Teaterunderholdning av rang

I disse dager er teatersjef Ingjerd Egebergs siste store satsing nettopp ferdigspilt: Det var en maraton-oppsetning av Nicholas Nickleby, basert på dramatiseringen David Edgar laget for Royal Shakespeare Company i 1981, en dramatisering som siden med stort hell ble overført til fjernsyn, en serie som mange her i Norge fremdeles husker med glede.

To kvelder

Før jul ble oppsetningen spilt i sin helhet på Rogaland Teater, mens den etter jul ble spilt to kvelder etter hverandre. Alle de scenekunst.no har snakket med, sier at det var den første versjonen man burde ha sett, og flere har ment at forestillingen mistet litt av sitt momentum og sin energi når den ble spilt over to kvelder. Det er mulig at opplevelsen før jul var enda sterkere, men takket være det strålende opplagte og energiske ensemblet, hadde jeg ingen problemer med raskt å la meg fange inn igjen av stykkets særegne atmosfære også den andre kvelden. Og de longører og dødpunkter jeg opplevde – for jeg skal ikke nekte for at det fantes en del slike – fordelte seg jevnt over kveld 1 og kveld 2. Charles Dickens’ Nicholas Nickleby er en av hans tidlige romaner. Den ble opprinnelig gitt ut som føljetong over to år, og det er nok noe av forklaringen på den litt springende handlingen, og det myldret av bipersoner som opptrer i boken.

Mangslungen og komplisert

Det starter med at den unge Nicholas Nickleby og hans søster Kate reiser til London sammen med sin snakkesalige og svært naive mor. Faren er nettopp død etter å ha satt hele sin formue over styr, og de håper at deres rike onkel Ralph Nickleby skal hjelpe dem, om ikke annet med å finne arbeid. Ralph Nickleby viser seg å være en durkdreven kjeltring av en lånehai som slett ikke ønsker å ta hånd om sine fattige slektninger. Han får Nicholas ansatt som lærer på en gutteskole der den sadistiske eieren plager og mishandler elevene, og han skaffer Kate jobb som sydame. Dette er bare starten på en rekke mangslungne og kompliserte gjenvordigheter for Nicholas og Kate. Ett av høydepunktene i handlingen er Nicholas’ møte med den omreisende teatertroppen til Mr. Crummle som Dickens skildrer med stor humor – ikke minst troppens egen versjon av Romeo og Julie med happy ending var kostelig, og ble høylydt verdsatt av publikum. Nicholas Nickleby vrimler av helsvarte skurker og kjeltringer, men også av edle velgjørere og barmhjertige samaritanere. Her er oppofrende unge kvinner, og mannegale jenter, bortskjemte sosietetsdamer med store pretensjoner og innfule tjenestejenter, korrupte adelsmenn og politikere, og en godmodig, noe brautende, men svært så rettskaffen godseier fra Yorkshire: I det hele tatt – et persongalleri som bare Dickens kunne skape det, og som er skildret med det enorme humoristiske overskudd som også kjennetegner et annet ungdomsverk, Pickwick-klubben, skrevet to år før Nicholas Nickleby.

England i 1830-årene

Man skulle egentlig forsverge at det er overhodet var mulig å overføre denne rikholdige romanen til scenen. Men David Edgar har altså klart det, og den sceniske versjonen av Nicholas Nickleby er blitt en pikaresk og litt kaotisk skildring av det engelske samfunn i 1830-årene med Nicholas som flott og mandig helt og hans onkel Ralph som fortellingens onde ånd. Lasse Dehle har tidligere satt opp Nicholas Nickleby i Danmark, på Odense Teater, og for denne oppsetningen ble han i 2001 nominert til årets Reumertpris som beste instruktør. Dette er med andre ord et stoff han kjenner ut og inn, og sammen med Poul Fly Plejdrup som også var scenograf og kostymedesigner for den danske versjonen, har han signert en gjennomført profesjonell og dyktig forestilling.

Imponerende ensemblespill

Det er bare å slå fast at oppsetningen var imponerende. Og det som imponerte mest, er ensemblet som Rogaland Teater hadde satt sammen for anledningen. Fra den viktigste rollen til den minste gøyv alle skuespillerne løs på sine oppgaver med glød, entusiasme og engasjement. Dette var et ensemblespill det sto respekt av. De ”store” personskildringene – Even Stormoen som Nicholas’ onde onkel Ralph, Anders Dales sårbare og elskelige Smike, Per Toftes eiegode Newman Noggs, Torbjørn Eriksens Nicholas, Nina Ellen Ødegaard som hans søster Kate og Sally Nilssons mrs. Nickleby – var gjennomførte og imponerende i sine finstemte karakteristikker. Men det var bare disse seks skuespillerne som nøyde seg med å spille én rolle: De 19 øvrige blåste liv i over hundre ulike skikkelser, noen nærmest bare statister, andre viktige elementer i handlingen, og andre igjen svært distinkte og særpregede karakterer. Det var imponerende å oppleve hvordan ensemblet maktet å skape troverdige og lett gjenkjennelige figurer av det vrimmel av bipersoner som særpreger romanen. De er så mange at hver enkelt skuespiller ikke hadde mindre enn fire-fem ulike roller å hanskes med, og ofte bare noen minutter på seg til å foreta en grunnleggende personlighetsforandring. Alle skuespillerne burde vært nevnt, plassen tillater bare å trekke fram noen av de mest sentrale – John Sigurd Kristensen, Kristin Kajander, Espen Hana, Bente Børsum, Ulla Marie Borch og Kirsten Hofseth. Her gjorde også påklederne – Siw Fossum, Heidi Wågan, Eline Tangen Vaage, Lene Gilberg, Silje Røe Hagland og Britt Laila Bjørlo – en beundringsverdig innsats.

Fine karaktertegninger

En sterk gjennomgangsfigur, på mange måter vel så viktig som Nicholas, er hans onkel Ralph, tolket av Even Stormoen: Ralph er ond og grusom, ikke fordi han har noen spesiell glede av sin ondskap, men fordi han er totalt følelseskald. Han har rett og slett ikke noe hjerte. Et lite øyeblikk kan det se ut til at Kate Nickleby skal vekke menneskelige følelser i ham. Men han overvinner fristelsen. Her skapte Even Stormoen en finstemt og typisk Dickens’ skikkelse. Per Tofte var tydelig og profilert som Ralphs Nicklebys kontorist og hans rake motsetning, den lett alkoholiserte – akkurat denne siden ved hans karakter ble for øvrig her litt av et postulat – Newman Noggs som takket være sin stilling får innblikk i sin arbeidsgivers renkespill, og dermed kan holde sin beskyttende hånd over Nicholas og hans søster. Sally Nilsson hadde en lun og fin folkelighet som den snakkesalige fru Nickleby, og Torbjørn Eriksen og Nina Ellen Ødegård var sympatiske som helt og heltinne. Deres skikkelser er forholdsvis endimensjonale i all sin prektighet, og Dickens hadde ikke vært Dickens om det ikke spesielt hadde vært tilfelle med Kate Nickleby. Nicholas har iallfall litt temperament, og hans bråsinne gjorde Torbjørn Eriksens skikkelse noe menneskeligere enn den edle søsteren. Men det kunne ikke Nina Ellen Ødegård klandres for.

Imponerte som Smike

Den kanskje mest imponerende av forestillingens mange imponerende tolkninger sto Anders Dale. Han spilte Smike, Nicholas trofaste følgesvenn, unggutten som er blitt så vanskjøttet og mishandlet gjennom hele barndommen at han har endt opp med å bli forkrøplet og litt tilbakestående. Det var en lysende tolkning. Anders Dale unngikk suverent å spille på de sentimentale strenger som ligger i skikkelsen, med fin sans for det komiske vektla han i stedet Smikes vitalitet, hans nysgjerrighet og hans umåtelig naivitet. På Rogaland Teater ble Nicholas Nickleby en gjennomført fortelling som med stor troverdighet gjenskapte Dickens’ roman. En helhetlig og solid oppsetning – folkelig og populært underholdningsteater på sitt beste.

Rogaland Teater, Hovedscenen Nicholas Nickleby av Charles Dickens Dramatisert av David Edgar Bearbeidet og oversatt av Lasse Dehle Instruktør: Lasse Dehle Scenografi og kostymer: Poul Fly Plejdrup Med: Torbjørn Eriksen, Nina Ellen Ødegård, Sally Nilsson, Even Stormoen, Per Tofte, Andreas Dale, Cato Skimten Storengen, Frank Robert Andreassen, Espen Hana, Øystein Martinsen, John Sigurd Kristiansen, Ragnar Holen, Vegar Hoel, Andreas Cappelen, Glenn André Kaada, Ole A. Simensen, Hans Morten Hansen, Silje Salomonsen, Kirsten Hofseth, Marianne Holter, Kristin Kajander, Ingrid Valvik, Bente Børsum, Ulla Marie Broch, Ilse Kram og på fiolin Gjertrud Økland