Til deg som søker Teaterhøgskolen

Når jeg skriver denne artikkelen, er det for å gjøre ditt arbeid litt lettere, og vårt arbeid litt vanskeligere. Jo bedre søkerne er, jo flere valgmuligheter har man, og jo mer spennende blir utvalget av kandidater som man kan sende videre til neste opptaksprøve. Jeg satt i juryen på andreprøve nå i år, og har sett 124 kandidater. Vi gledet oss over det store antallet dyktige, talentfulle, interessante søkere, men vi registrerte også at enkelte misforståelser og en viss mangel på kunnskap gikk igjen.

Veldig mange som kommer på andreprøve har gjort gode tekstvalg, har arbeidet godt med monologen sin, og har skjønt hvordan man må jobbe med en tekst for å kunne levere noe som er interessant og relevant for denne opptaksprøven. Dessverre gjelder det ikke alle.

Rammer og kriterier At noen kandidater mangler forkunnskap, er ikke kandidatens feil. Det kan være mange årsaker: Alder, hvor mye teater man har gjort tidligere, osv. Til syvende og sist spiller det ingen rolle. Det er Teaterhøgskolens oppgave å kommunisere tydelig hva juryen forventer av søkerne. Jeg har skrevet denne artikkelen for å sette deg som søker i best mulig stand til å avlegge en relevant prøve.

Målet er å avmystifisere andreprøven, og å forklare hvordan vi i årets jury tenkte. Jeg vil si noen av de usagte tingene, og kanskje avkrefte noen myter med det samme. Jeg kan for øvrig kun snakke på vegne av meg selv.

Før denne artikkelen går i trykken, har den blitt lest av Lars Erik Holter og Gjertrud Jynge som dem jeg satt sammen med i juryen, og av Gianluca Iumiento som er fagansvarlig for skuespillerutdanningen ved Teaterhøgskolen. De har alle godkjent at den kommer på trykk, men alle er ikke nødvendigvis enig i alt. Derfor: Ta alt som står her med en klype salt. Til syvende og sist må du uansett stole på deg selv!

Dette er viktig: Jeg kan ikke garantere at mine tanker er representative hverken for forhenværende eller framtidige jurymedlemmer, eller for lærere og andre ansatte på KHiO. Jeg må presisere at jeg var et eksternt medlem av juryen, og at jeg ikke er ansatt på KHiO. Andre juryer som kommer etter oss kan tenke annerledes enn det vi gjorde. Dette er en fordel; de som søker flere ganger får sjansen til å bli vurdert av andre fagfolk.

Samtidig opplever jeg at det finnes noen felles rammer som plasserer våre vurderinger inn i norsk teaterbransje som helhet. Vi fire i juryen var i det store og det hele enige om hva vi så etter, til tross for at vi har forskjellig estetisk smak, arbeidsfelt, bakgrunn, erfaring, kjønn, alder, osv. Det gjør at jeg stoler på at det som forener oss fire antakelig går igjen også i resten av teater-Norge. Jeg opplever at de samtalene jeg har om teaterkunst og skuespillerarbeid i mitt daglige virke som regissør i det frie feltet og på institusjonene, er de samme samtalene som vi hadde under juryarbeidet. Dette vitner om et felles tankesett, en felles diskurs som danner grunnlaget for det profesjonelle teatret i Norge.

Selv om ikke alle er enige om alt (det hadde jo vært kjedelig), så eksisterer det allikevel en gjensidig forståelse for hva man ser etter og er interessert i hos en skuespiller. Innenfor rammene for hva en skuespiller er, kan man være uenige om hva man foretrekker. Poenget er at det finnes noen rammer.

Hva står på nett? Noen av disse rammene for hva slags egenskaper en skuespiller skal inneha, er formulert i informasjonen om søknadsprosessen som står på KHiOs nettsider: «Vi ønskjer kandidatar som viser fantasi, uttrykksbehov, motivasjon og scenisk utstråling.» Men hva mener skolen egentlig med disse begrepene? Her er et forsøk på en definisjon:

Fantasi: I denne sammenhengen betyr fantasi både innlevelse og kreativitet. Har du fantasi nok til å leve deg inn i denne rollens tanker, følelser og problemer? Tar du kreative og spennende valg i hvordan du framfører teksten?

Uttrykksbehov: Brenner det inni deg? Betyr det du formidler noe for deg? Mange elsker å bli sett, men hvor viktig er det for deg å bli hørt?

Motivasjon: Har du jobba hardt med monologen din? Er du forberedt på at det er tøft å være skuespiller og å være skuespillerstudent?

Scenisk utstråling: Dette er et menneskelig fenomen som ikke kan innlæres, et personlighetstrekk. Scenisk utstråling kan sammenliknes med karisma. Juryen ser etter kandidater hvis personlighet projiseres utover til et publikum, og ser det som en fordel dersom kandidaten evner å trekke med seg sin personlige utstråling inn i prøverommet.

Kjærligheten til teatret Det første vi fikk beskjed om at KHiO ønsket seg at vi i juryen skulle se etter, var uttrykksbehov. Juryens leder Lars Erik Holter, pedagog på Teaterhøgskolen, fortalte at vi skulle lete etter søkernes glede og kjærlighet til å stå på scenen. Å være skuespiller krever at du er villig til å gå inn i ubehagelige situasjoner, særlig emosjonelt. Vi måtte finne ut om kandidatene hadde viljen, evnen og behovet for å bygge en karriere rundt det å utfordre seg selv og å gjennomleve tøffe øyeblikk.

I møtet med kandidatene hver morgen, sa vi: «Vi vil vite hvem du er!» Blir du engasjert av det du du formidler? Brenner du for det å dele noe med et annet menneske? Er du i kontakt med oss? Gjør du noe med oss i det du spiller? Vi så etter kandidatenes hjerte.

Valg av tekst

Her er noen tips til valg av tekst:

• Let etter en tekst som ikke er for enkel eller banal. Finn noe med en spennende undertekst.
• Vi tror det lønner seg å gjøre en monolog som er hentet fra et skuespill, heller enn en enkeltstående monolog.
• Når du gjør en tekst som kommer fra et skuespill, les hele stykket og sørg for at du skjønner sammenhengen teksten hører hjemme i.
• Det kan lønne seg å velge en rolle som har erfaringer du kan relatere deg til, men unngå tekster du har skrevet selv. Vi vil se deg behandle god dramatikk og ønsker å vurdere om du kan leve deg inn i en tekst og en rolle.
• Men: Selv om du kjenner deg igjen i rollen, må du allikevel jobbe hardt for å forstå hva dette mennesket tenker og føler.
• Diskuter gjerne teksten med noen, sjekk om dere skjønner den på samme måte. Kanskje finnes det lag i teksten som du har oversett?
• Gjør research som er relevant for rollen. Undersøk tematikken og situasjonen i monologen.

Research og sammenheng Alt dette er en del av arbeidet en skuespiller gjør i forberedelsen til en rolle. Hvis du skaffer deg informasjon, og tar denne inn over deg, så vil det forhåpentligvis ha en positiv påvirkning på hvordan du spiller rollen. En skuespiller skal ikke bare skjønne sin replikk, men også sammenhengen rollen skal spilles i. Hvis du ikke har gjort dette forarbeidet til opptaksprøven, kan vi da forvente at du vil gjøre det om du kommer inn på skolen? Du må vise oss at du er et arbeidsjern! Statens Teaterhøgskole er en av de mest eksklusiv utdanningene i Norge. Hvorfor skulle vi ta inn en kandidat som ikke arbeider hardt?

At det er lurt å lese stykket monologen er hentet fra, gjelder uansett om du ønsker å tolke monologen uavhengig av stykket, eller med tanke på stykket. Kjennskap til helheten vil gi deg et bedre grunnlag for å forstå teksten. Hvis juryen spør deg: «Hvor i stykket er dette hentet fra? Hva er situasjonen som leder opp til denne scenen?», så bør du kunne svare kjapt og oversiktlig på dette. Hvis du kan det, så viser du at du er engasjert i stoffet, at du skjønner en skuespillers arbeid, og at du jobber hardt og målbevisst.

Å skjønne teksten Det er viktig at du skjønner den teksten du skal framføre. Snakk med noen om den. Diskuter teksten. Kanskje finnes det flere, andre og mer spennende måter å forstå den på? Bruk dem du har rundt deg, venner, lærere, familie (eller les med en profesjonell skuespiller!) og få alternative tolkninger. Spør deg selv: Hva er underteksten? Finnes det noe dobbelt her? Finnes det løgner, usannheter, hemmeligheter, noe usagt? Lyver rollen? Finnes det overdrivelser, underdrivelser, sarkasme, ironi? Kan teksten være en overflate som dekker over noe annet? Kan det være som i Naiv.Super der en tekst om å tape i krokket egentlig handler om eksistensiell angst?

Hvis du finner en slik dobbelthet i teksten, så har du antakelig kommet over en god tekst. Da er du i nærheten av det som teater handler om. I en virkelig god tekst er det sjelden at ordene på papiret og ordenes betydning står i et en-til-en-forhold. Under årets andreprøve, dersom vi oppfattet det kandidaten viste som et en-til-en-valg, altså at vedkommende spilte akkurat det samme som ordene sier, så utfordret vi dem gjerne til å bruke den samme teksten under helt andre omstendigheter, som ga nye perspektiver på både rollen og monologen.

Hvis det for eksempel sies i teksten at rollen er forbanna, så har du valget om å spille forbanna eller ikke spille forbanna. Begge deler kan være mulig, men ofte vil det å spille forbanna ikke være det mest interessante valget.

Et hett tips er å finne ut hva rollen vil i situasjonen. Karakterens vilje skaper framdrift og energi, og gjør monologen interessant.

Disponere Vi snakket ofte om at kandidaten hadde «disponert godt». Det betyr at personen hadde gitt framføringen av teksten en form og et forløp. De lot teksten bygge seg opp og endre seg underveis, opplevde ting gradvis, viste oss ting etterhvert, lot oss bli kjent med rollen. Ikke alt på en gang, men litt om gangen, og på rett tidspunkt.

Utenat Du skal kunne teksten din utenat, men det er ikke farlig om du glemmer teksten din og må starte på nytt, eller gå litt tilbake. Det som betyr noe er om du har gjort forarbeidet med å skjønne rollen. Måten kandidaten fremfører teksten på vil avsløre om vedkommende er godt, lite eller dårlig forberedt.

Oppgaven På årets andreprøve fremførte hver kandidat først en monolog, deretter fikk de en individuell tilleggsoppgave av juryen. Vi forsøkte å finne en oppgaver som viste oss en annen side av søkeren.

Fra de som viste oss noe komisk, ville vi kanskje se noe dramatisk. Hos kandidater som valgte en monolog med et dramatisk og intenst innhold, lurte vi på om personen hadde en leken og lett side. Kanskje de kunne en barnesang, for eksempel? Det er ikke sikkert du får bruk for det, men det skader aldri å ha et lite repertoar av ting du kan dra ut av ermet!

Forløsing av følelser Målet med oppgaven vi ga var ofte å forløse noe i kandidaten som det kunne være vanskelig å nå fram til på egen hånd. Har kandidaten tilgang til følelsene sine? Sinne, sorg, begjær, kjærlighet?

De øvelsene vi brukte for å lokke eller provosere dette fram i folk kan oppleves som tøffe. De krever at du er villig til å kjenne på ubehagelige følelser. Til tider pushet vi folk langt for å se hva de hadde å gi. Personer som ikke jobber med teater ville sikkert mene at noe av det vi ba kandidatene om var drøyt. Men skal du være skuespiller så må du være villig til å dykke ned i de vanskelige følelsene kveld etter kveld etter kveld. Vi ville vite om kandidatene var kapable til, og villige til, å gjøre nettopp det.

Andre omstendigheter Øv deg på å gjøre monologen din på andre måter, og med andre omstendigheter! Hvis du har framført teksten din som om du elsker den du snakker om, så vær forberedt på å måtte framføre teksten som om du hater den du snakker om. Kan du bruke akkurat de samme ordene, men ha en annen undertekst?

Frykten for å overspille Jeg opplever, ikke bare som jurymedlem, men også når jeg går og ser teater, at norsk teater ofte er hemmet av frykten for å overspille. Det fører ofte til at folk går så langt i den andre retningen at spillet blir flatt og uinteressant. Det er heller ikke gunstig. Godt underspill kan være en fryd å se, og det kan gjerne oppstå hos skuespilleren når dramaturgien i stykket forteller alt. Det er et tegn på en intelligent skuespiller, når vedkommende forstår å underspille i rett sammenheng. Men å ikke spille i det hele tatt er derimot kjedelig… Å balansere dette kan være vanskelig. Vi ønsket å se folk spille – hverken for stort eller for smått – men adekvat i forhold til innholdet i teksten. Vi lette etter kandidater som turte å vise oss en forestilling, turte å underholde oss, og som var levende tilstede i rommet.

Å «jobbe godt» Vi snakket ofte om kandidater som «jobbet godt». Det betydde gjerne at kandidaten i øyeblikket prøvde å kjenne etter hva situasjonen betyr for rollen, hvilke handlinger og tanker situasjonen avføder. Det er viktig at du har skjønt teksten, men samtidig kan en skuespiller på leting ofte være mer interessant å se på enn en som allerede har alle svar klare, og som presenterer noe som er låst og ferdig. Evnen til å gjenoppdage rollen hver kveld er en del av skuespillerens arbeid. Denne prosessen må for øvrig deles med publikum. Pass på at du ikke lukker deg for oss, og ikke forsvinner inn i hodet ditt når du er på leting.

Selvmedlidenhet vs. konflikt Selvmedlidenhet er en typisk felle å gå i. Når du begynner å jobbe med teksten du har valgt, spør deg selv: Synes denne rollen synd på seg selv? Er det denne rollen uttrykker gjennom det den sier og gjør, at den synes synd på seg selv? Hvis svaret er ja, så bør du antakelig enten tolke teksten din på en annen måte, eller finne en annen tekst. Selvmedlidenhet hos en rollefigur er ofte uutholdelig å se på. (Men det kan brukes for å gi en komisk effekt, som i Den innbilt syke av Molière. Ingen regel uten unntak!)

Rollen din bør like fullt ha et problem eller et dilemma. Alle interessante tekster inneholder en en annen slags konflikt. Noe må stå på spill for rollen. Hvis det ikke er noe som er farlig for rollen, så er det heller ikke en interessant tekst. Spørsmålet er hvordan rollen forholder seg til sitt problem: Syter og klager de (ikke tilrådelig…), eller kjemper de for å ta et valg eller nå et mål, til tross for motgang og hindringer?

Det er verdt å merke seg at noen tekster tilsynelatende handler om banale eller hverdagslige ting. Erlend Loes roman Naiv.Super ser ut til å handle om at hovedpersonen taper i krokket og velger å banke bankebrett, men underteksten handler om noe mye større: Karakteren føler på en eksistensiell tomhet og ensomhet, han hører ikke hjemme i verden. Hvis du velger en tekst som tilsynelatende tar for seg noe smått, men som egentlig handler om noe større, så er det viktig at du framfører teksten som om det betyr noe for deg, og som om det betyr noe for rollen. Dersom utfallet av en situasjon ikke spiller noen rolle for karakteren, og det for karakteren er ubetydelig om situasjonen ender slik eller sånn, så vil det heller ikke ble betydningsfullt for publikum.

Skjerpa omstendigheter I møte med enkelte monologer stilte vi oss spørsmålet: Koster det vedkommende noe å gjennomleve dette? Hvis det ikke kostet noe, emosjonelt sett, så ga vi gjerne en oppgave der vi skjerpet omstendighetene.

Begrepet skjerpa omstendigheter brukes når man leter etter hva det er som gjør teksten og situasjonen viktig for rollefiguren. Hvis krokket-scenen i Naiv.Super handler om at det er kjipt å tape i krokket, så er det ikke spesielt spennende. Men hvis det å tape i krokket vil føre til at rollen mister all tro på seg selv, og opplever en eksistensiell livskrise, så blir det spennende.

Når du jobber med monologen din, spør deg selv: Er omstendighetene skjerpa? Kan jeg gjøre dette verre eller viktigere for meg selv?

Husk: Teksten kan godt være humoristisk sett fra publikums perspektiv, men for rollen må det være dødsens alvor.

Flinkt og tamt versus rått og ekte Pass på at du ikke kommer med en monolog som virker satt, fast, fiksert. Når det blir for «flinkt», så blir det ofte tamt.

Koster det deg noe å framføre dette? Brenner det? Hvis monologen din er helt lik hver gang du gjør den, så bør du finne på noe nytt. Du er en annen i dag enn i går, du er i en annen situasjon, i et annet rom, når du står foran juryen har du et annet publikum enn du hadde da du øvde hjemme i stua. Det bør påvirke deg. Du skal skjønne rollen, leve deg inn i den og fremføre en gjennomlevd tekst, men selv om du har kontroll over det arbeidet, så må det finnes en følelse av noe nytt, noe som skjer i øyeblikket.

Vi var generelt mer interessert i de kandidatene som viste oss noe som kanskje var «feil», men som var rått og ekte, og med et ekte uttrykksbehov, framfor de som viste oss noe som var ferdig, uforanderlig og statisk. Vi ser ikke etter hvor «flink» du er, men om du blir berørt og om du berører oss.

Juryens selvkritikk Om en kandidat fanger juryens interesse eller ei, handler aldri om at søkeren er tynn eller tjukk eller svart eller hvit eller kvinne eller mann eller fra Bergen eller fra Oslo. Det kan kanskje oppleves som en lett påstand å komme med, men jeg opplevde at vi som satt i juryen på andreprøve i år var svært opptatt av å problematisere våre egne reaksjoner, for å passe på at vi aldri lot forutinntatte holdninger overskygge det arbeidet vi var satt til å gjøre. Vi diskuterte konstant samfunnets normer og våre egne fordommer. Vi forsøkte å stoppe oss sjøl hvis vi var i fare for å ikke vurdere kandidaten med et så nøytralt og objektivt blikk som vi kunne klare. Vi passet hele tiden på hverandre og redigerte vår egen holdning, endret måten vi så på og oppgavene vi ga. Vi var opptatt av å gjøre alt vi kunne for å gi hver eneste søker den sjansen de fortjener. Vi har etter beste evne forsøkt å se alle kandidater som de menneskene de er, med de unike og individuelle egenskapene hver og en av dem besitter. Juryen kan virke ansiktsløs og skummel, men jeg håper søkerne tror oss når vi sier at vi virkelig arbeidet hardt for å være så åpne og rettferdige vi kunne.

Er KHiO riktig skole for deg? Til slutt: Hvorvidt du skal gå på KHiO eller ei handler ikke bare om ditt ønske om å bli skuespiller, men om hva slags skuespiller du vil bli. Hva slags skuespillere utdanner KHiO, sammenlignet med for eksempel de andre statlige skolene i Norge: Høgskolen i Nord-Trøndelag og Akademi for Scenekunst i Fredrikstad? Jeg anbefaler alle søkere å undersøke de forskjellige skolene grundig. Gå og se studentenes visninger om du kan, søk på nettet og les den informasjonen du finner, ring noen som har gått på de forskjellige skolene og spør dem om utdanninga. Hvis du har sett en forestilling du likte, finn ut hvor de som lagde den studerte. Sjekk også ut gode skoler i utlandet. Hvilken skole er riktig for deg? Les deg opp på skolenes metodikk og studieplaner. Du som søker har et ansvar for å skjønne hva Teaterhøgskolen går ut på, på samme måte som Teaterhøgskolen har et ansvar for å kommunisere hva skolen gjør og ser etter.

Når du har gjort alt det, og bestemt deg for å søke Teaterhøgskolen, så begynner forberedelsene. Jeg ønsker deg lykke til med arbeidet!

Øystein Ulsberg Brager Teaterinstruktør Eksternt jurymedlem ved andreprøve til BA Skuespillerfag på KHiO, 2016