Teater uten applaus

Da NRK Drama flyttet fra Nydalen tilbake til Marienlyst, flyttet også Radioteatret fra det “gamle” Radiohuset, og som det høver seg i vår bimediale tid, ble de to avdelingene samlokalisert. Nå holder de begge til opp i etasjene til NRKs nye Opplevelsessenter der man også finner NRKs butikk.

Priser og trofeer

I vår gikk Norges eneste dramatikerpris, Ibsenprisen, til en av Radioteatrets dramatikere. Per Schreiner fikk prisen for Den brysomme mannen, og i oktober i fjor vant Christopher Grøndahls Risk den prestisjetunge Prix Europa som deles ut til årets beste europeiske hørespill. – Dessuten har vi også fått en pris i Kroatia for vår Terje Vigen. Det var på en festival for eldre tekster som gjennom sin tolkning treffer vår tid. Så vi er ganske stolte, sier Nils Heyerdahl. – Hvordan kom du til Radioteatret? – Jeg kom hit fra radioens kulturavdeling. Der hadde jeg blant annet arbeidet en del med radiodokumentarer, og i sin oppbygning har dokumentar mange trekk felles ned teatret, blant annet tar dokumentaren i bruk dramatiske grep. Jeg hadde ingen planer om å begynne i Radioteatret, men jeg ble spurt da Nils Nordberg etter ett år ble lei jobben. – Men Nils Nordberg er her fremdeles? – Det er her. Han trives i Radioteatret. Det var sjefsstillingen han ble lei av. Nils Heyerdahl forteller at Nils Nordberg og han var de første radioteatersjefene som ikke hadde erfaring fra det “vanlige” teater. – Det hadde alle de som hadde vært før oss, som Merete Skavlan og Gerhard Knoop.

Fra Blindern til Marienlyst

– Men hva er så din bakgrunn? – Jeg er egentlig idéhistoriker, og skrev min magistergrad om den franske filosofen Blaise Pascal. I den sammenheng leste jeg for øvrig en god del fransk dramatikk, som Corneille og Racine, klassikerne som var Pascals samtidige. Og jeg startet med å undervise på Blindern. – Geografisk er det ikke lange avstanden fra auditoriene på Blindern til NRK. Men et liv i NRK er likevel ikke det opplagte valget for en mann som startet en universitetskarriere? – Jeg innså at jeg aldri ville bli forsker, og det som opptok meg også som foreleser var formidlingen – å kommunisere med mennesker. Og det er et faktum at man når utrolig mange flere mennesker i NRK enn på Blindern, og da NRK utlyste stipendiatstillinger, søkte jeg. Men fikk avslag. Så en dag kontaktet Yngvar Ustvedt meg og spurte om jeg kunne tenke meg å prøve meg som hallomann en sommer… Dermed var det gjort. Nils Heyerdahl ble radiomann. Han begynte i NRKs kulturavdeling der han blant annet laget magasinprogrammer og reportasjer. – Jeg laget en serie der jeg fulgte i Don Quijotes fotspor, en annen hvor jeg vandret pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Men så ble det Radioteatret, en gang rundt 1990.

Norsk dramatikk

Norske dramatikere klager ofte høylydt over at teatrene er så lite interessert i å sette opp nye tekster. Da regner de tydeligvis ikke med Radioteatret. For den eneste samtidsdramatikken som for tiden spilles i Radioteatret er norsk. Og det er et bevisst valg. – Radioteatret har alltid vært et arnested for ny, norsk dramatikk, så den satsingen kan ikke jeg ta æren for. Samtidsdramatikken vitaliserer Radioteatret, og vi er så heldige at vi raust kan satse på manuskripter som ikke er kommersielle. Vi har jo ingen inntjeningskav, og det er stort privilegium. – Men er ikke NRK svært opptatt av lyttertall? – På P2 der vi sender den nye dramatikken er de ikke så høye. Men de holder seg. – Hvordan kommer dere i kontakt med nye unge dramatikere? – Vi rekrutterer en del fra filmmiljøet. Filmen og hørespill ligner litt på hverandre. Ingen av dem har de samme begrensninger som teaterscenen. Vi går også aktivt ut for å få dramatikere interessert i å skrive for oss. En gang i året utlyser vi for eksempel dramatikerkurs, og vi har langt flere dramaturger enn de fleste teatrene. Jo, det er morsomt å omgås unge skapende mennesker som læres opp til å skrive dramatikk. Vi begynner å få en liten stall med dramatikere. – Hva kreves for å få antatt et hørespill? – Man må først kunne legge fram en god idé, og så altså – lære seg å skrive for radio. I en fase arbeider dramatikeren tett sammen med dramaturgen og utviler manuskriptet. Så bestemmer vi at jo, nå skal vi produsere. Da tar instruktøren over.

Ordenes og stemmenes teater

Mens Nils Heyerdahl forteller, stikker programedaktør Carl Henrik Grøndahl hodet inn døren. En ny produksjon er nettopp ferdigredigert, og han skal høre på. – Ferdig redigert? Kan du forklare litt om hvordan et radiohørespill blir til? – Hørespillet krever en helt spesiell teknikk. Husk at intet sees, alt skal høres. Det betyr at alt må uttrykkes ved hjelp av stemmen, også kroppsspråket. Det betyr at vi ikke kan ha for mange aktører samtidig, lytterne må kunne klare å skille stemmene fra hverandre. – Radioteatret stiller altså andre krav til for eksempel skuespillerne enn scenen? – Ja, radioen er et intimt medium, med et helt annet nivå enn en stor scene. Radioen stiller for øvrig ikke bare andre krav til skuespillerne, men også til instruktørene. Vi har våre egne instruktører som kan mediet, men vi henter også inn instruktører utenfra. Vi slipper dem imidlertid aldri til før vi har fått gitt dem en grundig opplæring. Nils Heyerdahl sier at skuespillere er svært glad i Radioteatret. De liker at prøvene foregår om morgenen før teatrene starter sine prøver, og om ettermidagen i god tid før kveldsforestillingen. – De synes også det er en annerledes og morsom erfaring å spille mot en mikrofon. – Carl Henrik Grøndahl nevnte at produksjonen han skulle høre på, var ferdig redigert. Hva består denne redigeringen i? – Mange tror at man i et hørespill rett og slett tar opp scenene den ene etter den andre, og sender dem som de er. Men det er ikke slik det foregår. Det blir gjort en mengde opptak, og redigeringen består i å sette sammen de beste, og lydsette dem. Det må skapes akustiske universer hvor elementene komponeres sammen til en helhet.

Fire scener

Nils Heyerdahl liker å si at han har fire scener med ulikt repertoar til disposisjon. P1 er hans “krim”teater mens satiren og revyen har sin plass i P2s Hallo i uken – men det programmerer jeg ikke, det overlater jeg til Else Michelet, Are Kalvø og Espen Beranek Holm -. Hørespillene sendes på P2, mens hans barneteater har to arenaer: Lørdagens Barnetime på P1 og Barneteatret Kulturbo på P2. – Vi er meget glade for at vi nå har funnet en etterfølger til populære Stompa. Det er Klaus Hagerup som nå skriver hørespill om sine to populære romanskikkelser Markus og Sigmund, spilt av Kim Haugen og Bjarte Hjelmeland. – Den serien er vi så fornøyd med at vi nok kommer til å ta den med til neste Prix Europa.

To bærebjelker

Det voksne P2-repertoaret har to bærebjelker: Samtidsdramatikken er den ene, den andre er klassikerne, og da spesielt Ibsen. – Men nå nærmer vi oss slutten på vårt store Ibsenprogram. Vi startet i 1997 med En folkefiende, i 2005 kommer både Ibsens første og hans siste dramaer, Catilina og Når vi døde våkner, og i 2006 skal vi avslutte med den flermediale Kjærlighetens komedie i en musikalversjon som skal ha premiere på Oslo Nye i regi av Svein Sturla Hungnes, men som også skal sendes i Radioteatret og i fjernsynet. Da vi vi ha 23 verk utgitt på CD, 17 nyproduserte og seks fra arkivet. – Har du noen fremtidsplaner? – Når vi blir ferdige med Ibsen, mener du? Tja, vi har lyst på litt Shakespeare. Nils Nordberg er svært opptatt av Macbeth. En glimrende krimhistorie, mener han. – Ibsen er populær blant lytterne? – Det er han, og det morsomme er at vi nærmest satte rekord med 120.000 lyttere på Keiser og Galileer som jo ikke er Ibsens mest tilgjengelige drama. – CD’ene med Ibsens skuespill selger godt? – Spesielt Peer Gynt har solgt godt i CD-utgaven. Krimhørespill som Dickie Dick Dickens er også populære, nettopp den er nærmest blitt en kult-serie. Vi har også et godt salg av klassiske innspillinger som Tordivelen flyr i skumringen. NRK har jo inngått et samarbeid med Lydbokforlaget, og vi er nå oppe i cirka 100 titler. En del av salgsinntektene er øremerket, og går tilbake til den produserende avdelingen. På den måten gir de oss muligheter til nye produksjoner. – Men det er langt fra alle hørespillene deres som blir utgitt? – Det er det. Men vi lager alltid en del eksemplarer, med flotte omslag og det hele. De går til alle som har vært meg på produksjonen, og de sendes også ut til interesserte journalister. På den måten forsvinner de ikke, men fortsetter å eksistere. Forresten … mitt teater er overalt, og det forsvinner ikke. Lydbølgene fortsetter jo i det uendelige opp mot stjernene, konkluderer Nils Heyerdahl.