Å forelske seg i sin egen idé

Romanforfatteren Kenneth Moe meldte overgang til teateret med den sceniske romanen Camgirl som kom ut i fjor. Nå har prosjektets to andre bestanddeler, en forestilling og en kortfilm, fått premiere i pyramiden på SALT. Med dette debuterer Moe både som dramatiker og regissør, hjulpet av scenekunstner Ibrahim Fazlic som dramaturg. Romanen utgjør utgangspunktet for manuset til forestillingen og den påfølgende kortfilmen. Scenografien (Anna Hoelsæter Hansen) består av en installasjon av harde kasser dekket av mykt, lyst plysjstoff og små led-lys, som dem man henger på juletreet. Kassene er plassert bak tynne, nesten gjennomsiktige gardiner på midten av scenen, og oppå dem sitter det en jente (Amalie Mikkelsen Vere). Området er lyssatt i et dust, rosa lys med blålig skjær. Det er søtt og koselig og gir assosiasjoner til et jenterom Jenta gløtter ut mot publikum og kaster frekke kommentarer til brukernavn som typisk hører til nettforum. Over en dempet pop-aktig musikk (William Kjeldsberg/Nina Gaarden) plinger det i rommet, og vi skjønner at hun responderer på meldinger vi ikke ser. Hun er vår camgirl. Hun er søt, kledd med høye hvite strømper, et kort skjørt og en kort topp som gir assosiasjoner til sexy undertøy. Oppå har hun en stram jakke og et kors i et smykke rundt halsen. Hun er nesten ikke sminket. Etter en liten stund reiser en mann (Jørgen Drageset Dydland) seg opp bak i amfiet. Han har New Balance sko, t-skjorte inni en skjorte og jeans. Håret er halvlangt og tre-dagers skjegget har blitt et fem-dagers skjegg. Han ser kanskje litt uflidd ut, men ellers som en vanlig fyr som henger sånn passe med i tiden.

Møte på skjerm

Pyramiden har et av de bratteste amfiene i Oslo, og den mannlige skikkelsen ruver over jenta. Han fremstår moralsk og fysisk overlegen i det han anklager henne for å utnytte kundene som bare søker kjærlighet. I en ping-pong-utveksling av replikker prøver de både å utfordre og å nærme seg hverandre. De snakker om tro, gutten vil at hun skal be for ham, jenta sier hun kan be om kvelden, men han presiserer at han vil at hun skal be foran ham. Jenta synes det er for privat, men ender til slutt med å be en seksualisert og tullete bønn. Opptrinnet er morsomt, og ordleken om å be for eller be foran fungerer godt. Underveis i den litt stive dialogen graver gutten etter hvem jenta egentlig er. Han finner blant annet ut at hun heter Beate, det er i alle fall det hun sier. Beate blir sittende på senga, blikkene til publikum hviler hele tiden på henne. Det er noe nakent og prøvende i kroppsspråket hennes som står i kontrast til de rappe kommentarene. Hun veksler mellom ulike halvdristige og flørtende positurer, som å spre beina tilsynelatende tilfeldig. Det er ubehagelig å se på. Etter hvert kommer gutten også ned på scenen opplyst av et grønnere lys. Det er tydelig at de ikke er i samme rom, de er bilder fra hver sin skjerm. Det dramaturgiske toppunktet kommer når gutten forteller om den gangen han nesten voldtok en kvinne som minnet om Beate. Eller kanskje var det ikke en nesten-voldtekt, kanskje likte hun det røffe forspillet, men avbrøt ham før selve akten fordi han ikke var overskridende nok. I denne scenen får skuespillerne endelig nærme seg hverandre fysisk når han begynner å spille ut historien han forteller. Gutten krysser over i Beates område bakfra og stikker hånda gjennom gardinen. Han presser hodet hennes mot underlivet sitt og mimer at han blir sugd. Hun fryser til, og han forsvinner opp igjen i amfiet hvor han blir stående å slå på en dildo. Hennes fryktreaksjon er hans kink, og når han nærmer seg klimaks, nærmer vi oss slutten av forestillingen, det er like før tiden han har betalt for er ute. Beate avslutter med å si noe sånt som «vi sees», før hun trer inn i en helt annen karakter, klar for neste kunde. Det begynner å demre for publikum at møtet kanskje ikke var like spontant som det fremstod i begynnelsen av forestillingen.

Flate karakterer

Jeg sliter med å koble meg på karakterene. Spillet er delvis realistisk, delvis fylt av flate skuespillerklisjeer. Det ser ut som de leter etter motivasjoner og klassisk dynamikk i fremføringen av teksten, og jeg blir usikker på hvilke valg som er tatt i møtet med iscenesettelsen. Med et prosjekt som består av varianter av samme tekst, blir det åpenbart at Moe gjennomgående leker med rollespill og forestillingen i forestillingen. Jeg skulle bare ønske at leken kom tydeligere fram, sånn at jeg som publikummer får være med underveis. Kanskje er det en blanding av premierenerver og svak regi som gjør at teksten må bære mesteparten av tvetydigheten i rollespillet alene. Etter videosamtalen og forestillingens slutt, runger Moes stemme over høyttaleren og forteller oss at de levde ulykkelig i alle sine dager i en evig tjenesteutveksling. Eventyrgrepet finnes ikke i boka, og den kjennes først påklistret som en slutt utenpå slutten. Så forteller Moe at det kommer en dessert i form av en kortfilm. Vi skal bare vente litt. Følget mitt går i baren mens jeg blir sittende og se på Moe som prøver å rette ut den tynne, men bølgede gardinen på bakscenen nok til at den kan fungere som et lerret. Jeg blir overrasket over at jeg synes det er rørende å se på.

Det samme møtet?

Filmen tar oss tilbake i tid og viser guttens første møte med jenta. Bakgrunnen for filmen, og hvordan den er tenkt i sammenheng med forestillingen, kommer igjen fram av Moes fortellerstemme, nesten i forbifarten, noe som gjør den lett å overse. Først gjorde jeg også det fordi den ikke passet med min tolkning av prosjektet. Min tanke var nemlig at Moe undersøker det samme møtet igjen og igjen i tekst, på scenen, i film. Men hvis kortfilmen er det første møtet, forskyver det tolkningen av forestillingen vi nettopp har sett. Da blir møtet på scenen et metaspill, gutten og jenta møtes ikke for første gang, men de spiller at de gjør det for hverandre. Samtidig spiller Moe selv i kortfilmen, noe som peker i retning av at møtet er mer generelt, de er navnløse roller i møter som gjentar seg. I iscenesettelsen fremstår menneskene som harde flater, skjult og beskyttet av rollene de spiller. Det er lite plass til luft og pauser mellom replikkene, de skytes frem og tilbake som om de har blitt sagt mange ganger før. Etter å ha sett filmen tenker jeg at det er en del av poenget, men som tilskuer til forestillingen var det likevel litt uengasjerende. Karakterene fremstår lite sårbare og menneskelige. Jeg tror skuespillerne prøver å skape følelsen av noe umiddelbart og gjentakende på samme tid, noe som er en utfordrende oppgave, særlig innenfor denne forestillingens rammer. I et prosjekt som handler så mye om kropp, både nærværende og aller mest fraværende, ville jeg likt at de fysiske kroppene ble gjort enda mer ut av i scenerommet. Filmen har en annen dynamikk enn forestillingen. Særlig liker jeg lydbildet som består av en pust som begynner så stille at jeg ikke forstår at den kommer fra høyttalerne, før den intensiveres i styrke og understrekes av en underliggende bass. Men dialogen i filmen er påfallende lik den i forestillingen, nesten gjentagende. Kameraet går tettere på jenta. Hun er kledd mer sexy enn i forestillingen, sengen minner om scenografien, men i filmen ser det ut som de har en ekte seng. Likevel virker hun mer beskyttet i filmen enn i forestillingen. Situasjonen kjennes mer kontrollert fordi publikum kun ser på avbildningen av henne, og ikke den fysiske kroppen. Samtidig blir vi i publikum skånet for hennes blikk på oss, hun ser ikke at vi ser. Medieringen viser distansen som oppstår i camming og hvordan skjermen tillater et grådigere blikk uten at det tilsynelatende får noen konsekvenser. I filmen får vi bare se øyepartiet til mannen, gestaltet av Moe selv, som ser på henne. Moe er litt eldre og grovere i trekkene enn Dydland som gestaltet mannen i sceneversjonen, og han fremstår ikke som den samme karakteren. I skinnet fra maskinen ser han nesten sykelig ut. At kroppen er utenfor synsfeltet blir guffent, for da kan jeg bare forestille meg hva han gjør med resten av kroppen mens han snakker med dyp og nølende, nesten raspete stemme, full av pauser og sukk. Jeg kobler mannen på filmen til forfatteren Kenneth, og jeg begynner å se for meg det ekte mennesket, han som er i rommet sammen med publikum og nettopp har snakket over høyttaleren. Jeg ser ham for meg foran dataen kveld etter kveld, og jeg tenker på den innestengte hovedpersonen i den selvbiografiske romandebuten Rastløs, og mens pusten på høyttalerne øker i intensitet, tenker jeg at dette egentlig er utrolig ekkelt. Hvorfor gjør han dette mot jenta? Så er tiden over og hun logger av, akkurat som i forestillingen. Hun er ikke lenger fanget i hans blikk. Først her begynner jeg å reflektere om tematikker som makt og skam som det står i programteksten at forestillingen skal handle om. For i det hun logger av, viser hun en viss kontroll i situasjonen, kanskje større enn den mannen har.

Tjenesteutveksling

Hvorfor de forblir i tjenesteutvekslingen står fortsatt uklart for meg. Maktrelasjonen minner meg om da jeg oppdaget at kvinner kunne få ting av menn bare ved å holde øyekontakt og smile lenge nok. Jeg tror ikke jeg selv skjønte mekanismene, men plutselig kom ting gratis. Da vi var gamle nok til å dra på byen, oppdaget vi også raskt hvor enkelt det var å få påspandert øl – og hvor lite det kosta oss. Likevel tok det ikke lang tid før vi ikke lenger syntes at det var verdt det. Kanskje var det da vi innså at det ikke var vi som skapte situasjonen, men at vi bare var deltakere i den. I Camgirl antydes det at jenta utnytter gutten, selv om det ved første øyekast ser ut til at det er han som utnytter henne. Jeg stoler mer på guttens selvframstilling og opplever at den reelle konflikten ikke egentlig utspiller seg mellom gutten og jenta, men i guttens blikk på seg selv i møte med karakteren han har fått henne til å bli. Jeg leser henne som resultatet av hans fantasi og at han forblir opphengt og avhengig av sin egen kreasjon. Kenneth Moe skal ha kudos for å hoppe inn i et så ambisiøst prosjekt og å involvere seg på så mange måter i det. Jeg tror grunnen til at jeg blir berørt av Moes insisterende retting av gardinen før filmvisningen kommer av at handlingen blir et bilde på hele dette prosjektet og guttens oppheng i det han har skapt. Han er tydelig til stede i verket og har en omsorg for det, men det krøller seg til på veien. Jeg liker ideen og viljen til å skape et så monstrøst verk. Kanskje ville den iscenesatte delen av prosjektet hatt godt av en regissør som ga teksten motstand og skapte noe som stod stødigere i seg selv som selvstendig verk.