Temmelig likegyldig Speer

”Gåten” Albert Speer David Edgar er best kjent her hjemme for sin dramatisering av Charles Dickens ungdomsroman Nicholas Nickleby, som i Lasse Dehles regi ble en storsuksess på Rogaland Teater i vinter.

Dokumentardrama

David Edgars stort anlagte drama om Hitlers rustningsminister, Albert Speer, bygger også på en bok: Journalist Gitta Serenys kjente Speerbiografi, Albert Speer : His battle with truth. I Jasenko Selimovics regi ble stykket en stor suksess på Göteborg Stadsteater, og oppsetningen var en av de utvalgte inviterte forestillingene til den svenske 2003-Biennalen der jeg så den i Uppsala.

Selve stykket gjorde ikke så sterkt inntrykk, men Selimovics regi ga forestillingen en tydelighet og en nerve som Nationaltheatrets versjon dessverre mangler.

Fra David Edgars hånd er Speer et ambisiøst prosjekt: Gjennom korte, nærmest filmatiske scener følger han Albert Speer fra han som helt ung mann lot seg – visstnok til sin egen forbauselse – fascinere så sterkt av Hitlers talegaver at han meldte seg inn i NSDAP i 1931, fram til hans død i 1981, 50 år senere.

Overraskende ble han ikke dømt til døden av Nürnbergdomstolen, han satt 20 år fengslet i Spandau sammen med blant andre Rudolf Hess og Karl Dönitz.

Hele Speers livsløp

Stykket begynner med domsavsigelsen, og i første del følger vi Speers egen versjon av årene fra 1931 til 1945, slik han forteller den til fengslets sjelesørger, pastor George Casalis.

Allerede i disse åpningsscenene undret jeg meg over at Terje Mærli ikke mer bevisst har bygget opp forholdet mellom Speer og pastoren. Vi merker aldri noe til den spenningen som må ha eksistert mellom to menn med så diametralt forskjellige lisvanskuelse. Men i Bjørn Flobergs tolkning smiler pastoren et uavlatelig fromt smil, og fremfører sine replikker slentrende og utydelig, fullstendig uten overbevisning.

Speer ble opprinnelig tilknyttet Hitler-regimet som arkitekt, men i 1942 døde daværende rustningsminister Fritz Todt i en flyulykke, og Hitler utnevnte Speer til hans etterfølger. Fra 1942 til 1945 var Speer ansvarlig for den nazistiske økonomien, og hans kongstanke var å bruke krigsfanger og tvangsarbeidere i tyske fabrikker der mange av dem døde av underernæring og utmattelse.

Speers siste 15 år

Stykkets andre del tar for seg Albert Speers liv etter at han har sonet sin dom. Slik det fremstilles her, var Speer langt fra noen knekket mann da han kom ut av fengslet. Han ga ut flere selvbiografiske bøker som gjorde stor suksess, var en ettertraktet foredragsholder, og levde et – iallfall tilsynelatende – vellykket liv i ytterligere 15 år.

Det store spørsmålet for Speers biograf Gitta Sereny var hvorvidt Speer løy da han påsto at han ikke hadde visst om jødeutryddelsene, og hennes konklusjon var klar: Selv om han aldri innrømmet det fullt ut, og kanskje selv delvis hadde klart å fortrenge det, var hun ikke i tvil om at Speer hadde vært medskyldig i Holocaust.

Dette spørsmålet – Speers egen evne og vilje til å erkjenne og påta seg sitt ansvar for folkemordet – er også det sentrale tema i Edgars sceniske versjon der Albert Speer først i dødsøyeblikket er villig til å se sannheten i øynene.

Uklart og flimrende

Spørsmålet om hva som får et intelligent, normalt og for så vidt vennlig menneske til å godta folkemord og masseutryddelse er interessant, og mye tyder på at David Edgar har satt seg som mål å finne en løsning på det vi gjerne kaller for ”gåten” Speer.

Når han velger en tilnærmet dokumentarteaterform, og følger sin hovedperson livsløp i en bredt anlagt historisk freske, er det nærliggende å tro at han mener det er slik han vil kunne gi den mest nyanserte og fullstendige fremstilling av den historiske Speer.

Dessverre lykkes han ikke. Bildet han tegner av Speer blir både uklart og flimrende. Det kommer klart fram at han er besatt av trangen til å gjøre karriere, at han elsker makt, og er total følelseskald, han løfter for eksempel ikke en finger for å hindre at broren dør på Østfronten.

Men dette blir på en måte abstrakte karaktertrekk – i Nationaltheatrets oppsetning blir han aldri et levende, flerdimensjonalt menneske, verken i forhold til sine medarbeidere som sekretæren Anne Marie Wittenberg (Marit Adeleide Andreassen), til en god venn som Rudolf Wolters (Ola B. Johannessen) eller til sin kone gjennom et helt liv, Margret (Liv Bernhoft Osa).

Speer kom fra det bedre tyske borgerskap, og skal ha vært en kultivert og belest mann. Dette viser Edgar ved enkel namedropping som overhodet ikke er integrert i dialogen for øvrig: I samtale med pastoren lar han Speer lekende lett identifisere sitater av Jean Cocteau og Martin Buber. På samme utvendige måte illustrerer Edgar Speers likegyldighet overfor kone og familie ved at han verken husker hennes fødselsdato eller barnas alder.

Anonyme bipersoner

De mange bipersonene som omgir ham er også temmelig anonyme – verst går det ut over kvinnene, men det kan unnskyldes ved at, henvist til ”Kinder, Küche, Kirche” som de var, spilte de aldri noen fremtredende rolle i i Det tredje rike.

Men mennene er like diffuse: i programmet vrimler det av kjente navn – Rudolf Hess (Finn Schau), Heinrich Himmler (Kim Sørensen), Karl Dönitz (Jan Hårstad) og Joachim von Ribbentropp (Rolf Arly Lund) er de mest kjente – men bortsett fra Rudolf Hess som har flere likegyldige replikker som Speers medfange i Spandau, er ingen av dem som tydelige personer. For så vidt trer Hitler (Per Jansen) ganske klart fram, han er da også et takknemlig objekt å skildre. Men også han er stereotypt og konvensjonelt tegnet.

En splittet Speer

Terje Mærli har foretatt et dristig grep som ikke ligger i David Elgars tekst, og heller ikke ble brukt i Göteborg-oppsetningen der Philip Zandén spilte både den unge og den gamle Speer. Han splitter Albert Speer-skikkelsen i den unge (Thorbjørn Harr) og den aldrende (Sverre Anker Ousdal), og lar begge være til stede på scenen samtidig slik at iblant den ene, iblant den andre, fører ordet.

Meningen må ha vært å få fram en indre dynamikk i samspillet mellom den unge handlende Speer, og den eldre og mer reflekterende, men det lyktes ikke helt. I det voldsomme oppbudet av bipersoner som i lange perioder befinner seg på scenen samtidig, virket de to Speer’ene iblant mot sin hensikt, og forvirret mer enn de skapte innsikt i, og forståelse for, skikkelsen. Jeg syntes faktisk det var vanskelig helt å se hva Terje Mærli har ønsket å oppnå.

Politisk teater

Norsk teater er blitt kritisert for ikke å være opptatt nok av det politiske teatret som i England i de senere årene også gjerne har vært dokumentarteater. Med Speer oppfyller Nationaltheatret dette aktualitetskravet. Og det er prisverdig.

Samtidig viser Speer-oppsetningen at det ikke er nok å være ”politisk korrekt”. Meningen er jo at politisk teater både skal være engasjerende og intellektuelt utfordrende. Denne Speer er ingen av delene.

Replikkene smeller stort sett som mitraljøser, og det kan være effektivt i enkelte scener, men i det lange løp blir det slitsomt og monotont. Mens scenografien på Göteborg Stadsteater var iskaldt minimalistisk, har Lars-Erik Lindén valgt å la Nationaltheatrets hovedscene rammes inn av to tunge ubestemmelig kopperfarget vegger, som innsnevrer scenebildet. Videoprojeksjonene – fra konsentrasjonsleirene, Berchtesgaden, Paris og Berlin – blir overtydelige, og paradoksalt nok bryter de teaterillusjonen nettopp ved å være fullstendig realistiske.

Sverre Anker Ousdal, Thorbjørn Harr, Per Jansen, Ola B. Johannessen og alle de andre gjør det som står i deres makt for å blåse liv i oppsetningen. Men det blir mye utvendig teater, og det virker som om Terje Mærli ikke helt har taket på denne stort anlagte episke fresken – resultatet er iallfall en lang, tung og temmelig likegyldig forestilling der skuespillerne sliter med å få med seg publikum.

Nationaltheatret, Hovedscenen Speer av David Edgar Oversatt av Kjell og Kari Risvik Bearbeidet av Terje Mærli og Hege Randi Tørressen Regi: Terje Mærli Scenografi: Lars-Erik Lindén Kostymer: Lili Riksén Lysdesign: Øyvind Wangensteen Med Sverre Anker Ousdal, Thorbjørn Harr, Joachim Calmeyer, Bjørn Floberg, Per Jansen, Finn Schau, Ola B. Johannessen, Anneke von der Lippe, Marit Adelaide Andreassen, Kim Sørensen, Marian Saastad Ottesen, Ine Jansen, Liv Bernhoft Osa, Jorill Kittang, Kyrre Hellum, Håkon Ramstad, Jan Hårstad, Rolf Arly Lund, Espen Reboli Bjerke, Hauk Heyerdahl, Frank Jørstad, Per Frisch, Tone Danielsen