Å koke bort i sin egen kritikk

Det går en vandrehistorie om den avdøde forfatteren Clarice Lispector: Rett før hun døde skal hun ha ringt til flere unge forfattere som hadde sendt henne tekster i håp om lesning for å si at hun ringte fra graven. Hun så nok på disse oppkallene som grov underholdning, og jeg tenker på historien etter Norgespremieren på den sveits-tyske dramatikeren Sibylle Bergs Og verden forsvinner sikkert med meg. Forestillingen begynner nemlig med replikken «om noen måneder er jeg død», og det er noe nesten profetisk og allvitende over utsagnet som minner meg om Lispectors oppringninger fra graven. Selv møtte jeg tekstene til Berg i starten av 20-årene, og jeg har alltid vært fan. Berg har skrevet utallige skuespill, romaner og essays, og skriver seg inn i sterk tyskspråklig litteratur- og teatertradisjon. Berg er både blitt sammenlignet med Elfriede Jelinek og Thomas Bernhard, men der Jelinek arbeider med et ekstremt bilderikt språk, er Berg mer direkte i språket sitt, og der Bernhard er rasende og oppfarende, er Berg som regel litt mer tvetydig. Og verden forsvinner sikkert med meg er den siste delen av Bergs tetralogi om kvinneliv, og alle stykkene har hatt urpremiere på Gorki-teatret i Berlin.

Statisk regi

På Torshovteatret henger det en lysekrone lavt i rommet, scenen er dekket av et gult teppe, og det er en liten dreiescene midt på som de fire skuespillerne Marte Solem, Marika Enstad, Andrine Sæther og Liv Bernhoft Osa sitter på. De fire skuespillerne er kledd i beige sykehusdrakter, og i bakgrunnen spilles det av lyd som jeg tolker som en respirator. Teksten kretser rundt en gammel, døende kvinne som ligger på dødsleiet. Derfra ser hun sine yngre alter-egoer fantasere om å vende tilbake til verden som selvmordsbombere for å uttrykke hat mot systemet og demontere motsetninger i de normative livssyklusene. Teksten er en spiral av påstander hvor vi stirrer inn i slemme menn, jobbintervjuer, skumle turer på vei hjem fra byen, shopping, aldring og hva samfunnet gjør mot og med kvinner. På Torshovteatret spiller skuespillerne teksten ganske monotont. Det er noen unntak, det finnes replikker som tydelig blir sagt med ønske om latter og andre med større alvor eller integritet. Det er tydelig at regissør Mari Vatne Kjelstadli har valgt å gi den rom og plass, men etter hvert som forestillingen skrider frem synes jeg regien blir statisk og bygger opp under en kjedelig norsk tradisjon hvor man ofte møter ordrike tekster med minimal regi. Kanskje er det gjort i håp om at vi som ser på skal synes at de de litterære kvalitetene er nok, men jeg har sett flere Berg-oppsetninger i Tyskland og liker den reelle boksekampen som ofte oppstår når skuespillerne skal spille teksten og vise dens teatrale potensial. Det jeg opplever som statisk regi kan henge sammen med måten skuespillerne leverer teksten på. For når jeg leser den, finnes det raseri, sorg og sinne, men når jeg ser og hører den på scenen, er det veldig små skift, og teksten føles slappere og lite slagkraftig i rommet. Jeg undrer meg over hvorfor det for meg ser ut som at de ikke har hatt det morsomt med teksten. De kunne lekt mer med fordoblinger og kor, noe Berg nesten ber om selv når hun skriver at samfunnet er formatert av kapitalisme og ikke lenger kjenner individer, bare forbrukere.

Middelklasseharselas

Teksten harselerer med kjernepublikummet til Nationaltheatret, “middelklassen”, og den som taler i teksten taler også fra et privilegert sted. Min venninne kalte stemmen i teksten for en blekksprutkvinne, en kvinne som sikkert har vært i stand til å gjøre litt av alt – passe barn, betale regninger, arbeide, pilates og ha mekanisk sex. Det er som om teksten mister litt kraft, og kritikken koker bort i egne klisjeer, og jeg tenker på hva slags erfaringer vi iscenesetter og utstiller på den scenen vi kaller for vårt nasjonalteater. Det blir litt sånn evig klagesang å gå til spørsmål om struktur, men om det mest eksperimentelle og kritiske Nationaltheatret kan komme opp med er tyske dramatikere med et skråblikk på middelklassen har teateret i en tid som utfordrer vår kollektive samvittighet og bevissthet sviktet sitt mandat. Når de synger Bella Ciao og Carola eller går inn i et parti om klær og dyremønster og forsvinner ut og kommer tilbake kledd i ulike kjoler med dyreprint som om de er 40 år for sent ute til skoleballet sitt, skjer det små, men effektive skift som viser noe av det performative potensialet som ligger i teksten. På slutten blir lysekrona trukket opp, og de ligger på den gule dreiescenen i pompøse kjoler som døde Sofia Coppola-aktige Marie Antoinettes av middelklassen. I Sebastian Nüblings iscenesettelse på Gorki fra 2020 ropte og hamret skuespillerne teksten utover publikum, de dyttet rekvisitter foran seg og lekte med en ekstrem performativet. Det er ikke det at jeg ønsker meg en replika, men en fornemmelse av hva Kjerstadli vil med teksten kunne ha vært en begynnelse. Kjerstadli har i en årrekke arbeidet som dramaturg på Nationaltheatret før hun selv begynte å ha regi. For meg virker det som om hun har interesse av å skape rom hvor teksten får plass og publikum kan ta det inn og resonnere med den. I utgangspunktet er jo det et sympatisk prosjekt, men faren ved det er at regien på et vis uteblir. Jeg er tilhenger av at det skal finnes ulike veier inn til iscenesettelse og tror ikke at den nødvendigvis behøver å springe ut av regifaget, men det må finnes en overordnet idé, lyst og begjær som de andre kan hekte seg på og bygge ut fra, og det føles ikke som de har klart å finne det kollektivet startskuddet i Og verden forsvinner sikkert med meg. Det er mye mulig at Kjeldstadli har hatt lyst til å lage ​​en mer sorgfull og melankolsk versjon, for det laget finnes jo også i teksten, men om det var tilfelle, hadde det fortsatt krevd en tydeligere performativet og retning i skuespill, kostymer og regi. Jeg var ikke en av de som henga meg til fanklanen da Camara Lundestad Joofs De må føde oss eller pule oss for å elske oss hadde urpremiere på Torshovteatret, men jeg blir sittende å tenke på den iscenesettelsen fordi det finnes visse likheter mellom tekstene, og jeg synes at den iscenesettelsen i større grad turte å gå lenger i å dissekere tekst og tre noen egne erfaringer og følsomheter over den som kledde materialet og gjorde at noe sto på spill. I Og verden forsvinner sikkert med meg er det som om de absolutt ringer fra graven, og det er ikke grov underholdning verken for dem eller oss. Det finnes tidvis fine leveringer av tekst, særlig hos Liv Bernhoft Osa, men samspillet og ulikhetene i stemmene kunne ha skapt et mye mer komplekst og sammensatt performativt spill. Det rasende, det viltre, det som gjør at det kunne blitt en dødsfest selv Satan hadde villet komme på uteblir distinkt.