Teatervitenskap i klemme

I løpet av de siste månedene har faget teatervitenskap ved Universitetet i Oslo gjennomgått en sørgelig forvandlings-prosess: fra å være et lite, men velfungerende fag med mange engasjerte og dyktige studenter fremstår det nå som utrydningstruet og erklært uønsket både av institutt- og fakultetsledelse.

Å nedlegge et universitetsfag er et svært drastisk tiltak, og saken har vakt stor oppmerksomhet både innad på universitetet og i pressen. Fortsatt er det imidlertid uklart hvorfor man ønsker å nedlegge faget, og like uklar er selve beslutningsprosessen.

I Dagbladet har de profilerte teatersjefene Hanne Tømta, Kristian Seltun og Jon Refsdal Moe støttet faget i to artikler (1. og 9. desember – kun i papiravisen, red.anm.), først og fremst ved å synliggjøre teatervitenskapens generelle samfunnsrelevans, og spesielle relevans for norsk scenekunst.

Ledelsen ved det humanistiske fakultet, UiO, har respondert på begge artiklene (i Dagbladet 6. og 19. desember – kun i papiravisen, red.anm.), ved å henvise til vanskelige økonomiske forhold for humaniora, ikke minst ved UiO, hvor det ifølge dekanatet vil bli nødvendig med betydelige nedskjæringer i de kommende årene. Men dekanatet unnlater å redegjøre for hvorfor nettopp teatervitenskap er utvalgt til nedleggelse, av de ca. 70 fagene som finnes ved fakultetet.

I de interne – men offentlig tilgjengelige – saksdokumentene som er lagt frem for instituttstyret ved IKOS og for HF’s fakultetsstyre, har man derimot henvist til problemer med studentrekrutteringen og lav forskningspublisering. Fra fagmiljøets side har vi påpekt åpenbare feil i det vedlagte tallmaterialet, og ved behandlingen i fakultetsstyret konstaterte forskningsdekanen da også at verken studenttall eller publiseringspoeng ligger under gjennomsnittet for HF.

Diskusjonen i fakultetsstyret munnet ut i et noe uklart vedtak om at man på det nåværende tidspunkt ikke kan påta seg nasjonalt ansvar for teatervitenskap. Dette innebærer at det foreløpig ikke er truffet en endelig beslutning i saken. Samtidig ble det vedtatt å foreta en helhetlig gjennomgang av forholdene ved fakultetets mange fag, med henblikk på videre prioriteringer og eventuelle nedleggelser.

Dermed skulle vel de ansatte ved teatervitenskap og fagets støttespillere kunne glede seg over en halv seier? Vi føler oss imidlertid stadig utrygge, for etter å ha fulgt sakens utvikling sitter vi igjen med en ubehagelig følelse av at utfallet er bestemt på forhånd. På overflaten kan det se ut til at spørsmålet om teatervitenskapens fremtid blir grundig utredet og diskutert på flere nivåer, men mye tyder på at det egentlig dreier seg om en stor og omstendelig skinndemokratisk prosess som skal legitimere ledelsens ønske om nedleggelse.

Fra instituttets side henviser man til IKOS’ dårlige økonomi og ber fakultetet om å vurdere alternativ plassering av faget, på fakultetsnivå fremhever dekanen at instituttets prioriteringer skal veie tyngst i saken, på begge nivåer støtter man seg samtidig til en såkalt SAK-utredning om teatervitenskapens posisjon, som er foretatt på oppdrag fra Nasjonalt fakultetsmøte i humanistiske fag. Sistnevnte instans skal i neste omgang vurdere de vedtak og høringsuttalelser som nå foreligger og deretter komme med forslag som sendes tilbake til fakultet og institutt.

Dessverre har de to mest sentrale aktørene i prosessen strategiske dobbeltroller: SAK-prosjektets leder er identisk med instituttleder på IKOS, Arne Bugge Amundsen, som også tok initiativet til at teatervitenskapen skulle utredes. Dekanen ved HF, Trine Syvertsen, er på sin side identisk med det nasjonale fakultetsmøtets leder. Når disse sentrale aktørene skal avgi sine offisielle uttalelser i sluttbehandlingen av saken, vil de dermed i realiteten skulle kommentere innstillinger og høringsuttalelser de selv har skrevet tidligere i prosessen. Etter vår oppfatning er dette en svært uheldig sammenblanding av roller, som åpenbart bryter med etablerte normer for habilitet.

I denne vanskelige situasjonen for teatervitenskap har fagmiljøet oppnådd massiv støtte fra hele det norske scenekunstfeltet. En lang rekke protester mot den truende nedleggelsen har strømmet inn, både som innlegg i pressen og i form av offisielle støtteerklæringer og høringsuttalelser, blant annet fra Norsk kulturråd, Norsk teaterlederforum, Norsk Skuespillerforbund, Kunsthøgskolen i Oslo, Akademiet for scenekunst, Black Box Teater og Danseinformasjonen.

I disse uttalelsene kommer det tydelig frem at teatervitenskapens betydning består i langt mer enn å ”bidra med akademisk refleksjon rundt teatret som kunstform og høyne teaterinteressen i hovedstaden”, slik dekanatet ved HF nevner i sitt innlegg fra 19. desember. Våre tidligere studenter er virksomme i en rekke ulike roller innenfor kunstproduksjon, i kulturjournalistikken, i kritikerstanden, i kunstinstitusjonene og i offentlig forvaltning. Det virker paradoksalt at universitetet ønsker å nedbygge denne kompetansen på et tidspunkt der bred politisk enighet har ført til et historisk løft for norsk scenekunst.

Dette innlegget står på trykk i dagens utgave av Dagbladet i forkortet utgave. Scenekunst.no publiserer her teksten i sin helhet etter avtale med forfatteren.