Svart Svane og Fri Kar

– Kronikk –

Av Margrete Kvalbein, Prosjektleder, Danseinformasjonens historieprosjekt

Dansens Dager 2011 er nettopp avviklet med rekordstort og mangfoldig program. Danseinformasjonens Historieprosjekt er samtidig i ferd med å dokumentere at det er få tiår siden både ballettens disiplin og folkedansens løssluppenhet var suspekt, selv om de i dag ofte er dansens ansikt utad.

Nasjonalbygda Norge belønner sjelden dem som stikker seg fram ved hjelp av kroppen sin, med mindre de går usedvanlig fort på ski, så det er grunn til å spørre seg hvordan dansekunstens løype har latt seg kjøre opp så godt som den har. Det er bare omkring 60 år siden den første frigruppa la grunnen for den blomstringen som foregår i dag, og fanebærerne er fortsatt få. Danser og koreograf Henny Mürer var en av de første fanebærerne – solist i Operaballetten etter å ha gått eneste mulige karrierestige som sparkepike på Chat Noir. Hennes private arkiv er nå en del av Danseinformasjonens unike kildesamling over norsk dansekunst. I et videointervju med oss forteller Annette Mürer anekdoter fra sin mors danserliv: På 50-tallet fikk unge Henny besøk av sin onkel under en turné på Sørlandet: Mannen hadde ikke sett forestillingen, men mente likevel at han hadde krav på å komme inn i garderoben for å fortelle danseren at hun var på vei til helvete.

Horeri

Pietismens grep om landet har løsnet nå, men synet på dans som en form for horeri eller i beste fall som borgerlig og feminint fjas er ikke utryddet. Den norske ”folkekroppen” viser seg sjelden fram dansende uten selvironi – slikt overlater vi til barn og unge, men mytene liker vi: Vi trenger ikke gå lenger enn til film-suksessen ”Black Swan” for å se at ballettens hore/madonna-utstråling har appell. Filmen er en spissformulering av ballettens stereotypi: En kropp som er gjennomdisiplinert og avkjønnet – men likevel arketypisk kvinnelig: yndig og forførerisk – og svært fjern fra enhver hverdagskropp.

I over hundre år har dansen protestert mot dette idealet. Opprøret har vært sterkt også i Norge, men balletten forblir en viktig drømmefabrikk. Vi kan være takknemlige for at vi i Nasjonalballetten har Ingrid Lorentzen som fyller ballerinarollen med intelligens og karisma, og samtidig framstår som et jordnært ideal for unge danserspirer – i skarp kontrast til Natalie Portmans magre danse-nerd. Henny Mürers arv ser ut til å leve videre i Lorentzen: Når den klassiske tradisjonen skal slå røtter i norsk jord, kan vi ikke være kopister av russisk eller engelsk ståldisiplin. Vi er en nasjon av individualister og bør ha en dansekunst med rom for personligheter, mente Mürer. Synet sprang ut av Ny Norsk Ballet – gruppa som i årene 1948-52 presenterte en blanding av ballett, folkedans og europeisk fridans-avantgarde for publikum. Til sammenligning hadde Sverige og Danmark hatt tunge klassiske institusjoner siden 1770-årene. Norsk dans har tjent på å mangle denne dominansen. Ny Norsk Ballett var forløperen til både Nasjonalballetten og dansekunsten utenom institusjonene. Den tverrfaglige og lekne orienteringen herfra har bidratt til den dynamiske og samtidsrelevante kunstformen norsk dans er i dag.

Lekenhet

Lekenhet er beskrivende for den stereotypen jeg her kaller en Fri Kar. Navnet er naturligvis inspirert av gruppa Frikar – anført av fjorårets Dansens Dager-ambassadør Hallgrim Hansegaard. Som Ny Norsk Ballett, krysser Frikar grensene mellom folkedans og scenedans – og gjør det med sjarme og virtuositet. Denne kombinasjonen er en gylden nøkkel til å åpne publikums hjerter og pressens spalter. Både medier og publikum kunne likevel ha glede av å oppdage flere av de mange danseforestillingene som viser langt mer enn klassisk ynde og virtuose sprell. Her er viktige kulturelle identitetsuttrykk for ulike folkegrupper, danserisk poesi, innsiktsfull komposisjonskunst, dans i utradisjonelle rom og kruttsterke samtidskommentarer.

Mangfold

Dette mangfoldet ville ikke eksistert om ikke en generasjon dansekunstnere i sin tid plantet moderne dans i norsk jord. I en ambisjon om å befeste dansens plass som seriøs kunstart, satte 70-tallets frigrupper andre kvaliteter enn ynde og lekenhet i høysetet. Arbeidet deres var preget av bevisst innhenting av internasjonale impulser, samvittighetsfullt oppsøkende arbeid og solid dansefaglighet – i tillegg til en stigende kulturpolitisk bevissthet. De lekte lite med populærkultur eller folkekultur, men mange eksperimenterte med andre avantgarde-kunstnere eller gjorde dyptpløyende utforskingsarbeid i egen kunstart. Disse gruppene var oppsiktsvekkende nyheter i sin tid, men på 80-tallet kunne denne pionér-generasjonen bli hengt ut som utøvere av ”husmortrim”, i det de ble satt opp mot en ny og mer intellektuell performance-kunst eller topputøvere fra klassisk- eller jazzballett. På 90-tallet stormet en ny generasjon fram og opp på et nytt nivå av profesjonalitet og internasjonalt gjennomslag. Kunstnerne som gjør suksess i dag, står likevel fundert i opplæring fra, og opprør mot, kunstnerne som tråkket opp løypa i noe nært ingenmannsland i norsk dans på 70-tallet. Det er nå viktig at denne historien ikke går tapt, men blir synlig, så vi kan motvirke at dansen kun blir identifisert ved den til en hver tid aktuelle Svane eller Frie Kar.

En kvinnelig Fri Kar

Når jeg her leser historie ved hjelp av to danseriske stereotyper, er det for å si at det finnes mange flere danseuttrykk som fortjener publikums nysgjerrighet. Det kan være mye å si om kjønnsroller ut fra disse typene, men det er også slik at Fri Karen godt kan være en kvinne, og Svanen kan være en mann. Årets Dansens Dager-ambassadør, Belinda Braza, kan beskrives som en kvinnelig Fri Kar: En som krysser grenser med steget fra gatedans til teater-koreografi. Bevegelsen fra gate til scene – og tilbake – er en viktig del av dansens dynamikk, ikke minst er dette tydelig i Dansens Dager-programmet. Dans har korte avstander mellom finkultur og sub-kultur. Dette fikk pionérer som Henny Mürer kjenne på kroppen som mistenkeliggjøring. I dag kan det utnyttes som ressurs av de djerveste kunstnerne. Samtidig er det er et stort spekter av dansefagfolk og ulike uttrykk som gjør at barn, unge og voksne har mulighet til å danse og se dans i store deler av Norges kronglete geografi i 2011 – det har ikke vært noen selvfølge.