Uimotståelig sjarmerende

Nordisk folkemusikk og Mozarts operaer – to musikalske verdener som begge står mitt lekmanns hjerte meget nær. Men hittil har jeg tenkt på dem som to uforenlige og adskilte områder. Selv om jeg har oppdaget folkelige toner hos Mozart, og gjenkjent mange temaer fra kunstmusikken i slåtter og stev, hadde det aldri falt meg inn at disse to musikalske verdenene kunne smelte sammen til ett – og til og med bli til en usedvanlig vellykket, betagende og, på sine premisser, formfullendt helhet.

Vellykket markering

Det skjedde på premieren til Tryllefløyta med undertittelen ”Ein folkeopera”. Produksjonen som fram til slutten av november skal turnere i Norge, og som i 2006 skal reise rundt i Sverige i regi av svenske Riksteatern, er et ledd i markeringen av unionsoppløsningen i 2005 – og jeg er ikke et øyeblikk i tvil, den mest vellykte av alle de kunstneriske markeringene hittil. I Sverige skal den dessuten markere Mozart-jubileet i 2006.

Forestillingen er et samarbeid mellom Rikskonsertene i Norge, Riksteatern i Sverige og Leif Stinnerboms Västanå Teater i Sunne, og økonomisk støtte fra Norge 2005, det svenske Kulturrådet og Svenska Institutet har gjort prosjektet mulig. Dette forklarer programmet. Men hvem ideen opprinnelig kommer fra, sier det ingenting om.

Kan det være fra regissør Leif Stinnerbom selv? Han har jo alltid benyttet folkemusikk og folkedans i sine oppsetninger – for eksempel i Gösta Berlings Saga på Västanå Teater eller En Midtsommernattsdrøm på Den Nationale Scene – og allerede i 2002 hadde han regien på en glitrende morsom, ren folkemusikk-forestilling under Førde Internasjonale Folkemusikkfestival: Skal- skal ikkje med Hallvard Holmen og Øyonn Groven Myhren.

Nordisk fantasiverden

Uansett – det er all grunn til å gratulere den som fikk ideen til å lage folkemusikk-opera av Tryllefløyten. Resultatet er en medrivende, morsom og usedvanlig sjarmerende oppsetning der fantastiske (norske) sangere og like fantastiske (svenske) musikere uærbødig, men samtidig med grunnleggende respekt, overfører Mozarts musikk og Schikaneders libretto til en nordisk fantasiverden.

Det er nemlig ikke bare Mozarts musikk som smelter sammen med folkemusikken. Også Schikaneders libretto forandres varsomt, og eventyrelementene som finnes i originalen, blir fremhevet og tydeliggjort – ekkoene fra frimureriet forsvinner, og erstattes med klassiske elementer fra sagn og eventyr. Det skjer nesten umerkelig, så godt fungerer det nye universet der yppersteprest Sarastro blir til den farlige Solsira, den egyptiske prins Tamino til den nordiske prins Sveinung, og Papageno til Fuglefanten.

Sangerne, og de dyktige musikerne som spiller hele operaen uten partitur, har naturligvis den største delen av æren for resultatet. Men de må dele den med regissør Leif Stinnerbom som har skapt en helhetlig og uimotståelig nordisk versjon av Mozarts syngespill.

På høyt nivå

Sangerne er profesjonelle utøvere på høyt nivå, men bortsett fra Øyonn Groven Myhren som før har medvirket i en Stinnerbom-oppsetning, har de så vidt jeg vet ingen skuespillerbakgrunn. Men dette blir ingen mangel ved forestillingen: Leif Stinnerbom har valgt en stilisert spillestil som overhodet ikke krever at ensemblet skal skape troverdige psykologiske portretter av sine roller. Snarere tvert imot: De er eventyrskikkelser, enkle og endimensjonale, men tydelige og sprellevende – og det understrekes av Inger Hallström Stinnerboms fantasieggende og fargerike kostymer.

Det er fantastisk imponerende å se hvordan Leif Stinnerbom, sikkert med god hjelp av koreograf Indra Lorentzen, har fått de norske folkemusikk-utøverne til å bevege seg fritt og ekspressivt på scenen. Jeg har tidligere opplevd mange av utøverne som kvedarar under kappleiker – og det er som regel en temmelig stiv framføringsmåte. Jeg hadde aldri tenkt meg at det var mulig for noen av dem til de grader å slippe seg lekent og frimodig løs på en scene, samtidig som de med den høyeste presisjon og uttrykksfullhet også ivaretar det sanglige.

Jon Anders Halvorsen er en alvorlig og flott prins, og danner et vakkert par med Øyonn Groven Myhren som Ung Silja, Månefruvas datter. Øyonn Groven Myhrens vakre og klare stemme kommer godt til sin rett i flere folkemusikkinspirerte ballader, mens Aasmund Nordstoga gjør sterkt med sin kraftfulle, men melodiøse bass som Solsira. Berit Opheim – som her både er Månefruva og Fuglefenta – imponerer med sine dramatiske fraseringer som på sin måte absolutt er akkurat like ekvilibristiske og virtuose som Nattens Dronnings pleier å være.

De tre ternene – Kirsten Bråten Berg, Marit Mattisgard og Gro Kjellberg Solli –leker seg så lett og elegant med Mozarts triller at det iblant er helt umulig å si om tonene hører hjemme i det opprinnelige partituret eller tilhører folkemusikkens tradisjonelle ornamentikk –så vellykket er sammensmeltingen mellom Mozart og folkemusikken.

Når norske folkemusikk-utøvere og svenske musikere ubesværet klarer å hevde seg i en så krevende europeisk kunstart som syngespillet, er det et eklatant og gledelig bevis på deres høye profesjonelle nivå. De av oss som har fulgt med i utviklingen i norsk folkemusikk gjennom de siste tyve årene, er ikke overrasket. Men det er all grunn til å glede seg over at mange nå kan få øynene opp for den skatten vår folkemusikk representerer. I den sammenheng er det synd at Oslo bare fikk tre anledninger til å oppleve denne besnærende Tryllefløyta.

Tryllefløyta – ein folkeopera Bygget på Mozarts musikk og Schikaneders libretto Regi: Leif Stinnerbom Koreografi: Indra Lorentzen Gjendiktning: Stein Versto Bearbeiding av Mozarts musikk: Magnus Stinnerbom og Daniel Sandén-Warg sammen med de øvrige musikerne og sangerne Scenografi: Lars Jacob Jakobsson Kostymer: Inger Hallström Stinnerbom Masker og hodeplagg: Torbjörn Alström Med Jon Anders Halvorsen, Øyonn Groven Myhren, Odd Nordstoga, Berit Opheim, Kirsten Bråten Berg, Marit Mattisgard, Gro Kjellberg Solli, Aasmund Nordstoga, Annar Nohre By, Jon Ellingsen, Martin Myhr Spelemenn: Magnus Stinnerbom, Daniel Sandén-Warg, Christian Svensson, Mattias Perez