KRITIKK: Hovedproblemet til Karsten og Petras vidunderlige jul er fraværet av mellommenneskelig nærhet. Hvorfor mangler nærheten når Karsten og Petra er verdens aller beste venner, med verdens snilleste foreldre? Ragnhild Brochmann anmelder film og resepsjon.

KRITIKK: Skal det "hotte" i ICE HOT forstås som tidsriktig og trendy, eller som attråvekkende kåthet? – Å kalle noe ”hot” i forståelsen populært, er pretensiøst, skriver Sidsel Pape og finner samtidig øyeblikk som er verdt å se på mønstring av nordisk dans i Oslo.

KRITIKK: Koreograf Silje M. Kvalheim har, sammen med sin bror Stian Mørk, laget en forestilling om søskenforhold, kommunikasjon og autisme. Anette Therese Pettersen har vært på Showbox.

KRITIKK: Forestillingene ved årets Showbox synliggjør det problematiske ved å dele inn publikum i målgrupper. De aktualiserer også behovet for en egen permanent scene for barne-og ungdomsteater, skriver Chris Erichsen.

KRITIKK: Orkestersatsen er et solid stykke kompositorisk håndverk og koordineringen mellom opptak, sang, resitasjon og orkester er sømløst gjennomført. Men uavhengige stemmer med hver sin komplekse oppbygning tvinger meg til å velge hvor jeg skal holde fokus, skriver Rudolf Terland Bjørnerem om Henrik Hellstenius' moderne oratorium.

KRITIKK: Apokalypse da! av Rebekka/Huy byr på en gjennombruddshissig og engasjert måte å ikke fortelle noe nytt på.

Trip en masse med det unge dansekollektivet Inu collective er en ekstrem prestasjon, på flere måter, skriver Chris Erichsen.

KRITIKK: Kim Atle Hansens nye stykke Sensurert er på det nærmeste fylt til randen av ord. Det går ut over den potensielle rytmen og det potensielle teatrale refleksjonsrommet, skriver Chris Erichsen.

KRITIKK: Regissør Christoph Marthaler viser oss ikke samspillet mellom det visuelle og auditive, som ofte er tilfelle i musikkteater, men snarere motsetninger mellom dem. Hilde Elisabeth Bjørk har sett Tessa Blomstedt gibt nicht auf der Tora Augestad har en bærende rolle.

KRITIKK: Karstein Sollis spill er fritt for bullshit og overflødigheter. I Handle with care minner han oss om noe så enkelt som at vi må være varsomme og ta vare på hverandre, skriver Chris Erichsen.

KRITIKK: – Verk Produksjoner gjør det vanskelige sjarmerende og det sårbare opphøyd, skriver Hedda Fredly om Paradise Now på Black Box Teater.

KRITIKK: Hva er ”god” barnekunst? Spørsmålet aktualiseres etter å ha sett barneforestillinga Svisj Svisj Bang Hysj under Dansefestival Barents i Hammerfest, skriver Elin Danielsen.

KRITIKK: ”Kjønn, begjær, vold, kjærlighet og makt” er ifølge programteksten temaet for Vislie og Jonassons forestilling Fotnote til Rødhette og ulven. Noe som ikke forhindrer at den godt kunne vært presentert som barneforestilling, mener Chris Erichsen.

KRITIKK: Som en reaktion på projektet Kongolandsbyen har danskonstnär Sigurd Johan Heide och DanseFestival Barents' ledare Jørgen Knudsen rest till Uganda och skapat en Norgeslandsby. Projektet beskrivs som ett forskningslaboratorium og blev presenterat i Hammerfest 5. november. Men vad som har undersökts och vad resultatet blev, förblir oklart, skriver Jenny Svensson.

KRITIKK: Brageteatrets oppsetning av Simona Semenics 5boys.com har gode intensjoner, men vår anmelder Anette Therese Pettersen spør hvorvidt den egentlig retter seg mot voksne eller ungdommer?

KRITIKK: I møte med teatermannen Gabel Eiben og dansekunstner Taka Shamoto har Tale Dolven vendt blikket innover i den kunstneriske prosessen i søken etter inspirasjon. Trioens fellesskapstanke virker derimot mer hemmende enn fremmende for utøvernes kreative utfoldelse, skriver Hanne Frostad Håkonsen om You're welcome.

BOKANMELDELSE: Kan en bok være en del av et performativt uttrykk? Venke Sortland har lest Riding Romance 2 – Das Nebelmeer – tekstlige reaksjoner på Henriette Pedersens forestillingstrilogi med samme navn. Boken ble lansert på Oktoberdans 19. oktober i år.

KRITIKK: Piñeras skuespill slår meg ikke som det mest selvfølgelige valget for denne aldersgruppen, men det er friskt og annerledes, skriver Judith Dybendal. Hun har sett en forestilling som for tiden spilles på engelsk for ungdomsskoleelever i Hordaland.

KRITIKK: Sterk musikk og markerte komponistprofiler skjærer gjennom litt tynnslitt, nasjonstematisk innpakning, skriver Emil Bernhardt om Ja, vi elsker-stafetten med Kringkastingsorkestret.

KRITIKK: Harald Kolaas er en ekstraordinær, skapende og utøvende skuespiller som har store problemer med å være noen annen enn seg selv. Litt av en skjebne, skriver Chris Erichsen.