt vanlig park en regntung og kjølig vårdag i Bergen.