Vil være navet i teaterNorge

Av Julie M. Løddesøl

Et slikt langsiktig arbeid har teatersjef Ellen Horn tid på seg til å videreutvikle. Sist fredag fikk hun fornyet tillit, da kulturminister Trond Giske forlenget åremålet hennes med fem år, til april 2015.

Dagen før var det 60 år siden Riksteatret spilte sin første turnéforestilling, i Kirkenes. Derfor hadde Horn gjort dette til åsted for teatrets dristigste satsning noen gang. Et voldsomt scenisk apparat – en svær rigg som bygges opp og rives ned i idrettshaller landet rundt, med akrobater, kjempefigurer, skuespillere og musikere – i forestillingen Dråpen, skrevet og instruert av Arne Berggren. Teatersjefen har ikke lagt skjul på at dette er et høyrisikoprosjekt, med ny tekst, ny musikk og for de fleste et nytt uttrykk. Hun har villet gi sitt publikum en uvanlig jubileumsgave. Mottakelsen er høyst , med både slakt og terningkast 5. Da kan det likevel se ut til at Dråpen gjør suksess, hvilket innebærer en paradeturné til over 20 stedet i landet, med avslutning på Tusenfryd i Oslo. Hadde det blitt fiasko, skulle fremdeles over 20 steder besøkes. Riksteatret kan ikke, som et vanlig teater, omprogrammere og på kort varsel sette inn en annen forestilling fra repertoaret.

Ellen Horn etterfulgte Bente Erichsen som sjef for Riksteatret. Hun ble kjent for å stille krav til hva slags spillested Riksteatret skulle besøke. Det var ut med gymsaler og krav til mer profesjonelle scener. Hva er Ellen Horns utfordring?

Kunstnerisk ubekvemt

-Samarbeidstanken står høyt hos meg. Vi har en målsetning om å være navet i samarbeidet i norsk teater, og samarbeider med minst ett teater hvert år. Det har vært Nationaltheatret, Teatret Vårt i Molde, Rogaland Teater, i år er det teatre i nord, Beaivvas Sahmi Teahter og Hålogaland Teater, og neste år Den Nationale Scene i Bergen. Scenemessig er vi nå opptatt av å fremme fleksibiliteten igjen. Et for rigid system føles kunstnerisk ubekvemt. Folk fatter ikke hvor mye arbeid det er å legge turnékabalen vår. Reiseruten skal være hensiktsmessig og effektiv og vi skal spille på lag med arenaene, regionteatrene og regionene og vite når alle har sin høstferie, vinterferie og sommerferie, forteller hun. Horn mener at Riksteatret er den store muskelen i hele dette turnésystemet, og dermed bør komme først i planlegningen, slik at regionteatrene tar hensyn til dem. Fleksibiliteten er viktig for at hun også skal kunne sende ut typiske ”scene 2”-produksjoner, altså oppsetninger som passer på en mindre sidescene.

–Rachel Corrie og Sarah Kanes Psykos 4:48 fordret mindre arenaer. Det er ikke lettsolgte forestillinger, men jeg fant ut at i gjennomsnitt hadde vi hatt flere på Rachel enn Det Norske Teatret hadde da den spilte der først, sier hun fornøyd.

Snudde bussen

Fleksibilitet – i årsrapporten for 2007 får Riksteatret takk fra Ingun Bjørnsgaard Prosjekt for at de fikk snu turnébussen med I det förflutna på veiene i Norge og kjøre til Frankfurt, for å vise forestillingen der. Viktig for en fri gruppe. Den forestillingen ble for øvrig vist 22 ganger for 1683 publikummere, mens samme år spilte for eksempel Bjarte Hjelmeland soloforestillingen Helt besatt 40 ganger for et publikum på 9312. Et gjennomsnittsbesøk på 77 på danseforestillingen og 233 på Hjelmelands.

-For teaterinteressen i Norge skader det ikke å ha Bjarte Hjelmeland på veien, men vi kan ikke sende type Hjelmeland hele tiden, for da svikter vi oppdraget vårt. Utfordringen er å opprettholde volumet og mangfoldet i repertoaret. På Scenekunst.no så man jo hvordan folk skrek opp da vi sendte Dansefeber, vinnerne fra TV2 dansekonkurranse, på veien. De trodde visst vi bare skulle vise dét. Det gjelder å knekke koden for å legge repertoaret. Dråpen er et vanvittig kjempeløft, som vi nok ikke kan gjøre hvert år. Men på våre spillesteder er Riksteatret eneste teatertilbud, og da må publikum kunne forvente forfriskende overraskelser og variasjon, sier hun.

Likestilling i kunsten er et tema som står Ellen Horns hjerte nær. Hun syns selv hun som teatersjef har brukt en god del kvinnelige regissører og scenografer. Når vi siterer Agnete Haaland i Norsk Skuespillerforbund, som ønsker at teatersjefene skal besette ”nøytrale” roller, som ”politimannen”, ”dommeren” og ”presidenten”, med kvinner, svarer hun, jo da. Men:

Mannsroller ikke like gøy

-Det er ikke alltid like gøy å spille mannsroller, da. For enkelte kan det føles som sysselsettingstiltak. Rollene er ofte skrevet for en mannepsykologi. En gang vurderte jeg å sette opp Tolv edsvorne menn med kvinner, men det gikk ikke. For tiden vurderer jeg å ha en ren kvinnesesong. Det hadde vært stas å gjøre, sier hun, og vil ikke si mer om det nå.

Riksteatret har pr i dag et lite, fast ensemble, på seks skuespillere.

-Turnélivet er særdeles krevende. I fremtiden kommer vi til å prosjektengasjere eller tilby åremålsavtaler. Dermed kan vi håndplukke, og det er ikke nei i skuespillernes munn, når de får et fett tilbud om en god rolle og muligheten til å bli kjent med geografien i hele landet vårt.

Hun reagerte sterkt på kritikken som kom for et par uker siden i NRK P2s Scenerom, om at skuespillerne i Riksteatrets forestillinger ikke er gode nok.

-Jeg vil påstå at i min tid har vi hatt et stjernelag av norske skuespillere på veien, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen, Ståle Bjørnhaug, Jorunn Kjellsby, Per Christian Ellefsen, Anders Baasmoe Christiansen, Anne-Marie Ottersen, Kari Simonsen, blant mange andre. Man må gjerne kritisere forestillinger og enkeltprestasjoner – vi har selvsagt stort forbedringspotensiale, vi på Riksteatret, som alle andre. Men man kan ikke påstå at våre skuespillere er uprofesjonelle, når vi bruker unge utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo eller Nordic Black Theatre. Selvfølgelig lykkes vi ikke alltid. Noen ganger må vi for eksempel dublere roller, og gjøre kunstnerisk utilfredsstillende prioriteringer. Men da skal kritikken rettes mot meg, ikke skuespillerne. Jeg gjør forlengst avdøde teatersjef ved Oslo Nye Teater, Axel Otto Normanns ord til mine: Mine skuespillere er de beste i verden!

Ellen Horn er overalt. Hun er styreleder i DNO&B, hun sitter i sin andre periode som styremedlem i Det Kongelige Teater i Danmark, hun skal snart spille Mor Åse på gudbrandsdalsmål på Gålå, hun er med i komitéen for Hamsun-jubileet, og jammen sitter hun ikke nå også i juryen for arkitektkonkurransen til Munch-museet i Bjørvika.

Nei-skolen

-Jeg går på nei-skolen. Hele tiden prøver jeg å ikke ta på meg så mye nytt, og sier bare ja til det jeg har lyst til. Jeg kan lett bli min egen fiende. Men det er en god skole å sitte i styret i København for eksempel, i en stor, veldrevet europeisk teaterinstitusjon. Det setter jo en standard. Akkurat nå er jeg med i tv-serien Koselig med peis, bare i en liten rolle. Jeg klarer ikke å knekke skuespilleren i meg. Da får jeg være kollega og legge alt ansvaret av meg for en liten stund. Dessuten holder jeg kontakt med ”gølvet” på den måten. Med Mor Åse tenkte jeg: kan man få en bedre måte å gå inn i voksen-rolle-verdenen på? Jeg har jo latt håret mitt bli grått, jeg er blitt bestemor. Når man nærmer seg 60 år er det utrolig godt å være ønsket.

Men møter hun ikke seg selv i døren av og til? Hva når hun skal be kulturministeren om mer penger til teatret sitt, samtidig som hun skal slåss for Operaens budsjetter, fra den samme potten?

-Dette diskuterte jeg nøye med statsråden før jeg takket ja til Operaen. Jeg er veldig opptatt av at det er god dynamikk mellom styre og daglig leder. Styret i Riksteatret er jeg så glad for, deres kompetanse utvikler oss, vi blir utfordret og får et godt korrektiv. Jeg tilhører nemlig ikke dem som mener at alle kulturstyrer skal bestå av skjønnånder. Etter min mening skal styret hjelpe den daglige ledelsen til å tenke store, overordnede tanker og rette blikket langt frem. Det skal sikre gode rammevilkår og sørge for at budsjettet overholdes, og tenke markedsmessig og strategisk.

Å styre Operaen

-Men i tilfellet Operaen, kan du utfordre administrerende direktør Tom Remlov? Dere har jo nesten samme bakgrunn, og ellers sitter det bare folk i styret der nå med kunstfaglig kompetanse? (nestleder Michael Christiansen ex Det Kgl. Teater, koreograf og danser Mia Haugland Habib, regissør Bentein Baardson og sanger Knut Skram er de oppnevnte styremedlemmene, red.anm.)

-Det er departementet som velger representantene til styret, men i mine øyne har vi en fruktbar og direkte tone med administrerende direktør i DNO&Bs styre, og god dialog med eieren.

Om fremtiden for egen institusjon har hun ambisjoner om å revitalisere figurteatret igjen og hun vil gjerne gjøre mer for barneteater, som nylig var tema på i Norsk Teaterlederforum.

-Riksteatret ønsker å prioritere et kvalitetsmessig barneteatertilbud enda høyere i fremtiden. Vi har en Egner-tradisjon som er norsk. Så heldige vi er. Er det noe å skamme seg over? Det syns jeg ikke, men vi må også gå nye veier. Vår Kardemomme by var et innspill til å vitalisere tradisjonen. I det øyeblikk barneteatret blir en ren pengemaskin, får jeg dårlig smak i munnen. Vi må favne både bredt og spisst, avslutter hun.