Vi er alle Ekdahler

– Anmeldelse –

Av Erlend Røyset Foto: L-P Lorentz

Ingmar Bergman ga sjelden tillatelse til å sette opp sine filmmanus på teater. Men etter 2007 har grepet løsnet, og nå ser vi en bølge av oppsetninger rundt om i Europa. Oslo Nye Teater satte nylig opp Høstsonaten, og nå følger altså Fanny og Alexander etter at Nationaltheatret vant kappløpet om å få i stand selveste verdenspremieren foran nesa på Dramaten i Stockholm. I de nærmeste årene er det dessuten bebudet sceneversjoner av samme film i Danmark, Finland og Tyskland. I forhåndsintervjuer har regissør Kjetil Bang-Hansen utrykt en viss frykt for at svenske kritikere skal gå løs på ham for å ha skamfert en svensk nasjonalskatt. Jeg tror ikke han behøver å engste seg så veldig.

Filmen Fanny och Alexander fra 1982 (utgitt både i 3-timers og 5-timers versjon) var Bergmans triumferende avskjed med det store lerretet. Filmen vant 4 Oscar og ble hans største publikumssuksess. Han lagde riktignok et titalls tv-filmer, og var involvert i en rekke andre filmer – men altså. Filmen er delvis selvbiografisk, og forteller om Alexander og hans søster Fannys oppvekst i Uppsala på begynnelsen av forrige århundre. Deres foreldre driver det lokale teatret, og vi møter den store familien deres midt i en lystig julefeiring. Snart dør far i huset, og det blir store omveltninger. Moren gifter seg på ny med en tyrannisk biskop, og barna vantrives. Så blir de reddet av sin bestemors elsker og bor en stund hos ham, før de omsider lykkelig kan returnere hjem etter at biskopen omkommer under mystiske omstendigheter.

Lett gjenkjennelig

Som med de fleste av Bergmans filmer er manus til Fanny og Alexander utgitt i bokform, og det er denne bokversjonen som er brukt som utgangspunkt for teaterbearbeidelsen, ikke filmen. Fortellingen er fortsatt lett gjenkjennelig, men der er også noen forskjeller. Først: Mulig det forklares i boka, og mulig jeg bare er litt treig, men hva er greia med at teatersjef Oscar Ekdahl ikke er Alexander og Fannys ekte far? Videre: Temaet teater får naturlig nok enda mer plass i sceneversjonen. Alle teaterreferansene er enda mer uttalte: Teaterfamilien heter ikke bare Ekdahl; fortelleren refererer også til biskopen som Gregers Werle. “We are such stuff as dreams are made on, and our little life is rounded with a sleep,” sier en av karakterene etter Shakespeares Prospero i The Tempest, og det ligger nær forordet i Strindbergs Ett drömspel, som også resiteres. Det hele nærmer seg jålete overkill, men alle referansene passer like naturlig inne på Nationaltheatret som i det ekdahlske hjem.

Den mest åpenbare forskjellen fra filmen er grepet med å la en voksen Alexander (Kåre Conradi) sluntre rundt og opptre som forteller idet han ser tilbake på sin barndom. Ikledd grå anonym frakk holder han seg i bakgrunnen hele veien, og vi får ikke svar på hvorfor han forteller oss dette, eller hva slags person han er blitt. I stedet fungerer han som en slags distansert allvitende forteller, som en romanforteller à la Ishmael i Moby-Dick. Grepet med den tilbakeskuende fortelleren tillater at karakterene og handlingen kan synes noe karikert og skissepreget, fordi det hele er slik han husker det, fra da han var barn, nostalgisk. Forklaring for spillestil, eller unnskyldning? Mer sentralt er det at han fungerer som en påminnelse om fortellersituasjonen. Stadig vekk tenker han høyt om fiksjonsspillet, og slenger ut åpne spørsmål i publikum: Er dette sant?

Teatral

Man sier gjerne at Fanny og Alexander er en av Bergmans mest teatrale filmer. Det betyr ikke at den er lett å lage teater av. Først og fremst fordi teksten er så rik. Vi får hele den bergmanske tematiske palletten – det er som om han oppsummerer filmkarrieren – og et mylder av personer og små og store fortellinger. På Nationaltheatret har man som sagt fokusert enda mer på det metateatrale. Når enkemoren skal gifte seg på ny holder hun en tale for skuespillerne ved teateret om at hun har gått lei skuespillerlivet, lei maskene og de mange selvene. I kjølvannet av mannens død har hun fått et behov for alvor, for det sanne og autentiske, det som biskopen tilbyr. Her er det rett og slett teateret som kunstform som er under angrep. Alexander lærer seg å lyve best mulig når stilt overfor biskopen, og til slutt er det nettopp hans innbilningskraft som magisk forårsaker stefarens død. Happy ending, altså. En herlig feiring av teatrets kraft: Det gode teatret vinner over alt ondt! Det blir trygt igjen! Full fest!

Men all pomp og prakt overskygger bare nesten at det er snakk om en ganske tvetydig feiring. Optimismen virker ektefølt, men er samtidig så overdreven at den også blir ironisk. Og Nationaltheatrets publikum minnes stadig om at de feirer den samme tvetydige fortreffeligheten. Ved forestillingens begynnelse ser vi et tradisjonelt julespill, og når det er ferdig spilles applaus over lydanlegget. Straks klapper Nationaltheatrets publikum med, instinktivt. Slik fungerer scenen som en speiling av publikum: vi er alle Ekdahler. ”Vi Ekdahler er ikke kommet til verden for å gjennomskue den… Det er best å gi blaffen i de store sammenhengene,” erklærer onkel Gustav i den avsluttende festtalen. Vi bør holde oss til den lille verden, mener han, ikke den store og vanskelige. Og fra en annen festtale tidligere i forestillingen, ved teatrets julebord: ”Der ute finnes den store verden, og av og til lykkes den lille verden å speile den store.” Det er den snart døde teatersjefen, Oscar i Kim Haugens skikkelse, som taler her. Han er langt muntrere enn i filmen, men brister i gråt idet han nevner den store verden der ute. Dette kan være symptomatisk, for i dag er denne store vanskelige verden kommet lenger inn i stua enn for hundre år siden. Dessuten er det ikke bare fryd og gammen hjemme heller: En onkel er dypt deprimert og dysfunksjonell, og hans brors satyriasis gjør det vanskelig for tjenestepiken Maj. Til sammen skumper man borti nok grusomheter til at man tillater seg å si det følgende: ”Derfor er det grunn til å være lykkelig når man er lykkelig. Være snill, gavmild, øm og god. Derfor er det nødvendig, og ikke det minste skammelig, å glede seg over den lille verden. Den gode maten. Det milde smilet. Frukttrærne som blomstrer. Valsene!”

NRK-farse

Forestillingens estetikk, især i de dominerende scenene i det ekdahlske hjem, ligner mer på en lystig NRK-farse fra noen tiår tilbake, enn et postmoderne strindbergsk drømmespill. (De har forresten utelatt en replikk fra filmen: ”Världen och verkeligheten ska vara fattbar så att vi med gott samvete kan klaga på enformigheten.”) Det er et til tider heseblesende tempo på scenen. Her er regissør Bang-Hansen på sitt beste, han får til et driv i fortellingen, og fremkaller dessuten så mye komikk fra sine skuespillere at det aldri kan sies å bli kjedelig. I kidnappingsscenen hvor barna stjeles tilbake fra biskopen er det innlagt ett parti hvor skuespillerne er stumme og gestikulerer og farter rundt som i en gammel stumfilm – en morsom detalj. Noen ganger går det likevel litt vel fort i svingene, og man kunne lure på om forestillingen ville blitt annerledes om man hadde hatt bedre tid forut. Det blir uansett interessant å se hvordan Dramaten og andre teatre behandler dette stoffet.

Tross narrative grep og tematisk dybde så ligger ikke forestillingens styrke i analysen den leverer. Det gjorde den ikke i filmen heller – kritikere beskyldte Bergman for å ha solgt seg. Det som får så mange til å se filmen om og om igjen, gjerne rundt juletider, tror jeg er dens evne til å gi uforglemmelige bilder. Helt sentralt er det at det kretser om et barns opplevelse av omverdenen. En del av det som sies på teatret vil nok gå over hodet på de minste, men som vanlig vil de også få med seg overraskende mye. På denne fronten skal det bra gjøres å konkurrere med Bergman, Sven Nyqvist, Anna Asp & co. I den grad Bang-Hansen bør frykte hva svenskene har å si er det fordi de har et enda nærere forhold til filmen enn oss nordmenn, de kjenner dens aura enda sterkere. I likhet med filmen er scenene hos Ekdahlene best i teaterversjonen. Oppholdet i det jødiske hjem føles ikke veldig forunderlig og trollsk, og kunne med fordel fått mer plass på scenen – det er nok av teatermagi å ta av der. I det hele tatt befinner forestillingen seg i et ullent landskap mellom gjensyn med filmen og forsøk på å skape et eget univers. For naturligvis sammenligner vi. Vi som har sett filmen, i hvert fall.

Selvstendig billedskaping

Jeg tror likevel forestillingen nettopp i kraft av sin selvstendige billedskapning vil kunne vinne over særlig yngre teatergjengere. Og i så fall er det særlig fortjenesten til ensemblet og folkene bak scenen. Tempoet har helt sikkert vært like høyt bak scenen som på. Man kan få inntrykk av at hele Nationaltheatret opptrer, særlig når så mange sterke skuespillere opptrer i små biroller. Barneskuespillerne gjør en god jobb, og får etter hvert ganske mange replikker. De to ledende kvinnene, Kari Simonsen som bestemor Ekdahl og Kjersti Holmen som mor, er sterke, og Nils Ole Oftebro er kostelig som onkel Gustav – fantastisk hårsveis! Bjørn Skagestad som biskop Vergérus kunne vært mer bister og jævlig; man får nesten sympati med ham fordi det virker som hans ondskap skyldes ulykke, og slik undergraver man til en viss grad den trusselen Bergman vitner om.

Noe av grunnen til at jeg liker teater er at kvalitetskriteriene er så forskjellige, apparatet er så uoverskuelig, og istedenfor autonomiestetisk å bedømme kvalitet på én skala tvinges man for alvor inn i et rom hvor kvalitet er politikk. Men jeg blir skuffa når jeg leser Bang-Hansens tanker om teaterkunsten i et forhåndsintervju: Den ”eksisterer ikke for å være god eller dårlig. Den skal bare være der og vise oss at det noen steder tenkes tanker om det om å være menneske – dét er poenget.” Det virker dessuten som om han frasier seg det større ansvaret for forestillingen, han har bare ”gjort en jobb”. Istedenfor peker han ut teatersjef Hanne Tømta som primusmotor. Hun omtaler Fanny og Alexander som ”en av Nationaltheatrets største og mest krevende produksjoner på mange år.” Men risikoen hun har tatt er nok mindre denne gangen enn med På bunnen på Samtidsfestivalen. Fanny og Alexander henvender seg til et familiepublikum, og gjør det så bra at det utvilsomt blir sunne penger i kassa. Man vil nok ikke vinne mange nye publikummere blant dem som har de vante fordommene mot norsk institusjonsteater. Men disse kan trøste seg med at det går mye annet på teater for tida også, heldigvis.