Vakker og vár sceneversjon av Is-slottet

Man skulle egentlig ikke tro at det gikk an å lage godt teater av Tarjei Vesaas’ romaner. Men i sin tid ble dramatiseringen av Fuglane en av de største suksessene til Det Norske Teatrets Scene 2, og Is-slottet, som umiddelbart skulle være enda vanskeligere å føre til scenen, er blitt en helhetlig, gripende og sterk forestilling.

Betagende og gåtefull

Fortellingen om det gryende vennskapet mellom de to ungjentene Unn og Siss, om Unn som forviller seg inn i is-slottet i fossen, og om Siss’ tunge vei tilbake til hverdagen, er en betagende fortelling. Men også gåtefull: Slik han har for vane, lar forfatteren aldri leseren få vite hvilken hemmelighet Unn føler at hun bærer på. Tarjei Vesaas viser en utrolig evne til å leve seg inn i følelseslivet til to jenter i 11-12 års alderen, to jenter som fremdeles har en forankring i barndommens verden, men samtidig står på terskelen til det truende og lokkende voksenlivet. Det er også en mytisk dimensjon over skildringen av Unns forsvinning – slik Tarjei Vesaas skildrer den med sin særegne dikterstemme, fåmælt, og nøktern, men samtidig intens og suggestiv, bringer den tankene hen til bygdenorges mange beretninger om bergtatte jenter. Romanen er en av Vesaas’ mest populære, og den henvender seg fremdeles like direkte til ungdom som den gangen den ble skrevet for over 40 år siden.

En sterk forestilling

Samarbeidsprosjektet mellom Teatret Vårt og Det Norske Teatret gjør den også til en sterk og lavmælt forestilling, for i Petter S. Rosenlunds dramatisering har sceneversjonen av Is-slottet beholdt romanens kvaliteter – den på en og samme tid gåtefulle og intense skildringen av to jenter, og spesielt av Siss, på terskelen til den vanskelige puberteten. Det er en streng og enkel dramatisering som aldri henfaller til sentimentalitet eller til føleri, men gir en vár og overbevisende skildring av de to jentene, og ikke minst av sogen Siss opplever når jenta hun aldri virkelig rakk å bli kjent med, så brått forsvinner. Handlingen går for seg i løpet av noen vintermåneder. Den norske bygdevinteren er på sitt kaldeste og mørkeste den ettermiddagen Siss for første gang kommer hjem til Unn som har flyttet til bygda etter morens død, og nå bor hos sin moster. De to innleder sitt bekjentskap. De leker først barnslig, kler av seg for hverandre slik mindre jenter ofte gjør, men blir brått innhentet av at de faktisk ikke er så små lenger. Unn er på nippet til å betro Siss en hemmelighet, men så rygger de begge tilbake – intimiteten er likesom kommet for fort. De gleder seg til å møtes igjen på skolen dagen etter, og drar begge tidlig hjemmefra. I stedet lokkes Unn inn i i is-slottet i fossen, der klassen skal på tur, og finner aldri veien ut. I den iskalde vinteren går bygdefolket manngard – uten å finne henne. Og litt etter litt senker glemselen seg over Unns forsvinning. Unns moster flytter fra bygda, en ny jente skal til å overta pulten til Unn i klasserommet. Men Siss vil ikke glemme. Til sprengkulden gir seg, is-slottet smelter og våren kommer. Da vender også Siss tilbake til livet.

Sikkert grep

Jeg har ikke sett noen forestillinger regissert av Erik Ulfsby tidligere, og ble imponert av hans stilsikre grep om Isslottet. Arne Nøsts scenografi er mørk og dyster, virkningsfull og suggestiv. Med svært enkle midler antydes overbevisende de ulike stedene der handlingen utspiller seg – klasseværelset, jenterommet til Unn, den gåtefulle is-slottet, stuen hjemme hos foreldrene til Siss – og Tryggve Øverås Ildahls raffinerte lysdesign understreker vinternorges kontraster mellom lys og mørke, kulde og varme. Svært effektfullt er åpningsbildet der lyktenes lysstråler nærmest danser en slags ballett ledsaget av Arne Nøsts skarpe, uharmoniske musikk – et forvarsel om den sentrale scenen der bygdefolket forgjeves prøver å finne Unn i vinterstormen.

Jentene i sentrum

Akkurat som i romanen er det de to unge jentene som står i sentrum. Bipersonene – Unns Moster (Siren Jørgensen), faren og moren til Siss (Christoffer Staib og Nina Andreassen), læreren (Håkon Moe) – har ingen selvstendig eksistens eller personlighet: De er der i kraft av sitt forhold til de to jentene. Ingen ønskeroller for skuespillerne, men alle gjør en solid innsats, også i enda mer anonyme roller som skoleelever og bygdefolk. Lena Kristin Ellingsen og Ane Dahl Torp spiller Unn og Siss, og skaper to finmeislede jenteportretter, og det korte samspillet mellom dem er overbevisende: Det litt keitete kroppsspråket, de brå og spontane følelsessvingningene – alt virker ekte. Ane Dahl Torp har den vanskelige oppgaven å vise hvordan Siss langomt utvikler seg videre gjennom den tunge vinteren, fram til hun til slutt sier ja til livet igjen. Hun gjør det med innlevelse, intensitet og dyptfølt forståelse: Spesielt scenen der hun spontant reagerer når den nye jenta i klassen blir vist til Unns pult, er hjerteskjærende og gripende. Dramatiseringen av Tarjei Vesaas’ Fuglane ble en stor suksess i sin tid. Det fortjener også Is-slottet å bli.

Det Norske Teatret i samarbeid med Teatret Vårt, Molde Scene2 Is-slottet av Tarjei Vesaas Dramatisert av Petter S. Rosenlund Musikk av Arne Nøst Regi: Erik Ulfsby Scenografi: Arne Nøst Kostymer: Milja Salovaara Koreografi: Ingrid Lorentzen Lysdesign: Tryggve Øverås Ildahl Med Lena Kristin Ellingsen, Ane Dahl Torp, Siren Jørgensen, Nina Andreassen, Christoffer Staib, Håkon Moe