Hans Petter Molands bakgrunn i film kommer godt til syne i hans regidebut for teater, Tvil på Det Norske Teatret.
Tvil
Publisert
28. februar 2011
Sist endret
25. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/tvil
- “Tvil er som skapt for Det Norske Teatrets scene 3, som har som mål å drive et slags dogme-teater, med teksten og skuespillerne i sentrum. Regissør Hans Petter Moland (som med dette tar sitt første steg fra filmen til teateret) klarer da også å strippe stykket ned på vellykket vis. Scenen er mørklagt, sparsommelig møblert, bare et alter stråler mot publikum i skinnet fra stearinlysene. Slik settes stemningen for et stykke som er langt mer karakterdrevet enn mettet av handling. Der det mest interessante like gjerne er i øyeblikkene det ikke blir sagt noe. Og der historien på finurlig vis innlemmer deg i kampen for å være sikker – i en usikker verden”, skriver Liv Riiser i Vårt Land.
- “Med «tvil» som tema serverer Det Norske Teatret en særdeles velspilt og spenningsladet forestilling. Hans Petter Moland har markert seg som en av våre beste filmregissører, ikke minst gjennom sitt visuelle språk. I sin debut som teaterregissør skjærer han inn til beinet; alt fokus er på personene. Vi er tett på skjebnen og uroen som hjemsøker de involverte i dette neddempede og intime kammerspillet”, skriver Borghild Maaland i VG.
- “Regissør Hans Petter Moland har nedtonet det som gjør den katolske kirken til noe mer enn en alminnelig arbeidsplass. Styrken hans ligger i personinstruksjonen, svakheten i bruk av illustrativ filmmusikk og i at det kirkelige håndteres som stemningsskapende staffasje. Når forestillingen oppleves konvensjonell og til dels klosset, rent scenisk, skyldes det også en overbetoning av psykologisk gjenkjennelighet på bekostning av historisk og sosial konkretisjon”, skriver Therese Bjørneboe i Aftenposten.
- “Molands filmerfaring gjør underverker med de tette og intense dialogene, spesielt gjelder det den dramatiske konfrontasjonen mellom Svein Tindberg (fader Flynn) og Hildegunn Riise, (søster Aloysius). Scenen er mørklagt, lyset rettes konsekvent mot de to ansiktene, og både blikk og ørfine mimiske detaljer åpner nye avskygninger og dybder i replikkene. Å overføre det filmspesifikke nærbildet så overbevisende til teatermediet, er både regi- og skuespillerkunst av særdeles høy kvalitet”, skriver Idalou Larsen i Klassekampen.
- “«Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget», heter det i bibelverset. «Du ser splinten i bjelken, men ikke bror din i øyet», lyder den nordnorske vitsen over det samme. I «Tvil» er begge deler hovedbudskap. Teaterstykket handler ikke bare om sosial samvittighet, skyld eller uskyld. Det handler også om maktspill og hersketeknikker og å gå bak andres rygg. Der den amerikanske originalversjonen av stykket og filmen med Meryl Streep og Philip Seymour Hoffman etterlot tvetydighet om Fader Flynns skyld, går den norske teaterversjonen langt i å antyde at han er uskyldig – et offer for søster Aloysius’ renkespill. Vite får vi aldri. Men det er heller ikke nødvendigvis poenget. «Tvil» belyser motsetningene mellom den åpne kirke med et budskap om kjærlighet og medfølelse, og den lukkede kirke med bud om regler og straff. Slik blir dramaet større enn det rene menneskelige drama”, skriver Lillian Bikset i Dagbladet.