Alle trenger et spark i sjelen

Det var et splitter nytt Teater Innlandet teatersjef Janne Langaas ble leder for 1. januar 2011. I løpet av de fem siste årene har hun bygget opp det første regionteatret for Hedmark og Oppland, og for henne har det vært viktig å ikke prøve å ligne på noen andre, men heller å være seg selv.

– Har du noen form for styrende tanke som teatersjef?

– Ja – for meg handler det om å ha respekt for og fokus på den landsdelen jeg er i. Det å drive et teater i to fylker med til sammen 48 små og store kommuner – det medfører andre utfordringer enn å drive teater i de store byene. Delvis er det snakk om praktiske utfordringer – fordi våre to eiere vil at vi skal være i flest mulig kommuner hvert år, men først og fremst handler det om hvordan man programmerer og ser på kunst i akkurat denne landsdelen. Vi skal spille i Fagernes, Lom, Dokka, Koppang og Trysil – det gir meg et annet blikk for hvilket program vi setter opp enn om vi skulle ha laget teater i Troms og Finnmark.

– Hvordan tenker du når du programmerer?

– Det er viktig å få bredde i tilbudet. Et regionteater skal ikke spisse seg inn mot én form eller én type uttrykk. Vi skal ha et tilbud til alle, så vi må både programmere tilgjengelig, men også ta ansvar for det smale. Riktignok går det en grense for hvor smalt det kan bli – og det finnes grupper og forestillinger jeg setter enormt stor pris på når jeg ser scenekunst i Oslo, men som jeg ikke ville ha satt opp her. Likevel, å spille for alle betyr også å spille for de få. Vi må anerkjenne at publikumsgrunnlaget for det smale er mindre her, samtidig som vi må ta sjansen på det smale, det nye, det som snakker fra og med samtiden vår.

– Hvordan finner du den riktige balansen mellom det brede og det smale?

– Hvis du ser på én sesong, så setter vi alltid opp en forestilling som appellerer bredt – akkurat nå er det Om mus og menn. Ved siden av denne setter vi opp noe som oppleves smalere – det kan for eksempel være snakk om ny norsk eller europeisk dramatikk. Vi har spilt installasjonsteater i en container, vi har jobbet med afghanistanveteran-problematikk, og vi har laget samtidsopera for babyer. Jeg synes vi er gode til å bygge prosjekter fra grunnen av – å ta sjansen på at en gruppe kunstnere kommer fram til en severdig produksjon uten å være helt sikre på hva resultatet blir. Vi tør å si ja til en god idé selv om manus ikke er ferdigskrevet, for å si det sånn. Det er mye nytt og norsk på Teater Innlandet.

I tillegg til dette har teatret en danseproduksjon per sesong.

– Her co-produserer vi stort sett med frigrupper. Frikar, Therese Slob og Panta Rei har vi samarbeidet med flere ganger. I tillegg sørger vi for å inkludere Spaserstokken, og vi har alltid et tilbud for barn, som for eksempel Babythriller og Bukkene Bruse vender tilbake. Det trenger nødvendigvis ikke være en familieforestilling, men det kan være snakk om å være ute i barnehager eller på bibliotekene. Skoleforestillinger co-produserer vi med Den kulturelle skolesekken (DKS) i de to fylkene. Vi er ingen hovedleverandør for dem, men samarbeider når vi finner prosjekter alle parter synes er kunstnerisk interessante. Alle forestillingene våre er ute på veien, enten i vår egen regi eller i regi av DKS i de to fylkene. Dette betyr at alle våre produksjoner spiller på både større og mindre arenaer, og vi har et sterkt fokus på å dekke både Hedmark og Oppland. Dette er spesielt viktig fordi vi hadde en trang fødsel i Oppland rundt opprettelsen av Teater Innlandet – det var kun én stemmes overvekt for teateret i Fylkestinget. Vi må vise at vi er verdt satsingen. Så i fjor spilte vi i 134 rom i 42 kommuner – i alt fra kulturhus og grendehus til barnehager, museer og bibliotek.

– Hvordan organiserer dere dette arbeidet, som er nokså omfattende når det kommer til antall arenaer og som naturlig nok medfører variabel kvalitet på arenaene?

– Enkelte forestillinger produseres kun for kulturhus, og da tar vi dem bare med dit. Om mus og menn og Hedda Gabler er eksempler på dette. Men selvfølgelig, Maihaugsalen med 700 plasser og en svær scene er veldig forskjellig fra den i Lom, som har 150 plasser og en liten scene. Det gir en helt annen følelse i rommet og andre forutsetninger å jobbe ut ifra. Da er det prekært at vi har fagfolk i staben som kjenner husene og vet hvordan man skal bygge en forestilling for å ha den på veien, slik at den kan tilpasses de ulike scenene. Ellers spiller vi også fullskala forestillinger på grendehus, men det er andre forutsetninger som møter oss der. Vi kan ikke spille de samme forestillingene som på kulturhusene, og spesialtilpasser produksjonene til denne typen lokaler. Skaff meg en synder og Dikterhøvdingen er to eksempler. Her stiller vi med full scenografi og lysrigg, men med utgangspunkt i et lokale som generelt ikke er tilpasset teater og dans. På grendehusene samarbeider vi med lokale arrangører, og det er viktig for oss å ha nærkontakt med alle spillestedene rundt omkring. Det er klart at det er et komplisert puslespill som skal gå opp, men vi er gode på turné fordi vi har fokus på det.

– Teater Innlandet var nyetablert da du ble tilsatt som teatersjef. Hvordan har du arbeidet for å bygge opp teatret – da spesielt med tanke på det du allerede har nevnt om Oppland, som tidligere ikke hadde hatt en slik satsing på teater?

– Vi har vært bevisste på vår posisjon i landsdelen og hva vi skal være. Når det har vært politisk motstand mot teateret, så har vi jobbet med å ta kontakt og få i stand møter – å ha en dialog med skeptikerne. Når folk skrev i avisen at de ikke ville ha teatret, så tok jeg i alle fall i begynnelsen en kaffeprat med de fleste. Nå var det ikke en motstand mot teater som sådan, men mot en sentralisering av kunnskap og ressurser – så det som har vært viktig har vært å tydeliggjøre at vi er en samarbeidspartner for det frie feltet og andre profesjonelle institusjoner. I den grad vi kan bruke aktører fra Hedmark og Oppland, så gjør vi det. Men vi understreker at vi først ser etter kvalitet, så regional tilknytning. Vi leter også etter tematikk fra disse fylkene og setter det på dagsordenen. Når det gjelder det politiske har Oppland fylkeskommune vurdert teateret to ganger, og de har konkludert med at de er strålende fornøyd. Vi jobber mye lokalt, vi bringer ressurser ut på veien, vi er i dialog med de fleste scenekunstnerne, vi deler kompetansen vår med amatørene, og vi samarbeider og bruker de lokale kunstnerne når det passer med produksjonene våre. Vi er en raus samarbeidspartner for det frie miljøet. Mer enn 60 prosent av det vi setter opp er co-produksjoner med frigrupper, og når de er ferdige med å turnere for oss, så får de med seg produksjonene. Så for eksempel Vesleblakken med Teater Grimsborken har nå spilt over 300 forestillinger over hele landet. Det betyr at våre ressurser ikke bare kommer Innlandets befolkning til gode, men faktisk også et nasjonalt publikum.

– Hvorfor er det så viktig å samarbeide med de frie gruppene?

– Jeg ser ikke noen motsetning i å samarbeide med de frie gruppene og å bygge en profil på teateret. Ofte vil en teatersjef snakke med en ekstern instruktør og bli enig om hva man skal lage, hvem som skal spille, hvem som skal ha scenografien, og så videre. Men jeg snakker like gjerne med en fri gruppe. Hvis kvaliteten på kompaniet er god, så er det ikke noe annerledes å samarbeide med dem enn med en instruktør vi ansetter. Det handler også om å ta vare på de som ikke har like mange ressurser som oss, og det mener jeg vi har en plikt til å gjøre. Vi får tilbake en kunstnerisk kapital som vi ikke ville ha fått ellers når vi inviterer et annet kunstnerisk blikk inn i teateret – det er givende, og det er kunstnerisk interessant. Det kan komme en idé fra meg eller fra gruppen, og så møtes vi i en kunstnerisk visjon. Og det som da lages her kunne ikke bli laget noe annet sted. Ta for eksempel Grisebondens kunst, som er et typisk slik prosjekt. Koreograf Therese Slob kom med idéen: Tenk om man kan lage en samtidsdansforestilling om grisebønder. En utrolig kul idé, som hører til her, i et distrikt med mange bønder. Vi utviklet prosjektet sammen, og resultatet er jeg skikkelig stolt av.

– Dette handler om den lokale forankringen, som du allerede har vært inne på. Hvorfor er dette så viktig?

– Det å ha en lokal forankring er viktig fordi det handler om publikums eierskap til teateret. Nord i fylkene våre må folk reise langt for å komme til teateret, men sør i Innlandet kan folk kjøre i en time og komme til et større teater i Oslo. Så hvis det skal være noen vits i at vi er her, så må vi gjøre det relevant for nettopp denne landsdelen. Vi må skape eierskap til oss og forestillingene. For eksempel kan vi gjøre det ved at vi bruker lokale skuespillere – som vi gjorde i Pippi Langstrømpe. Her var åtte av ni aktører fra vårt distrikt – og da sitter publikum i salen og føler stolthet og eierskap overfor dem de ser på scenen. Vi bidrar til at kunstnere kan bo og arbeide i distriktet, det er med på å markere Innlandet – det gjør folk stolte av landsdelen sin.

– Er det tilbakemeldingen du får fra publikum – at de er stolte?

– Nå skal jeg være forsiktig med å si det, for det blir kanskje litt synsing. Men ta en av våre skuespillere, Tom Styve fra Lillehammer – det er liten tvil om at publikum kommer for å se ham. De er stolte av å ha lokale aktører på scenen, som de ser gjør en god jobb. Jeg ser at dette gir opplevelsen et ekstra løft. Det berører dem.

– Dette henger sammen med Teater Innlandets visjon om at ”alle trenger et spark i sjelen”.

– Ja – i denne visjonen ligger det at vi skal bevege og berøre. Det vi programmerer skal treffe mennesker. Du skal ikke gå inn i salen og være likeglad når du går ut igjen, og så legge det fra deg i morgen. Vi leter etter stoff som setter seg fast på en eller annen måte. Det kan være glede, provokasjon, politisk engasjement. Og så må vi spørre oss – hva kan vi gjøre for at det skal treffe? For eksempel når vi setter opp Pippi, som er så velkjent – da må vi være sikre på at det skal være den beste Pippi folk har sett. De skal elske Pippi, bli triste når faren reiser, og når hun står og spiller el-gitar på slutten, så skal de stå og hoppe i stolene. Dette er en forestilling du skal huske. Og det er klart at det er et hårete mål å skulle oppnå dette på alle forestillinger, men det er også slike mål man må ha. Hvis man skal safe hele tiden, så er det ikke noen grunn til å ha et regionteater. Målet er å treffe folk, og samtidig sette opp realistiske forventninger for hvor mange vi kan klare å treffe. På enkelte forestillinger kan det være satt opp et mål om at det skal komme 40 publikummere i snitt, fordi det er smalt på små steder. Har man definert hvor mange man forventer at kommer, så blir alt over det bonus. Og på steder hvor det ikke har vært teater før, så må man bygge opp publikummet litt etter litt for hver gang man er der.

– På disse små plassene, hvordan tar de da for eksempel imot et installasjonsteater i en container, som du nevnte tidligere?

– Drømmecontainer’n, ja – det var gøy! Da reiste vi rundt og satte denne containeren på torg og liknende. Det var plass til 15 stykker inni den, og til slutt hadde det vært 1000 publikummere innom. Forestillingen varte i et kvarter og den ble spilt av én skuespiller som ikke sa noe. På større steder kom folk av seg selv og spurte hva dette var, men på mindre steder måtte vi invitere folk inn. I en bygd la jeg merke til at en eldre mann hadde sittet og sett på fra avstand. Han hadde mange unnskyldninger for hvorfor han ikke skulle gå inn i containeren, men til slutt fikk jeg lokket ham inn, og når han kom ut igjen så sa han at dette var det største han hadde vært med på. Han gikk bort til kameratene og sa at dette måtte de se! Dette er et spark i sjelen – når de får en annen opplevelse enn det de trodde de skulle få. Og han har nok aldri glemt den forestillingen.