Uredde stemmer søkes

I kjølvannet av debatten etter Aftenposten-kritiker Charlotte Myrbråtens kritikk av teatersjef Bjarte Hjelmelands repertoarvalg ved Den Nationale Scene arrangerte Proscen i forrige uke et debattmøte i Bergen om scenekunstkritikk. Forspillet til dette møtet kan du lese om her.

-Kommentar –

Av Karoline Skuseth

Drøyt tjue personer stilte opp på debatten om teaterkritikk ProScen arrangerte i Bergen 19. november. Et overraskende lavt oppbud; etter all synsingen som har pågått i media i det siste hadde jeg ærlig talt forventet flere interesserte. Det hadde i det minste vært en fordel om representanter fra de store avisene og Universitetet hadde stukket nesen innom, temaet angår jo alle disse partene. Men – mangelen på engasjement viste seg å være en del av sakens kjerne på flere plan: debatten ble ingen begivenhet å gå glipp av.

Panelet besto av Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder på BIT Teatergarasjen, Solrun Toft Iversen, dramaturg ved DNS, Chris Erichsen, nyansatt redaktør i scenekunst.no, og Charlotte Myrbråten, nyansatt teateranmelder i Aftenposten og Bergens Tidende. Alle ingrediensene for en riktig frisk debatt var dermed tilstede, uten at det noen sinne begynte å koke.

Kritikerens Kompetanse er et brennende aktuelt tema nå i disse dager hvor det “gammeldagse” avismediet stadig må kjempe mot nye informasjonsfora som nett-tidsskrift og blogger. Oppblomstringen av disse har gjort at hvem som helst kan få sine synspunkter offentliggjort, noe som i og for seg er bra – men terskelen for å kalle seg “kritiker” eller “anmelder” er blitt lavere, nærmest ikke-eksisterende. Som Steen Madsen i det danske kompaniet “Kom De Bagfra” sier: “Selv Gandhi risikerer å havne på en 23-årig bloggers hot-or-not-liste.”

Spillerom

Hvor skal den ferske kritikeren få sitt spillerom, når man åpenbart trenger erfaring for å bli erfaren? Dette er på mange måter et selvutslettende spørsmål av høna og egget-art, siden man nettopp vanskelig kan tilegne seg erfaring uten å være fullstendig uerfaren i utgangspunktet. Selvfølgelig er det å foretrekke at kritikere i store medier har lang fartstid, men nye stemmer vil alltid være nødvendig for å holde teatret levende. Alle debattantene anerkjente dette behovet – en åpen meningsytring er essensielt og nødvendig, og man bør med fordel kreve en større bredde i diskusjonen om hvilke forutsetninger som virkelig trengs for å lage godt teater.

Hva er kriteriene for god scenekunstkritikk, og hvem er kritikken egentlig for? DNS kjempet for den klassiske definisjonen, og insisterte sterkt på at en kritiker skal være av den allvitende sorten, ydmyk av respekt for kunstformen. Chris Erichsen utfordret dramaturgen til å komme med en tydelig forklaring på hvordan kritikeren rent praktisk bør nærme seg sitt objekt, dessverre uten å få et fruktbart svar.

Det er en kjent sak at teaterkritikk gradvis nedgraderes i media, og grep bør tas for å unngå at feltet fortsatt får lov til å være ensbetydende med noe som er kjedelig. Ofte har ikke en anmelder mer enn drøye 1000 tegn (med mellomrom) å forholde seg til, og hun/han tvinges til å tenke i store typer og terningkast. Det er åpenbart at en anmeldelse oftere tar karakter av en publikumsguide enn en reflektert analyse når man som anmelder er nødt til å tenke i dette formatet.

Atter en gang skrikes det etter en arena der en kan uttrykke seg fritt uten å måtte ta hensyn til de stramme rammene dagens konsumkultur krever for at dens oppmerksomhet ikke skal henfalle til mindre krevende lesestoff – som hvem som røk ut av “Skal vi danse” forrige lørdag, eller Lene Alexandras siste erobring. Hvorfor skal den kunstneriske integritet bli ofret på tankeløshetens alter? Teatret har alltid vært en arena der tema som ofte oppfattes som vanskelige kan fremstilles fra nye synsvinkler. Historisk sett kan man referere til noe så banalt som Ibsens Nora eller Hedda Gabler som eksempler på hvordan teatret har vært forut for sin tid i å utfordre de holdninger som regjerer folkesinnet. Dersom Ibsens teaterkritikere hadde måttet uttrykke seg i tabloid form, hadde kanskje ikke Nora vært et feministisk ikon, men en tragisk kvinneskikkelse i en fotnote av teaterhistorien.

Integritet

Det er derfor desto viktigere at teaterkritikerens integritet ikke utfordres, men gis det spillerom den trenger for å kunne fungere som en kritisk røst og som en formidler av nytenkning. Om ikke teaterkritikeren hadde kunnet fremstille hva et stykke egentlig handlet om, ville ikke den gjennomsnittlige publikummer fattet interesse for de stykkene som kunne ha gitt dem et nytt perspektiv på den verden de befinner seg i.

DNS kom med et ønske om at kritikeren bør ta hensyn til sine lesere, og spare sin subjektive opplevelse til private rom. Jeg tør hevde at kritikerens rolle nettopp er det å være subjektiv, og at når man tar på seg kritikerbrillene nettopp lar publikum tre inn i sin private opplevelse av et stykke. Hva er vel kritikerrollen, om ikke én persons gjengivelse av hvordan kunsten har påvirket en? Basert på dette er det lett å tolke DNS’ syn på teaterkritikerens rolle som passé.

Om man ønsker å kunne opprettholde teaterkritikerens rolle som en veileder og inngangsportal for det vanlige publikums tilnærming til teaterverdenen, er man prisgitt at kritikeren er fullstendig uavhengig, og dermed fri til å være så subjektiv hun eller han måtte ønske. Hvis ikke dette premisset er tilstede risikerer man å havne i en situasjon hvor det ikke er den kunstneriske evne som står i fokus, men evnen til å fange inn sin samtids behov for underholdning, og ingenting annet.

Birkeland kom med kveldens mest konkrete svar på hvilke kvalifikasjoner en teaterkritiker bør ha – en universitetsutdannelse i teatervitenskap og en kjærlighet til teatret som kunstform. Praktisk erfaring ble ikke lagt vekt på, utover et nytt universitetsfag i kritikk og dramaturgi. Hovedfokuset burde kanskje ikke dreid seg så mye om anmelderens rolle og utdannelse som om hvordan utfordre den tanketomme og lite nytenkende tankegangen som regjerer media i vår samtid. Hvordan skal man gjenerobre rollen som en arena for å tenke teater på nye premisser? Uredde stemmer søkes.

Karoline Skuseth er masterstudent i teatervitenskap – med omfattende erfaring som bartender, DJ og rockemusiker (red. anm.) – og skriver for Scenekunst.no og Bergensavisen.