Absurd begjær

Det synet som smalt i øynene mine da jeg steg ut av Widerøe-flyet på kortbaneflyplassen i Vadsø en gang for lenge siden overgikk med god margin alt jeg hadde hørt om Finnmarksvidda. «Æ har vært på både Hardangervidda og Besseggen, men det blir liksom litt før trangt før mæ», kommenterte hun som hadde kommet for å møte meg. Derfra bare steg det. Dagen kulminerte i ei badstue sammen med noen lokale karer med kjeftamentet i orden og nok øl. Dagen etter skulle jeg være med verten min en snartur til et marked over grensa til Finland for å kjøpe badstueovn til hytta hans, med innlagt stopp for å ta Varangerjomfrua, en naturlig steinskulptur av en naken kvinne som ligger i fjæra, i øyesyn. Snarturen tok hele dagen.

I løpet av oppholdet mitt var det ingen som gjorde noe som helst for å avlive eller korrigere de mytene jeg som romantisk anlagt søring hadde om finnmarkingene. Sånn sett er det som det skal være at Per Hansen, etter å ha kjørt 40 mil (som man gjerne gjør på de traktene) for å få ha seg, ber sin forventningsfulle elskerinne om en skvett V60-kaffe, for «Det er ingenting som kombinasjonen av V60 og fittesaft.» I det hele tatt vrimler det av ... saftige... uttrykk i Siri Broch Johansens Per Hansen – en trofast mann.

Sex og sinne Det er begjær det handler om. I sin mest voldsomme, hodeløse, rent ut sagt absurde form, slik det kommer til uttrykk hos to mennesker som ikke har noe å tape. Også viser det seg etter hvert at de kanskje har det likevel. For eksempel når den ene, kvinnen selvfølgelig, begynner å blande kjærlighet inn i likningen.

Siri Broch Johansen var sint, noe jeg har inntrykk av at hun ofte er, men mest på vegne av behandlingen det folket og det landet hun tilhører, Sápmi, er blitt og blir utsatt for. Denne gangen var hun sint rett og slett fordi hun syntes det var for lite sex mellom voksne mennesker i norsk dramatikk. Så da gjorde hun noe med det, gikk til Riksteatret og fikk fullt gjennomslag. Hun er en Jill of All Trades, forfatter, musiker, slampoet, aktivist, kurs-og foredragsholder, oversetter, kulturrådsmedlem og dramatiker. Alt med utgangspunkt i nordområdene og det samiske. Så vidt jeg har skjønt er Per Hansen – en trofast mann blitt til under vingene til Dramatikkens hus.

Intimitet med for- og etternavn Plottet er enkelt: Silje Jansen, en moden, godt voksen kvinne, som etter et havarert forhold bor for seg selv oppe i skogen, støter en dag hos et bilutleiefirma borti Per Hansen som «satt og ruva bak utleieskranken». Han lurer på henne en bil som han kalkulerer med at krever reparasjon etter en stund. Og slik blir det til at han må kjøre de 40 milene til Silje Jansen.

De omtaler hverandre konsekvent med både for- og etternavn. Det i seg selv gir relasjonen avstand og spenning midt oppi kjønnsorganene og saftene og det gir teksten en spesiell form for luft og rytme som kler den.

Per Hansen pleier en dødssjuk kone som generøst råder sin mann til å skaffe seg en elskerinne. «Det siste sa hun ikke, men jeg tror nok hun ville sagt det hvis vi hadde snakka om det. Nå er det mange år siden hun klarte å snakke».

Det starter som et slags fortellerteater hvor Ida Løken Valkeapää som Silje Jansen (et navn det, med eller uten hensikt, er fort gjort å assosiere til forfatterens navn - ved ettertanke gjelder vel dette også navnet Per Hansen) surrer nervøst rundt på scenegulvet i Hilde Hauans enkle, effektive scenografi bestående av en sofa i flyttbare deler med klare farger i ånden etter Mondrian og 1920-tallets geometriske kunst. Hun forteller andpustent om møtene med Per Hansen. Hun venter på et signal fra ham om hvorvidt han kommer eller ikke, priser hans kuk, som er «sjukt stor», demonstrerer med bevegelser som ikke kan misforstås hva hun bruker den til, beskriver hvordan hun forbereder hans ankomst – vasker, lufter og kjøper god mat.

Den etterlengta Mannen Etter den forholdsvis lange introen kommer endelig den etterlengta Mannen inn, gestaltet av veteranen Stig Henrik Hoff. For at det ikke skal være løgn bekjenner Silje Jansen på et tidlig tidspunkt at hun er «ikke engang bittelittegranne skeiv». Per Hansen kontrasterer og balanserer Silje Jansen perfekt med sin dype røst og sitt sindige temperament der han rolig spør om hun har «kaffe til en farende fant». 

Og så vandrer fortellingen og utspillingen av relasjonen dem imellom videre, og lengre – men ikke veldig langt – inn i de mer kompliserte indre irrgangene deres. Forholdet vakler. Sjelene – og kjønnsorganene – deres, er såre av all den heftige aktiviteten. Musikeren Elle Maija Klefstad Bær er til stede på scenen hele veien, som med- og motspiller, for det meste med en luftig lydende, trådløs elgitar.

Valkeapääs heftige, lettere hysteriske måte å spille ut Silje Jansen på passer i utgangspunktet godt til en lett tilårskommen kvinne som endelig øyner et håp. Men jeg synes det blir for mye av det. Karakteren blir endimensjonal til det karikerte, noe som ikke kun skyldes Valkeapää, men også har med tekstens utgangspunkt å gjøre. På et tidlig tidspunkt hevder hun at det var «den skarpe hjernen» hennes Per Hansen i utgangspunktet falt for. Hun refererer sitt engasjement i «Den rå koloniseringa av Sápmi som aldri tar slutt. Regjeringa som bare skiter i Fosen, skiter i Øyfjellet, skryter av elektrifiseringa av Melkøya, lar menneskerettighetsbrudd i arealsaker fortsette og fortsette, og hvor forferdelig grusomt vanskelig det er hver jævla gang når en bitteliten rettighet skal tilfalle oss». Men det stopper der. Per Hansen framstilles og spilles vakkert av Stig Henrik Hoff som en langt mer nyansert og reflektert type. Hoff er solid forankret i sitt eget arbeid som skuespiller og jeg må innrømme at jeg midt oppi dette hurlumheiet blir en smule rørt av at det endelig er mannen som kommer best ut av det.

Konvensjonelt drama Elle Maija Klefstad Bær sitt musikalske bidrag veksler mellom det passivt stemningsskapende og det mer intervenerende. Mellom rock 'n' roll-klisjeer, som jeg opplever som meningsløse, og fantastiske partier med joik som setter en tone som gir det hele en uuttalt mening jeg ofte ellers tar meg selv i å savne.

I programtekst og intervjuer får Siri Broch Johansens tekst mye skryt av både teater og regissør, som noe de «aldri har sett makan til». Dette vil jeg tro i stor grad skyldes det rå, uforstilte språket. Bortsett fra det er jeg, på bakgrunn av det jeg har sett av Broch Johansens øvrige arbeid, overrasket over hvor konvensjonelt et drama Per Hansen – en trofast mann er. Det er mye ren tekst, mye beskrivelse, mye fortelling, mye forklaring. Regissør Hanne Tømta har riktignok brukt skuespillernes fysiske potensial for alt det er verdt. Den siste scenen utgjør i denne sammenhengen et vakkert, stilisert sluttpunkt, som ga meg et flott bilde av hva dette kunne blitt. I den andre enden av skalaen: «Når avtalen er gjort (med Per Hansen), springer jeg som en trekkoppmus», sier Silje Jansen tidlig i forestillingen. Også gjør hun akkurat det. Lenge.

Men så er det vel på tide at jeg minner meg selv og deg om at dette er sett fra andre rad på Riksteatret, i Nydalen, i Oslo, rett ved T-banen og stoppestedet for buss 37 som praktisk talt bringer meg fra dør til dør. Det er langt til det stedet hvor jeg landa en gang for lenge siden, hvor det å kjøre 40 mil er en hverdagslig sak, og hvor denne forestillingen har turnépremiere 12. oktober.