Ti år med Shakespeare og teater

Av Julie M. Løddesøl

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift er Therese Bjørneboe. Mange har bidratt til bladets høye kvalitet, men alt i alt er tidsskriftet Bjørneboes verk. Det er unikt i norsk og nordisk tidsskrift-flora, der det i dag ikke lenger er så akademisk, men favner bredere enn noen gang, og dekker norsk, tildels skandinavisk, baltisk og mest tysk og engelsk teater.

I jubileumsutgaven er det Dag Solstads underholdende essay om Brand, om jakten på den Brand som i 1866 skapte bølger i samtiden, som tar størst plass. Essayet vakte berettiget oppmerksomhet under Festspillene i Bergen. Vi har også rukket å lese en lærerik og knusende dom over Oslo Nye Teaters mangfoldsatsing i Elektra – Ingeborg Tornes mener oppsetningen bidrar til å opprettholde motsetninger, i stedet for det motsatte, Melanie Fieldseths innsiktsfulle anmeldelse av No Dice (da først skjønte jeg hva forestillingen dreide seg om), her er bokanmeldelser (danske Nils Lehmann anmelder Jon Fosses Eg er vinden), gode intervjuer, refleksjoner, meningsytringer, og en mengde teateranmeldelser. Og alltid noe om Shakespeare, denne gangen redaktørens eget intervju med regissøren Oskaras Korsunovas, som er aktuell med gjestespillene Romeo og Julie og En midtsommernattsdrøm i Stavanger i august/september. Mye lesestoff – som vanlig. Det tar tid å lese. Som vanlig.

Jubileumshistorien startet da Edvard Hoem som teatersjef for Teatret Vårt i Molde i 1998 dannet Norsk Shakespeareselskap og ba Therese Bjørneboe om å lage et medlemsblad for selskapet. Hun takket ja, men ville lage et tidsskrift, på linje med de litterære Vinduet og Samtiden. Mindre ambisiøst enn det var uinteressant, mente hun.

Går ikke rundt

Redaktør Bjørneboe måtte raskt opprette liste over abonnenter utenom de omlag 250 medlemmene i Det Norske Shakespeareselskap. Siden har tidsskriftet utviklet seg trinnvis. Rundt 2006 forlot det Shakespeareselskapet, og fra 2004 har det utkommet med 4 utgaver i året. Opplaget er på 1700 eksemplarer, ca 800 er abonnenter, og fra nå vil 500 gå til folkebibliotekene. Rundt 100 selges i løssalg. Bladet bærer seg ikke økonomisk, og har fått og får støtte, blant annet fra Norsk kulturråd.

Økonomien er altså ikke fet, men tidsskriftet er betydningsfullt i kulturoffentligheten, i hvert fall i scenekunst-del-offentligheten. Som Jon Fosse sier på fast skryteplass i bladet: “Vi har faktisk eit av Europas beste teatertidsskrift”. Redaktøren har fått sitt eget talerør, men kan ikke sies å ha skapt sin egen arbeidsplass; hun tar ikke ut lønn.

Arena for mange stemmer

-I stedet for å ta ut lønn har jeg investert i eksterne skribenter, for å få inn mange stemmer. I Norge har teaterkritikken veldig trange kår, og den overordnete strategien for tidsskriftet dreier seg om å forbedre disse vilkårene og fungere som arena for debatt og refleksjon. Jeg startet ikke tidsskriftet for å skape en arbeidsplass for meg selv, eller for å fylle det med egne artikler. På den andre siden hadde jeg neppe drevet med teaterkritikk i dag dersom jeg bare hadde skrevet for aviser (nå Klassekampen, tidligere Morgenbladet). Fordi jeg i tidsskriftet har kunnet velge fokus selv. Blant annet på teater utenfor Norge, sier hun, og fortsetter:

-Nå er etter hvert arbeidet med den daglige driften blitt så stort at det blir stadig vanskeligere for meg å kombinere med annen frilansvirksomhet. Og da spørs det hvor lenge det går hvis ikke omsetningen og abonnementstallene øker. Jeg kan jo også legge til at min mann, Dag Solstad, har gitt sin skjerv til å bedre ytringsfrihetens vilkår ved å sponse driften, sier hun med et smil.

Imagebygging

-Bladet er da alt for billig? Lenge kostet det 75 kroner, nå er det 95, og i abonnement kr 300 for fire numre. Kan du ikke ta mer?

-Jeg tror selv at det skjer noe psykologisk når man runder 100-lappen for et slikt tidsskrift. Og det er vanskelig å innarbeide i løssalg. Vi selger gjennom noen av Narvesen-kioskene rundt om i landet, og i Norli-bokhandler. Mens for eksempel Tanum på Karl Johan ikke vil ha tidsskrifter! Og i Norge har vi dessverre ikke samme tradisjon som i utlandet for å selge bøker på teatrene. Mange teatre selger det nå, men det har vært tungt å innarbeide. Det er merkelig at det nedover i administrasjonen ofte ikke fins forståelse for at dette også dreier seg om imagebygging for teatrenes del. Tidsskriftets blotte eksistens gir jo et signal til publikum om at teatret tas på alvor: det handler ikke bare om underholdning og konsum. Det samme gjelder annonsering i tidsskriftet, hvor det ofte har vært en lang vei å gå, og teatersjefen må ta grep fordi markedsavdelingene ikke forstår den kulturpolitiske signaleffekten i å annonsere.

Paff og skuffet

Hun legger heller ikke skjul på at det også er tungt å få andre medier interessert i det tidsskriftet tar opp.

-De første årene ble jeg veldig skuffet over at avisene, og særlig teaterkritikerne ikke var interesserte i å skrive om tidsskriftet. Jeg fikk også signaler om at det ble betraktet som en konkurrent, heller enn en viktig og tiltrengt berikelse for feltet. Som da Jan E. Hansen i Aftenposten sa at ”Vi dekker Shakespeare på vår måte, så kan dere gjøre det på deres måte”! Situasjonen hadde nok vært annerledes dersom mediene hadde egne teaterredaktører, akkurat som de har bokredaktører, slik man har i større nordiske og utenlandske aviser. Det gir anledning til en mye mer differensiert dekning av teater – og teatertidsskrift. Det positive nå er at tidsskriftet får økt anerkjennelse, blant annet har det fått hederlig omtale (eller ”andre plass”) to år på rad som Årets tidsskrift. Og noen veldig gode avisanmeldelser. Det som har inspirert meg er alle tilbakemeldingene jeg får fra skuespillere, regissører og forfattere. Tidsskriftet genererer samtaler i miljøet, og det er jo der kulturlivet er, ikke i mediene, sier hun. Bjørneboe tror tidsskriftet i løpet av disse ti årene har truffet et generasjonsskifte i teaterNorge, og til og med vært en katalysator for en større og bredere orientering i scenekunsten. Bjørneboe har hele tiden villet motarbeide barrierene mellom det frie feltet og institusjonsteatrene, barrierer som i dag er lavere enn før.

Festivalene fristeder

I vår tilbakeskuing på de 10 siste årene må også Ibsenfestivalen og Samtidsfestivalen nevnes, mener hun.

-Festivalene er viktige fristeder for tiden, som et sted der teatrene kan tenke bare kunstnerisk. Sentrale oppsetninger er vist i Oslo. Det er bra for kunstnerne og aller viktigst: for publikum. Når det gjelder Ibsen har det norske publikum knagger å henge forestillingen på, mens det er et problem at de kvier seg for å gå på Samtidsfestivalen, sier redaktøren, som også savner at festivalteatrene lager et mer sosialt opplegg, som en åpen festivalbar, for alle interesserte.

Bjørneboe mener norske teatre generelt er lukkede. Hun syns teatersjefene deltar merkelig lite i samfunnsdebatten, og sier:

-Alle vet at det snakkes i husene, at det er kamp om mange saker. Jeg syns det er leit at det finnes reflekterte mennesker som sjelden inviterer folk til å ta del i refleksjonene. Nå kunne det vært veldig spennende om det for eksempel ble diskutert hvor langt man kan kommersialisere et institusjonsteater. Jeg har lest at Bjarte Hjelmeland har sagt at oppsetningen Kunst på Den Nationale Scene bare koster 20 000 kroner. (Det normale for oppsetninger på et slikt teater ville være 200 000 kroner, minst. Red anm.) Han lager altså billig-teater, med sine million-bevilgninger. Han burde jo heller ha jobbet på BIT Teatergarasjen i Bergen, da, og hatt deres (langt lavere) budsjett, sier hun.

I overkant grusomme

Bjørneboe har tilbragt mye tid i Tyskland de senere årene.

-Der er det en helt annen kultur for konflikt og konfrontasjon. Og de kan være i overkant grusomme mot hverandre i pressen. Men her i Norge kommer ikke motsetningene opp i dagen, og det er nærmest uhørt å kritisere hverandres kunstneriske prosjekt offentlig. Dermed risikerer man å gi en innrømmelse til at publikumssuksess og gode driftsresultat er det som gjelder. Og da kan konfliktskyheten få alvorlige kulturpolitiske konsekvenser. Teaterkritikken er en viktig del av arbeidet for Therese Bjørneboe, og hun argumenterer i siste utgaves leder for at hun ikke prioriterer som de andre mediene; etter markedshensyn. Hva er hennes kriterier for å anmelde en oppsetning?

-Det må være en viktig forestilling i forhold til stoffet den baserer seg på. Vi følger forestillinger som synliggjør et teaters profil, og det er naturligvis viktig å følge regissører og skuespillere.

-Hva hadde vært den optimale situasjonen for tidsskriftet?

-Da hadde vi vært et par-tre teaterkritikere som hadde kritikk som hovedprioritet, med reisemuligheter, og økte ressurser til journalistisk arbeid. Jeg var avlastet fra abonnementsarbeid, etc. Tidsskriftet ville utkommet hyppigere, med færre sider hver gang, vi ville hatt langt flere annonser og mye bedre distribusjon, svarer hun. Det er ønskedrømmen. Virkeligheten er sannsynligvis fortsatt trinnvis utvikling. I første omgang betyr det at abonnenter i disse dager får tilgang til hele arkivet på www.shakespearetidsskrift.no.

Redaktørens ambisjoner er altså ikke blitt mindre på de 10 første årene.

Les om innholdet i jubileumsutgaven av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift her!

Les teatersjef Bjarte Hjelmelands kommentar: -Bjørneboe snur saken på hodet