Å fange det autentiske

“Jeg hater å spille alene foran folk”, sier Håvard Skutle, med kornetten tett til brystet. Han har nettopp fortalt oss hvordan prestasjonsangsten fra de dagene han satset på musikken fortsatt følger han den dag i dag. Kommer han til å spille noe, tenker jeg for meg selv, men lyden kommer aldri. Skutle er verken skuespiller eller profesjonell forteller, men i dag står han på den minste scenen på Den Nationale Scene og gir oss deler av sin livshistorie. Han er ett av syv mennesker som har sagt seg villig til å være med på andre året med Folkets festspillscene, et samarbeidsprosjekt mellom teatret og Festspillene i Bergen der fortellinger fra helt vanlige mennesker blir satt sammen til en teaterforestilling.

Historiene er bearbeidet av regissør Vibeke Flesland Havre og flettes inn i hverandre gjennom konkrete eller tematiske linker. Mens Rune Johnsen legger ut om en befriende sommerferie, skyter Trond Stensland inn noen replikker om da han ble solbrent, som igjen leder til en overgang til Kari Bakke som forteller om en strand hvor hun så noe mystisk flyte i vannet. Det er få pauser i forestillingen og et høyt tempo. Vi skifter fort fra historie til historie, og noen ganger får vi bare små drypp av hva som har skjedd. Det mystiske som flyter i vannet er et lik, men vi får aldri vite hvem det var, hvor gammel Kari var da det skjedde, eller hvorfor liket lå der.

Det er imponerende hva deltagerne våger å dele med oss i publikum, og det virker som om prosessen med å finne deltagere har fungert godt. Opplevelsene og tankene vi hører om oppleves aldri overfladiske, men som ærlige beretninger fra deltagernes liv. Regissør Havre har selv ledet fortellerverkstedet hvor historiene har blitt samlet inn med utgangspunkt i spørsmålet “Hva er et menneske verdt”? Verkstedet besto av blant annet kurs i teatersport, skrivekunst og fortellerteknikk, og var åpent for alle før syv mennesker til slutt ble valgt ut til å ta historiene sine videre til Folkets Festspillscene.

Fra Bürgerbühne til borgerscene “En plass i solen” er sammen med fjorårets “Det var en gang et menneske” tydelig inspirert av det såkalte “Bürgerbühne”-konseptet som oppsto i Dresden, Tyskland. Der ble det i 2009 opprettet en egen scene for forestillinger med “vanlige” borgere i hovedrollen, med fem nye oppsetninger hver år. I Danmark fulgte Aalborg Teater etter og opprettet sin borgerscene i 2013, mens Aarhus teater fikk borgerscene i 2014. Til sammen har danskene satt opp ni forskjellige borgersceneforestillinger siden den gang.

Formmessig ligner Folkets festspillscene veldig på den danske tradisjonen, selv om prosjektet ikke har fått en uavhengig scene på teatret. Deltagerne står i sentrum, med et profesjonelt team rundt som setter en estetisk ramme for prosjektet. Den største forskjellen er kanskje at de danske prosjektene har en tydeligere definisjon av tema før borgerne hentes inn. I “Fædre” på Aarhus Teater (2015) ble det for eksempel kun fortalt historier knyttet til det å være far, og i “Hjemvendt” på Aalborg Teater (2015) ble det brukt mennesker som hadde kommet hjem fra krig. I Bergen har man derimot stilt et mer åpent spørsmål, og heller funnet sammenhengen underveis i prosessen.

Virkelighetsteater, altså teater som henter inn virkeligheten på scenen, er ikke noe nytt. Men her i Norge har jeg oftest sett det i kombinasjon med profesjonelle skuespillere. Som for eksempel Kjersti Horns “Styrtet Engel” fra 2013, hvor mennesker med ulike fysiske defekter spilte side om side med Nationaltheatrets skuespillere. Eller i “Visjonæren” av De Utvalgte fra 2014 som hentet inn en rumener på scenen for å spille Jeppe på Bjerget. Folkets festspillscene kan absolutt sees i lys av denne eksperimenterende bruken av virkeligheten, men det er et sterkere demokratisk element i prosjektet i Bergen. Borgerne har selv bestemt hva de vil fortelle, og regissørens hovedoppgave har på mange måter vært å fram disse historiene på en best mulig måte. I Bergen ble det også delt ut oversikt over neste rundes fortellerverksted mens publikum gikk ut, og mange av årets deltagere ble med fordi de hadde blitt inspirert av fjorårets forestilling. Det er en spennende syklus i dette, og en mulighet for å knytte bånd mellom teatret og publikum – noe av grunnideen i borgerscenen. Dette er eksperimentelt teater, men også en tilgjengelig teaterform som hvem som helst kan bli med og skape.

Det handler om fellesskap I programmet kan vi lese at “En Plass i Solen” tar for seg temaet fellesskap, og dette er også det jeg opplever sterkest at forestillingen diskuterer. Håvard Skutle med kornetten sier fra scenen at hvis alle visste hvor godt det føles å være en del av et sterkt fellesskap, ville alle ønsket det. Vibecke Linn Knudsen konkluderer med at hun er helt avhengig av vennene sine. Men temaet diskuteres også mer nyansert: Rune Johnsen forteller om da han forlot et undertrykkende fellesskap, rømte fra sin religiøse familie og brøt all kontakt med dem etter at broren døde.

Sterkest blir temaet når Trond Stensland står fram på scenen og uttrykker en motstand mot fellesskapet. “Jeg har ingen historie det er verdt å høre på”, sier han. “Jeg står utenfor. En som forsøker å etterligne, en som forsøker å passe inn.” Stensland formidler en melankoli og sørgmodighet som de andre ikke viser, og denne motbevegelsen skaper dybde. Problematiseringen av fellesskapet blir ikke bare formidlet til oss, vi opplever det her og nå. På scenen står en person som ellers aldri ville stått på en scene, og som sier at han ikke hører hjemme der. Scenen vekker meg som tilskuer fordi jeg blir tvunget til å forholde meg til situasjonen.

Et ømfintlig uttrykk Den åpne rammen i prosessen forut for Folkets festspillscene skaper noen utfordringer. På mange måter er det mer ambisiøst å ikke binde seg til en innholdsmessig avgrensning på forhånd. Men det kan også bli mer krevende, siden de ulike delene da ikke nødvendigvis passer sammen til slutt. Diskusjonene om fellesskap er framtredende i forestillingen, men det er også flere historier som ikke passer helt inn i fellesskapstemaet – som for eksempel handler om å finne seg selv eller om det å ikke være god nok. Man kan spørre om forestillingen ikke hadde hatt godt av en strammere ramme, mer lik den som har vært brukt i Danmark.

Det er også mulig å stille spørsmål ved hvordan tekstene er flettet sammen. Raske sceneskift og den dramaturgiske bearbeidelsen står i veien for noe av den autentiske kraften jeg har opplevd i andre borgersceneforestillinger. Mye av potensialet i en slik forestilling ligger i at publikum opplever deltagerne som seg selv på scenen og får et inntrykk av at historiene fortelles “slik det er”. I det øyeblikket vi opplever at fortellerne “spiller en rolle”, mister de eierskap til fortellingen sin og dermed forsvinner også en del av kontrakten med publikum.

Fortellerne i Bergen overrasker meg med hvor trygge og åpne de virker på scenen og hvor flinke de er til å fortelle. Iblant virker replikkvekslingene allikevel litt vel iscenesatt, og de mange tilfellene av suffli kan tyde på dette. I avslutningen “stormet” en av skuespillerne av scenen. Da har vi begynt å bevege oss inn i gjenskaping i stedet for gjenfortelling, og da forsvinner noe av det demokratiske poenget med å slippe vanlige folk til orde. Forestillingen viser hvor ømfintlig det kan være å iscenesette menneskers autentisitet, og hvor stort ansvar som ligger hos det kunstneriske teamet rundt deltagerne.

Rekker ikke å røre Fortellerne kunne ha fått mer pusterom til å fortelle historiene sine mer uavbrutt og på sin egen måte. De raske skiftene gjør at man ofte ikke rekker å bli kjent med de ulike situasjonene før de avsluttes. Trond Stensland hadde en nydelig passasje om en gang søsteren hans ga ham en halv burger. Men når den ikke ble utvidet, for eksempel med hvordan forholdet til søsteren var til vanlig, rekker vi ikke å ta den innover oss. Håvard Skutles fortelling gjorde derimot sterkt inntrykk, fordi vi fikk tid til å bli kjent med omstendighetene. Først fikk vi høre hvor stort det var for ham å bli med i et prestisjefylt musikklag, deretter hørte vi om dagen han innså at han ikke var god nok og ble grepet av en prestasjonsangst som har fulgt ham siden.

“En plass i solen” treffer meg ikke like sterkt som lignende prosjekter jeg har sett tidligere. Jeg tror det kan skyldes forestillingens noe fragmenterte og iscenesatte uttrykk. Jeg beundrer likevel fortellerne som både våget og evnet å dele såre sider av seg selv. Folkets festspillscene er ikke amatørteater, men en eksperimentell og folkelig teaterform der vanlige menneskers autentisitet plasseres i en kunstnerisk kontekst.