Ungdomsteater? Bruksteater?

Av Rolf Engelsen, prosjektleder Kunstløftet, Norsk kulturråd

Regissør Marit Moum Aune ble i forkant av sin iscenesettelse av ”Fluenes Herre” på Nationaltheatret intervjuet av Dagsavisen. Der uttalte hun følgende: ”Godt og ondt fins i alle mennesker, uansett kjønn, det er det som gjør «Fluenes herre» så utrolig spennende. Det er et stykke som tar opp de virkelig store spørsmålene, om liv, død, ondskap og vennskap. Hvem er i stand til å drepe? Har jeg det onde i meg? Hva skjer når vi starter å demonisere «de andre»? Det er spørsmål ungdom tenker mye på, men som vi voksne ofte har glemt. Derfor tror jeg «Fluenes herre» vil passe like godt for ungdom som voksne, selv om det på ingen måte er «ungdomsteater», sier Moum Aune.”

’Ungdomsteater’ er altså noe Moum Aune ønsker å ta avstand fra – hvorfor?

Bruksteater

Forestillingen hadde premiere den 6.mars, og Aftenpostens anmelder Inger-Margrethe Lunde avsluttet sin anmeldelse av forestillingen med følgende: ”Fluenes herre er et greit bruks-teater egnet for skoleverket, men det er langt fra noe kunststykke.”

Lunde synes å mene at landets største premissleverandør for kunst til barn og ungdommer egentlig er en plattform for brukskunst. Hvorfor?

Gjennom søknadene vi mottar, debattene i media og tekstene vi publiserer erfarer Kunstløftet at holdninger til kunst for barn og ungdommer er i endring: flere og flere kunstnere og formidlere gir uttrykk for at det er like relevant og krevende å kommunisere med en ung livsverden med samme kvalitetskrav som annen kunst. Mennesker har sammensatte og forskjelligartede behov for kunst og kulturimpulser; sanselige, erkjennelsesbaserte, sosiale, politiske. Forskjellene på eldre, middelaldrende og yngre mennesker gir selvfølgelig ikke grunnlag for verdirangering i kunsten. Men måten Marit Moum Aune og Inger-Margethe Lunde ordlegger seg på her er tvetydig og gir indikasjoner i denne retningen, er det tilsiktet?

Foto: Gisle Bjørneby