Som middelalderske kunstinstitusjoner fungerer de norske teaterinstitusjonene som den offisielle politikkens forlengede arm. Slik oppfyller de på ingen måte et ideelt krav om å utfordre det konvensjonelle, skriver Julian Blaue.
- Teatrets oppgave er å være en antitese til samfunnet.
Som middelalderske kunstinstitusjoner fungerer de norske teaterinstitusjonene som den offisielle politikkens forlengede arm. Slik oppfyller de på ingen måte et ideelt krav om å utfordre det konvensjonelle, skriver Julian Blaue.
De norske teatrene setter ingen egen agenda, hevder Blaue i en artikkel i dagens utgave av Dagsavisen. Dette i motsetning til i Tyskland. Blaue bruker Frank Castorf, teatersjefen for Volksbühne (Folketeateret) i Berlin, som eksempel. Castorf, fra det gamle DDR, fikk i fjor overraskende fornyet sin kontrakt med teatret.
Teatrets mikrosamfunn
“Castorf har forstått at hans totalitære fiende fra DDR-tida, nå som den er blitt historisk, blir til en opplagt mulighet i teaterets mikrosamfunn. I dag eksperimenteres det på hovedscenen med Wagnerske operaer og Castorf setter selv opp mørke adapsjoner av verker av den franske forfatteren og antisemitten Celine. Han inviterer Jonathan Meese, en performancekunstner som leker med totalitært tankegods og som mange oppfatter som patetisk og dilettantisk. I juli 2010 arrangeres en stor konferanse om kommunismen. Mange er siden paradigmeskiftet på Volksbühne kritisk til teatersjefen. Derfor er det overraskende at Castorfs kontrakt likevel ble forlenget. Men dette skyldes at man i Tyskland har forstått verdien av å ha et antitesisk, teatralt mikrosamfunn i samfunnet”, skriver Blaue, som selv henter mye av sin kunstneriske inspirasjon fra Tyskland. Han er mest kjent for performanceforestillingen Bestialitetsteologiske fakultetsgrunnlegging på Black Box, som nylig vekket harme, både blant publikum, ledelsen på Black Box og mediene.
Antitese
Med utgangspunkt i forholdet mellom teater og samfunn i Tyskland hevder Blaue at teatrets fremste oppgave er “å være en antitese til samfunnet, der stigmatiserte strategier som vi i den politiske virkelighet sier nei til, kan utprøves”.
“Selv på eksperimentelle scener som Black Box Teater er det i siste instans ikke kunsten som setter den absolutte (og muligens irrasjonelle) standarden, men derimot samfunnets konvensjonelle regler. Den uoppfinnsomme opptattheten av regler anses som en selvfølge av dem som bør være kunstens advokater. I stedet for å være hjernen i teateret blir teatersjefen til en forvalter, og man får ofte følelsen av at teknikeren er den egentlige sjef”.
“Den tyske modellen viser at man med god grunn kan implementere sterke, irrasjonelle kunstinstitusjoner i et ellers rasjonalisert samfunn”, skriver Julian Blaue.
Les hele artikkelen Her.
Ingressbilde: Scene fra Frank Castorfs oppsetning av “Elementarteilchen” etter tekster av Michel Houellebecq. Foto: dpa