Å snakke med målgruppen

Et fellestrekk ved diskusjoner om scenekunst for barn og unge er et uutalt ønske om å overvinne gapet som skiller oss, de voksne, fra dem, ungdom og barn. Kunstnere, arrangører og foreldre forsøker iherdig å skue inn i barn og unges mystiske sinn for å avdekke hvordan de erfarer scenekunst. Undervurderer vi deres intelligens? Burde scenekunst for barn og unge ha som hovedmål å være underholdende? Eller skal den tvert imot være et alternativ til det underholdningsmaskineriet som omringer dem; en mulighet til å tre ut av den uendelige strømmen av intetsigende inntrykk som preger hverdagen deres? Scenekunst.no, kunstloftet.no og det nyoppstartede periskop.no er arenaer hvor slike problemstillinger diskuteres.

Oversikt En annen sentral aktør som er toneangivende i denne samtalen er Scenekunstbruket. Scenekunstbruket har som oppgave å holde oversikten over og veilede scenekunstprosjekter rettet mot barn og unge, og er dermed med på å påvirke tilbudet som ikke finner sted ved institusjonene. Hvert år arrangerer Scenekunstbruket festivalen Showbox. Festivalen er først og fremst en møteplass for scenekunstnere, arrangører og andre som arbeider med og har en interesse for scenekunst beregnet på de i alderen 0-20. Over fem dager vises teater- og danseforestillinger fra inn- og utland med barn som målgruppe. Showbox vil først og fremst være et rom for et bredt spekter av forestillinger, men det er også en arena hvor det legges opp til at deltakerne skal ta del i en diskusjon om hvordan kunstnere og arrangører kan arbeide for å sikre den kunstneriske kvaliteten på scenekunst beregnet på barn og unge.

Aktiv samtale Tema for årets åpningsseminar Medvirkning/Påvirkning var nettopp kvalitet. Ådne Sekkelsten, leder av Scenekunstbruket og kunstnerisk leder for festivalen, ønsket velkommen ved å understreke at en aktiv samtale bidrar til å heve kvaliteten på scenekunst for barn og unge. Seminaret presenterte også en mulig løsning på problemet om hvordan man kan forbedre kvaliteten: Hva med at barn og unge får komme til orde, og si hva de mener om scenekunsten de utsettes for?

Seminaret ble ledet av Ingvild Bræin, redaktør for periskop.no. I føste del av seminaret, med den noe uinteressante tittelen Elev/skole/arrangør, var faglærer ved Nittedal ungdomsskole Irene Mcintyre og Johann Hafnor fra Østfold kulturutvikling invitert til en panelsamtale.

Arrangørene lot også ungdommer entre scenen. Une Sekkelsten og Henning Driveklepp er begge førstegenerasjons SUSere, en forkortelse for Scenekunstbrukets Unge Stemmer. Under fjorårets Showbox så de alle forestillingene som ble vist under festivalen og skrev anmeldelser som ble publisert på bloggen scenekunstbruket.blogspot.no.

Å ytre seg gir interesse Ungdommene argumenterte for viktigheten av at deres stemmer blir hørt, særlig fordi dette er en måte å få dem interessert i scenekunst på. Henning Driveklepp kunne fortelle at det å være SUSer var med på å åpne opp teateret som kunstform for ham. Ikke bare fordi han fikk se forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet, men også fordi han fikk anledning til å si hva han mente om forestillingene.

Det samme ble understreket av Irene Mcintyre. Hun er ungdommenes tidligere lærer og har vært kontaktperson for SUS-prosjektet. Mcintyre fortalte at hun ikke selv hadde en spesiell interesse for scenekunst, men at hun allikevel valgte å engasjere seg i dette prosjektet fordi hun mente det ville være en positiv opplevelse for ungdommene. – Scenekunst er med på å utvide barns livsverden, sa Mcintyre, men hun påpekte også at det å la ungdommene reflektere over og diskutere kvaliteten til scenekunsten de ser, kan bidra til å skape aktive deltakere i et demokratisk samfunn.

Lav kvalitet I et rom hvor de fleste av tilskuerne arbeidet med eller for Den kulturelle skolesekken (DKS), var Henning Driveklepp brutalt ærlig i sin skildring av DKS' teaterforestillinger. Han oppgav forestillingenes lave kvalitet som en forklaring på at han i utgangspunktet var negativt innstilt til scenekunst. Fortvilelsen var til å ta og føle på, og mellom DKSere i salen ble det hvisket «Er det virkelig sant? Er det her oss han snakker om». Driveklepp så ikke ut til å være nevneverdig affektert, og konkluderte:

– Problemet er helt enkelt at forestillingene ikke er gode nok. De er ikke underholdende, og de lykkes ikke i å engasjere oss. Da må vi gjøre noe lurt.

Dette siste utsagnet utløste en lett latter blant tilhørerne. For hva er egentlig dette lure?

Une Sekkelsten foreslo å videreutvikle ordningen med kulturverter på ungdomskolen. Hovedoppgaven til dagens kulturverter er, ifølge Une Sekkelsten, å ønske kunstnerne velkommen til skolen og sørge for at de får vann og kaffe. Kunne disse ungdommene også være med på å velge ut hva slags scenekunst som skal vises ved skolene?

Spinattenkning Tilhører Henrik Køhler, som er involvert i et søsterprosjekt til DKS i Danmark, fortalte at man her har opprettet et såkalt kulturcrew bestående av elever som er med på å bestemme hvilke forestillinger som skal vises ved skolene. Da lærerne ble spurt om de likte ordningen, svarte de «Ja, men hvordan får vi elevene til å velge riktig?». Ifølge Køhler viser utsagnet hva som har preget tankegangen. Lærere, arrangører og kunstnere—eller, sagt med andre ord: de voksne—bestemmer hva barna og de unge skal se. – Det handler om å gi slipp på denne spinattenkningen, hvor vi tror at vi som voksne vet hva som er sunt for barna, sa Køhler. Hans erfaring var at elevene valgte utfordrende, nyskapende og interessante forestillinger.

Men hvordan bør en slik utvelgelsesprosess og dialog med målgruppen organiseres?

Læreplan Johannes Hafnor kunne fortelle at Østfold kulturutvikling har forsøkt å engasjere elever på samme måte som SUS, men at det var utfordrende å finne og holde på engasjerte elever og lærere. Ordstyrer Ingvild Bræin påpekte at slike prosjekter lett blir personavhengige, noe Hafnor sa seg enig i. «Det er avhengig av ildsjeler som henne», sa Hafnor, mens han nikket i retning av Irene Mcintyre.

Irene Mcintyre mente på sin side at det finnes mange engasjerte lærere, og at hun gjerne kunne sette feltet i kontakt med dem. På spørsmål fra salen om hvordan DKS kan bidra til å få igang prosjekter som ligner på SUS, foreslo Mcintyre å utforme poenger og argumenter som knytter opplegget til læreplanen. Å sende ungdommer til Showbox kan for eksempel forstås som tilpasset undervisning for elever som trenger ekstra utfordringer.

Dette utsagnet skapte debatt. Mcintyre understreket at det ville være umulig å involvere alle elever i et prosjekt som SUS, fordi prosjektet krever høy grad av selvstendig arbeid.

Fra salen ble det påpekt at det er problematisk å gjøre en liten gruppe til representanter for alle. Østfold kulturutvikling forsøkte å balansere dette ved å hente inn skriftlig tilbakemelding fra alle elever som hadde sett en forestilling, men Hafnor fortalte at kvaliteten på slike tilbakemeldinger varierer.

Kvalifisert? Henning Driveklepp opplevde å bli kritisert da hans anmeldelse av Hege Haagenruds forestilling Juryen fra SUS-bloggen ble publisert på scenekunst.no i fjor. I kommentarfeltet ble det stilt spørsmål ved om han i det hele tatt var kvalifisert til å vurdere scenekunst. Driveklepp syntes det var vanskelig å forholde seg til kritikkken, av den enkle grunn at forestillingene han så var beregnet på ham.

Dersom ungdom er målgruppen, burde ikke de ha noe å si om kunsten?

Henning Driveklepp og Une Sekkelsten oppfordret seminardeltakerne til å ta kontakt med årets SUSere. Disse fortalte meg i pausen at mange av forestillingene som ble vist da de gikk på barneskolen, var vanskelige å forstå. Ofte måtte læreren i etterkant av forestillingen klargjøre hva forestillingen handlet om. SUSer Martine Karlsnes mente at DKS har forbedret seg de siste årene, og at det er blitt lettere å kjenne seg igjen i forestillingene som vises.

Å involvere målgruppen Annen del av seminaret handlet om hvor stor innvirkning barn og unge bør ha på de kunstneriske prosessene. Scenekunstner Rasmus Jørgensen og Elisabeth Aars fortalte begge om hvordan de hadde involvert målgruppen i sine arbeider, og arbeidet Rom for Dans gjør på feltet, ble presentert.

Danser og koreograf Belinda Braza snakket engasjert om hvorfor det er viktig å arbeide for at forestillinger ikke «går over hodet» på målgruppen. I sine arbeider lar hun ungdommer gi tilbakemelding mens hun utvikler forestillingen.

– Det er en sår prosess, fordi du blottstiller hjertet ditt og sier «Stikk hva du vil inn i det»», sa Braza.

Forestillingen Fear Infection ble trukket frem som et fruktbart eksempel. Fear Infection handlet i utgangspunktet om ensomhet og å møte veggen. Da Braza viste den for ungdommer, oppfattet de den som en forestilling om mobbing. Braza spisset deretter forestillingen i den retningen.

– Vi kommer inn på deres skoler, invaderer deres gymsal og tvinger dem til å se på vår kunst. Da har de gjort seg fortjent til å komme med tilbakemeldinger, mente Braza.