I et rimelig opplyst og utviklet demokratisk samfunn bør ingen sitte med stor og bortimot uinnskrenket offentlig finansiert makt i tiår etter tiår. Sven Åge Birkeland har nå sittet som teatersjef i 35 år på Bergen Internasjonale Teater (BIT).
35 år bør holde som teatersjef på Bergen Internasjonale Teater
Innenfor kunstfeltet, og de fleste andre samfunnsfelt, både nasjonalt og internasjonalt, er det en innarbeidet og gjennom lang tid opparbeidet hovedregel, at maktposisjoner ikke skal innehas av den samme personen over lengre perioder. I et lite land som Norge er dette desto viktigere. Ikke minst bør dette være tilfelle i et utsatt og truet scenekunstfelt som i tillegg legitimerer seg gjennom å skulle være «fritt».
Praksis på våre institusjonsteatre er maksimalt to åremål. Denne formen for institusjoner holder seg i tillegg med andre kunstneriske ansatte, ulike råd og utvalg, som balanserer og utfordrer maktkonsentrasjon og definisjonsmakt. Innenfor våre tre viktigste institusjoner for «fri scenekunst» er regelen snarere å samle all makt hos én «kurator»/sjef. Dette fremstår problematisk på en rekke områder, og er lite forankret i annet enn svak idéhistorisk forståelse.
Sven Åge Birkeland er en av de mest sentrale bidragsyterne i det «frie» norske scenekunstfeltet de siste tiårene. Han har utvilsomt usedvanlige meritter, og har hatt enorm betydning på en rekke områder. Det er ikke mitt poeng her. Han fortjener all mulig ære og oppmerksomhet for sitt virke.
Men hva sier det om et system at noen sitter som avgjørende evigvarende portvokter i sårbare systemer av kunstnere som stort sett lever sitt liv på utsatt «prosjektbasis»? Hva betyr det for kunstartens utvikling? Hva betyr det for publikum? For samfunnsutviklingen? Disse forholdene føyer seg for øvrig til Norsk kulturråds (hvor Birkeland i en årrekke har sittet som varamedlem i rådet) også relativt, men dog i noen grad rullerende, eneveldige makt i dette feltet.
Er det bare jeg som er kritisk til disse forholdene? Få andre har vel offentlig uttrykt tilsvarende? Kanskje det snarere bør være nærliggende å tenke seg at dette kan og bør tas til inntekt for at alt har fungert svært godt i alle disse årene? Eller kanskje det bør være like legitimt å tenke seg at denne mangelen på kritiske stemmer og perspektiver nettopp peker, blant mye annet, mot at det er farlig å utfordre denne eneveldige makten?
Det offentlige skal de neste årene bruke 650 millioner kroner på å bygge et nytt teaterhus for BIT (og dansekompaniet Carte Blanche). På dette teatret har teatersjefen altså sittet i 35 år (ifølge uttalelser til i et intervju på Scenekunst.no på en «åpen kontrakt» vedtatt av et styre – som man får et klart inntrykk av at han velger ut selv). Dette representerer, slik jeg ser det, systematisk, en mer enn problematisk «kultur». Det kan minne om forhold i land vi neppe ønsker å sammenligne oss med.
Som om dette ikke skulle være mer enn nok: På et annet viktig teater for «fri scenekunst» i Norge, Black Box teater i Oslo sitter mannens hustru som teatersjef med omtrent samme eneveldige fullmakter som ham selv.
Hvordan kan man best beskrive situasjonen? Oligarki.
Dette har merkbare og bekymringsverdige konsekvenser, for den som er villig til å ta på seg de rette brillene, hver eneste dag, i det «frie scenekunstfeltet».
Jeg oppfordrer de som eventuelt oppnevner styret ved Bergen Internasjonale Teater (og Black Box teater), det sittende styret, og de viktigste offentlige støtteytere, både lokalt og nasjonalt, til å tenke ansvarsfullt og konsekvent gjennom om denne situasjonen kan få fortsette.