Man er først og fremst menneske

Nicolai López og Christina Hætta i Hætta produksjoner har jobbet frem forestillingen Vidas Extremas i samarbeid med det samiske nasjonalteatret Beaivváš og gruppene GuateMaya og Sotz’il jay i Guatemala.

– Dette er kjempestort, en bekreftelse på at man har gjort noe riktig. Dette er viktig både for det samiske teateret og for urfolksteatret, sier Hætta. – Med så mange ulike kulturer og språk har det vært et utradisjonelt arbeid. Vi begynte ikke med manus, men ved at vi satte sammen mennesker, kulturer og historier som inspirerte oss. Så har vi latt kunsten komme fram gjennom samarbeidet.

Risikofylt Prosessen med forestillingen startet i 2012, da Hætta og López reiste til Guatemala for å treffe kunstnere fra gruppen Sotz’il Jay. Men egentlig starter historien om samarbeidet to år tidligere, da Hætta var produsent for den internasjonale urfolksfestivalen Riddu Riđđu. Festivalen samarbeidet med den norske ambassaden i Guatemala om det nettverksbyggende kunstprosjektet KOLT som førte mayakunstnere til Sápmi og senere samiske kunstnere til Guatemala.

Det ble et sterkt møte for Hætta. Den politiske virkeligheten i Guatemala er preget av en nylig avsluttet borgerkrig, og landet er fortsatt fanget i en voldsspiral. Så godt som alle kjenner noen som har blitt kidnappet, drept eller utsatt for overgrep. Teatergruppen Sotz’il som besøkte Riddu jobber aktivt med revitalisering av mayakulturen, noe som bokstavelig talt er livsfarlig på hjemmebane. En måned etter at de returnerte, forsvant lederen av gruppen, Lisandro Guarcax. Han ble funnet torturert, drept og bundet på hendene i en veikant med en lapp på brystet; «De som følger i hans fotspor vil også lide samme skjebne». Ambassaden mente dette var knyttet til Sotz’ils arbeid.

– Det viser hvor viktig både Riddu Riđđu-festivalen og urfolkssamarbeid er, stadfester Hætta. – Lisandro var blitt pappa to uker tidligere, og hendelsen gjorde dypt inntrykk på meg. Da jeg var ferdig som produsent for Riddu, ble det viktig å reise til Guatemala.

Mayakultur og hip hop Hætta tok med seg samboer og samarbeidspartner López til Guatemala, hvor de besøkte Sotz’il og møtte en rekke kunstnere fra ulike miljø. Det var særlig et hip hop-stykke, La danza de la vida (livets dans) som gjorde inntrykk på dem. Samtalene i etterkant unnfanget idéen om en forestilling som forente den urbane hip hop-kulturen med arbeidet til Sotz’il, og med samiske kunstnere som et samarbeid mellom urfolk.

Det var også dette som tente regissør Jon Tombre, som ble involvert i prosjektet i 2014. Han forteller at det spesielt var det spektakulære i å blande hip hop og mayakultur som fristet ham.

– Bygutter fra Guatemala City har et helt annet uttrykk enn mayakulturen Sotz’il jobber med, men det er åpenbare koblinger i bruken av kropp og stemme som instrumenter, pust og rytme. At urmennesket også finnes i en storby i 2016, er spennende.

Kontinuerlig utveksling Etter møter med daværende sjef på Beaivváš, Haukur Gunnarsson, ble det klart at teateret gikk inn som samarbeidspartner. I begynnelsen av 2014 reiste en delegasjon til Guatemala på et tre ukers utvekslingsverksted.

– Det var viktig for oss at de som skulle være involvert i Norge og Sápmi fikk føle virkeligheten i Guatemala på kroppen, sier López.

Beaivváš tok med seg forestillingen Mun lean Inanna (Jeg er Inanna), og finansierte en gjenoppsetning av La danza de la Vida. Sotz´il jay satte også opp en forestilling. Deretter fulgte workshops hvor alle de involverte delte noe av sitt arbeid.

López utdyper at det hele tiden har handlet om utveksling mellom de ulike kulturene, på tvers av ulike språk:

– For meg har det mest handlet om et møte mellom mennesker, men også møte mellom det moderne og det tradisjonelle. Særlig er det interessant hvordan hip hop er en samfunnsarena på tvers av kulturer, der misnøye med samfunnet kan uttrykkes på en egen måte.

Kunstens estetikk Oppholdet og forestillingsarbeidet ble et møte med borgerkrigen i Guatemala. Den tok slutt i 1996, men volden preger fortsatt samfunnet. For Tombre ble det avgjørende å finne ut hvordan han skulle gripe tak i det og gi det en kunstnerisk form:

– Det ligger et voldsomt voldstrykk der, og det går løs på grunnleggende ting som har med trygghet å gjøre. Samtidig er vi ikke dokumentarister eller journalister. For meg er dette et kunstprosjekt, mer enn politisk, og det ble viktig å spørre hvordan vi skulle få ut den kraften som var der uten å sementere den inn i en tekstbasert forestilling.

Løsningen ble visuell og poetisk, og det ble særlig én bok som dannet et felles referansepunkt; Guatemala: Eternal Spring, Eternal Tyranny av Jean-Marie Simon, en fotobok fra 1988 som viser virkeligheten og brutaliteten i borgerkrigen. Tekster ble bestilt fra fire forfattere på ulike språk; Rosa Chávez og Angel Canas Ambrosio fra Guatemala, Veronica Salinas som er født i Argentina og bor i Oslo, og Sigbjørn Skåden som samisk forfatter. Til sammen bidro de med det som ble 17 dikt om folkemord og forsvinninger, som forestillingen ble strukturert rundt.

– Det ble mange og korte, emosjonelle tekster, utdyper Tombre. – Parallelt arbeidet vi med å skape de visuelle rammene, scenograf Even Børsum kom opp med idéen om et arkiv av minner for alle som var forsvunnet. Mot premiere ble videoprojeksjonene til Anders Ausland viktige for å binde det hele sammen. Tall og nedtelling ga oss en dramaturgisk ramme. Én ting er å møte historiene og vite at de er viktige. Noe annet er å finne de konkrete stegene som fører fram mot forestilling.

Visuelt og poetisk I forberedelsene til forestillingen ble møtepunktene på tvers av språk og kultur viktige. Tombre trekker frem musikken og bevegelsene, og hvordan han jobbet med at alle aktørene skulle bidra med sitt individuelle uttrykk i forestillingen. Fra Sápmi ble det viktig at de fant Slincraze (Nils Rune Utsi) som representant for samisk rap, sammen med Beaivváš-skuespillerne og det de har av musikktradisjon. I tillegg har arbeidsstedene påvirket prosessen:

– At vi dro til Guatemala, og at de kom og jobbet i Kautokeino midt i mørketiden i 40 minusgrader, har gjort opplevelsen veldig konkret for oss alle, mener Tombre. – Det gav grunnlag for å forstå hverandre. Det er ikke sånn at Guatemala bare er et forferdelig sted; det er også veldig frodig og vakkert, og en kontrast til Kautokeinos harde vinter. Folka har en utrolig oppdrift og energi; de kan det sosiale på en helt annen måte enn oss nordboere som er vant til å være for oss selv.

– Det blir litt forenklet å si at prosjektet bare er et møtepunkt mellom samisk og mayakultur, det er også et møte med samtidens teater representert ved Even [Børsum, journ.anm] og meg. Estetikken er åpen, uten nasjonaldrakter eller urfolkssymboler. Vi ligger nærmere pop-art. Vi ville lage noe som tok oss ut i noe universelt. Vi ønsket et åpent uttrykk. Det etniske finnes der i kroppene og stemmene, det var basisen men ble ikke understreket visuelt. Vi har satset på et stramt og direkte uttrykk.

Overraskende mottagelse Nettopp dette var det som slo an for publikum, tror produsentene. De forteller at det var mange som kom opp og ville snakke med dem etter forestilling, mange som felte tårer, mange sterke møter alle steder de spilte enten der var for scenekunstpublikummet i Oslo eller skoleungdom i Honningsvåg.

– Når vi i det kunstneriske teamet skulle finne ut av forestillingen, så snakket vi mye om at, man er ikke først og fremst same, maya, muslim, homo, mann eller kvinne, sier López. – Man er først og fremst menneske, alt annet, som kultur, historie, arv og så videre er som klesplagg. Vi har forsøkt å kle av og vise menneskene i dette. Det gjør like vondt å miste noen i Norge som det gjør i Irak, og det er en grunn til det.

Særlig ble han overrasket over at hvordan aktørene i løpet av turnéen merket at hvert nytt sted tolket forestillingen ut i fra sine perspektiver og leste lokalsamfunnets problemer inn i den, enten problemene var mobbing eller flyktningkrise. Også Tombre kommenterer dette:

– Vi kjente allerede på prøveforestillingene at dette betydde mye for folk. Jeg har tenkt mye på det i etterkant. Den har på en måte kommentert situasjonen med flyktninger i Europa, ikke i et én til én forhold, men som noe folk kunne relatere til.

Samarbeid til nytt nivå Det har også vært en innholdsrik reise for de involverte, fra skuespillerne til teknikere og produsenter – og et samarbeid som har strakt seg over lang tid.

– For de samiske har det vært mye selvransakelse, mye tanker om livet, sier López. For guatemalanerne er borgerkrigmaterialet sårt, noe de har holdt på avstand, men som de måtte ta innover seg i løpet av turnéen. For dem ble det nesten en form for renselse, men også tøft å reise tilbake, etter å ha vært så lenge hos oss. – For det påbegynte samarbeidet mellom maya og samer er dette en viktig, påpeker Hætta. – Å sette opp et stykke sammen tok samarbeidet til et nytt nivå.

Vil til Guatemala Alle ønsker at Vidas Extremas skal til Guatemala, og de er innvilget støtte for å få dette til. Tombre mener det blir spennende å arbeide med forestillingen i en ny kontekst. Hvor langt man kan gå, hvordan blir man tatt i mot? Det kan være risikofylt å sette opp en forestilling med politisk innhold i Guatemala.

– Selv om de involverte også ønsker at forestillingens skal vende tilbake, vil det være avgjørende hvilke råd og hva slags samarbeid vi kan få blant annet med Den norske ambassaden i Guatemala, forklarer produsentene.

Historien om Lisandro har fulgt dem hele veien, og virkeligheten i landet er ikke blitt mindre brutal.

– Vi tror at kunst betyr noe her i Norge, men det gjør ikke det. Ikke i nærheten av hva det betyr der, sier López. – Politisk er stykket harmløst her, men det er ikke harmløst i Guatemala.

– Kunsten er den viktigste stemmen og det fremste våpenet menneskene i Guatemala har nå, avslutter Hætta. Kunstnere og protester har veltet regjeringen nylig og samlet folk foran parlamentet fra en rekke ulike samfunnslag. Som en av skuespillerne fra Sotz’il sa; hvis ikke vi skal utøve vår kunst i Guatemala på grunn av frykt for hva de kan gjøre med oss, så har de jo vunnet.